Stykket ”Semmelweiss” av Jens Bjørneboe ble skrevet i 1968 og er et skuespill om den lille manns kamp mot autoritetene. Stykket ble skrevet på samme tid som studentoppgjøret herjet over Europa. Det som Bjørneboe selv kalte ”det eneste lyspunkt i tiden”. Stykket om Semmelweiss handler om mye av det samme som studentoppgjøret, men handlingen er satt til en annen tid og sted. Stykket er basert på en sann historie om hvordan Ignaz Semmelweiss oppdaget hvordan sykdommen barselfeberen har en sammenheng med hygiene ved Wiener Algemeines Krankenhaus og hans kamp mot autoritetene, som i dette stykket er beskrevet gjennom den meget konservative dr. Klein.

Bjørneboe legger ikke skjul på at dette stykket har en parallell med datidens studentoppgjør. Faktisk så understreker han det ved å la skuespillet starte med en studentdemonstrasjon utenfor et sykehus i 1968. Så går vi tilbake i tid, nærmere bestemt 1846, hvor vi får se historien om professor Semmelweiss. Handlingen tar her sted på et møte mellom autoritetene på sykehuset hvor de diskuterer den høye dødeligheten på fødeklinikkene. Det er det to avdelinger der den ene har en dødelighet på 30 %, mens den andre avdelingen ”bare” har en dødelighet på 8 %. De blir enige om at faktorer som kosmiske forskjeller og krefter fra oven er årsak til forskjellen mellom klinikkene. Bare Semmelweiss påpeker at disse argumentene ikke holder mål, og at det må være en annen årsak til den høye dødeligheten. Da Semmelweiss ikke har noen forklaring på fenomenet blir han latterliggjort.

Semmelweiss fortsetter sin søken på fenomenet, og han får en pekepinn på at problemet dreier seg om hygiene etter å ha kommet i snakk med en prostituert. Han finner så ut at på andre avdeling, der dødeligheten var på 8 %, var det jordmødrene som jobbet, de hadde som rutine å vaske hendene etter disseksjon. På dr. Kleins første avdeling derimot, der det var studentene som jobbet, hadde de ikke samme rutiner. Studentene ville ikke synke så dypt som jordmødrene ved å vaske seg på hendene. De var akademikere og det var under deres verdighet å gjøre slikt. Dessuten stod det ingenting i lærebøkene om noen sammenheng mellom hygiene og barselfeberen. Semmelweiss beordrer studentene til å vaske hendene etter disseksjon, men siden studentene er lært opp til å følge lærebøkene etter punkt og prikke, saboterer de eksperimentet.

Semmelweis prøver å finne mer effektive vaskemetoder, og igjen finner han løsningen hos ”det lavere sjiktet” av samfunnet. En dotømmer forteller Semmelweis om hvordan han bruker klorkalk til å vaske seg etter arbeid. Semmelweis prøver ut denne vaskemetoden ved avdelingene på sykehuset, men få vil høre på hans ideer, særlig når han har fått dem fra ”lavtstående personer” som horer og dotømmere. Etter mye om og men får han likevel til forsøket sitt, og dødsprosenten synker i 0 %. Ledelsen (autoritetene) på sykehuset hindrer likevel å la dette komme ut, noe som var lett under datidens diktatur og sensur. Hvis dette hadde blitt kjent for omverdenen ville det ha resultert i at de indirekte hadde drept tusenvis av uskyldige kvinner, og at følgene ville være at de mistet sin autoritet og makt. Med andre ord kan man si at makt var viktigere for autoritetene enn å redde menneskeliv, noe av det som er temaet i dette dramatiske stykket.

Stykket inneholder også mange visuelle effekter som beskriver datidens hendelser, slik at seeren kan få en følelse av å være i Sentral-Europa på midten av 1800-tallet. Før noen av scenene blir det kort fortalt situasjonen i landet og om overgangen fra diktatur til demokrati, i tillegg til at spektakulære effekter som å la politifolk løpe over scenen i sceneskiftet blir brukt. Ved Nasjonalteaterets oppsetning av Semmelweis var også kulissene og kostymene tidsriktige og realistiske.

Rollene i stykket er svært enkelt fortalt det gode mot det onde. Semmelweiss og hans gode venn Skoda representer ”de gode”. Når Semmelweiss går gjennom vanskelige perioder der han lett tar til seg flaska, er Skoda hans støttespiller som hjelper Semmelweiss på det mentale plan, og kjemper for at han ikke skal gi opp. En annen venn av Semmelweiss er Markusovzky. ”De onde” er representert av autoritetene og særlig da dr. Klein og hans lakeier.

Også ”Semmelweiss” akkurat som de fleste andre dramatiske stykker inneholder lange monologer fra hovedrolleinnehaveren. Dette gir stykket en ekstra gnist, og gjør dette ekstra spennende for seeren hvis monologer er framført på en elegant og profesjonell måte. Og for mange er nok den lange monologen til Semmelweiss i 28. scene høydepunktet i stykket.

Jens Bjørneboe var en motstander av de autoritære systemer, og ”Semmelweiss” er ikke det eneste av hans verk som kritiserer det autoritære. Et annet eksempel er romanen ”Jonas” der Bjørneboe kritiserer skolevesenet.

Målet med dette stykket var ikke å fortelle om en person som fant ut hvordan man forebygger barselfeber. Målet var trolig å utrykke sin misstro overfor autoriteter, og hvordan de gjør alt for å holde ved makten de har oppnådd. Bjørneboe vil fortelle oss at mennesker ikke skal få for mye makt. Hvis vi sammenligner historien om Semmelweiss og studentoppgjøret i 1968, kan vi erstatte Semmelweis og Skoda med studentene og dr. Klein med universitetet og skolesystemet. Som Bjørneboe selv sa, at studentoppgjøret var ”det eneste lyspunkt i tiden”. På samme måte kan vi beskrive Ignaz Semmelweiss på midten av 1800-tallet, der Bjørneboe kanskje ville beskrevet Semmelweiss som eneste lyspunkt i tiden. Sykdommen er ikke barselfeberen, sykdommen er autoritetene.