I 1879 utga Henrik Ibsen dramaet Et dukkehjem, som vakte stort engasjement med sin bitende kritikk av de tradisjonelle kjønnsrollene. Den har oppsiktsvekkende mange likhetstrekk med TV-serien «Exit», som debuterte på NRK i 2019. 

Den mest fremtredende tematiske likheten mellom tekstene er kritikken av de tradisjonelle kjønnsrollene. I Et dukkehjem kommer dette særlig til uttrykk når Nora forteller Torvald at hun skal forlate han. «Å, det er opprørende! Slik kan du svikte dine helligste plikter. (…) Du er først og fremst hustru og mor.» Torvald forventer at hun skal ta hensyn til han og barna før hun kan ta hensyn til egne interesser. Lik tankegang virker det til at Adam har ovenfor Hermine i «Exit». Når Hermine forteller han at hun vil studere blir hun møtt med skepsis, noe som kommer til uttrykk gjennom spørsmålene han stiller; fremfor å oppmuntre, stiller han til stadighet spørsmål som har som hensikt å så tvil i planene hennes. For begynner hun å studere igjen, setter hun egne interesser foran hans – på samme måte som Nora, ved å forlate Torvald, setter egne interesser først. I begge tilfeller ser mannen på det som uakseptabelt.

Imidlertidig er ikke mennenes forventninger i «Exit» like graverende og tradisjonelle som Torvalds forventninger til Nora. Dette kommer særlig til uttrykk ved at Hermine får gå til psykolog, trene, og være med venninner. Også her forsøker Adam å kontrollere henne – blant annet har han full oversikt over GPS-posisjonen hennes på telefonen sin – men hun får i det minste «lov» til å utøve egne interesser. Friheten hennes kommer også til uttrykk i møtet med Adam og advokaten i siste episode, der hun er trygg på at hun har samfunnet «i ryggen» i beslutningen om å forlate mannen sin; «Hvis jeg forteller folk at jeg ikke orka mer (…) trengte hjelp til å bryte ut (…) tror du ikke folk vil trekke seg unna deg?». Slik blir ekteskapene «Exit» skildrer langt mer nærliggende dagens virkelighet, sammenlignet med det Et Dukkehjem tematiserer. 

Dette har en naturlig sammenheng med tiden verkene ble utarbeidet i. Ibsens drama ble laget i realismen, der fravær av frihet for kvinner var regelen snarere enn unntaket. Tankene Nora ytrer når i det avsluttende oppgjøret med Torvald uttrykker dette – «Jeg vet nok at de fleste gir deg rett, Torvald, og at det står noe slikt i bøkene. Men jeg kan ikke lenger nøye meg med hva de fleste sier (…)» Teksten passer videre bra til realismens fokus på å forandre samfunnet ved å sette problemer under debatt, og den økende troen på at alle mennesker er født frie og like. Der «Exit» skildrer kjønnsrollemønstre vi ser på som unntakstilstander i nåtiden, tar Et Dukkehjem oppgjør med det som i samtiden var normalen. For i dagens samfunn er så tradisjonelle kjønnsrollemønstre nettopp det; unntakstilstander vi fordømmer og hater på.

Hermine og Nora er begge dynamiske karakterer. «Nå som jeg vet at det ikke er noe galt, er det jo bare å fortsette å prøve», sier Hermine. «Å, det gjør meg vondt Torvald, for du har alltid vært så snill mot meg. Men jeg kan ikke gjøre ved det.», sier Nora. De begge gjorde det samme som alle andre mennesker gjør; håpet på det vidunderlige nettopp når krisen gikk mot klimaks. Men når historien utfolder seg, forstår de at det vidunderlige ikke vil skje. «Tror du ikke at folk vil se at hele den jævla fasaden din ikke er verd en dritt? Du banka opp kona di, kastrerte deg bak hennes rygg (…)». Slik tar Hermine et oppgjør med fasaden hun har blitt holdt for, og akkurat det samme gjør Nora. «(…) vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue». Når krisen når sitt klimaks innser de at de ikke har blitt holdt for annet enn en del av ektemannens glansbilde – og først da tar de grep, og vi ser slik en tydelig endring i deres holdninger og personligheter.

Adam og Torvald er derimot statiske karakterer. Gjennomgående i historiene er at de føler sterke behov for å styre og kontrollere damene. Når Hermine er hos psykologen, sender Adam flere tekstmeldinger, ringer, og til og med sjekker posisjonen hennes i «Min iPhone». Slik er han gjennom hele serien. Imidlertidig kan det tolkes som at vi ser en liten endring helt i avslutningen, etter Hermines kommentar om at hun har elsket han mer enn alt annet. Han sier ingenting, men kroppsspråket kan tolkes som et glimt i retning av at han innså feilene sine – endelig. Dette til ulikhet fra Torvald, som har urokkelige holdninger knyttet til hva som er god oppførsel og moral. Det skal likevel nevnes at vi ikke kan se kroppsspråk hos Torvald, og at vi slik ikke kan tolke noe «glimt» som nevnt hos Adam. Det blir beskrevet at han føler en «tomhet» når Nora har dratt, og hadde vi i tillegg kunnet sett kroppsspråket hans, kunne det blitt trukket i retning at han innså sine feil og begrensninger. Likevel tilsier holdningene han gjennomgående viser, at det ikke foreligger en endring eller utvikling. 

Temaene i begge tekstene kan altså sies å være å utfordre de tradisjonelle kjønnsrollene – Et Dukkehjem utfordret det som var normalen, «Exit» det vi gjerne vil tenke at er unntakstilstander. Personkarakteristikken understøtter denne tematikken, ved at vi ser en utvikling hos kvinnene, Hermine og Nora, mens de tradisjonelle holdningene til mennene, Adam og Torvald, forblir de samme. Det at kvinnene tok mot til å bryte med disse holdningene, er det som er kjernen i det hele, og det som gjør tekstene spesielle.