Novella ”Skilnaden” er skriven av Rune Belsvik. Ho blei utgitt i 1985 og er eit utdrag frå novellesamlinga ”Sirkushester og kaniner.” Novella hentar motiv i frå det dagelege livet.

 

Historia skildrar forholdet mellom røyndom, draum og fantasi.

 

«Skilnaden» handler om Spurv, ein dagdraumande gut i 7-årsalderen som ønskjer berømmelse. Det er juni. Snart skuleslutt. Siste skuledag skal saktens vere ein dag med godterier, kjeks og underholdning. «Hvem vil underholde?» spør frøken. Etter eit par digresjoner, melder Spurv seg. Han vil trylle fram en ku. Dette seier han ikkje til nokon. Heller ikkje til frøken. Ho får berre vete at han skal komme tomhendt til arenaen. Dermed er det heile i boks.

 

Dagen er komme, og Spurv skal trylle fram kua. Han ber alle om å lukke auga. Etter mye «om og men», har heile klassen lukket øynene. Mens auga er lukka, tenkjer Spurv på ulike følger av stuntforsøkets resultat. Han åpner auga igjen. Seinare enn dei andre. Ingen ku å sjå. Han leiter i korridorene. Ingen ku der heller. På skuleplassen. I skogen. Utenfor skogen. Der står den. Like ved fjøset. Der den vanligvis står. Forsøket mislyktes.

 

Synsvinkelen er autoral, allvitende. Vi får vite hva Spurv tenker og gjør, hva han føler og hva han mener. Dette gjør at Spurvs mangel på anerkjenning påpeikast ytterligere. Belsvik har latt leseren og hovedpersonen vite like mye. Ettersom historien er realistisk, er det vanskelig for lesersen å tro at Spurv vil lykkes. Når Spurv åpner øynene sine, og forstår at han ikke har klart å trylle frem en ku, har leseren definitivt forstått det samme, mens Spurv ikkje gir seg. Han leiter andre stedar enn i klasserommet. Leseren forventer seg gjerne en «Hva om…» men får servert det stikk motsatte; frøken hentar Spurv og bringer han tilbake på skuleben­ken (så lenge det varar).

 

Leseren ledes rett inn i en skoletime ”in medias res”. Spurv er i ferd med å rekke opp hånden, før han kom­mer til å tenke på 17. mai. Denne åpningen gjør at leseren må konsentrere seg ekstra godt videre i teksten for å sette seg inn i situasjonen.

 

Novellen har ingen kronologisk oppbygging. Den har tilbake­blikk gjennom Spurvs tankar om tidligere erfaringer og hendingar. Dette gjer at vi blir betere kjent med Spurv.

 

«Skilnaden» har frampeik, som for eksempel: «Eg skal ikkje ha med noko når eg kjem. Eg skal berre stå der framme, og så skal . . .» Denne replikken forutsier at Spurv vil mislykkes i å trylle frem en ku.

 

Klimakset nås når Spurv, og til en viss grad leseren, oppdager at forsøket mislyktes. Det bygges opp til dette øyeblikket mens Spurv tenker på de forskjellige følgene. Klimakset fungerer også som vendepunktet i novellen.

 

Rune Belsviks språk kjennetegnes av knappe, muntlige og påståelige setninger. Dette gjør at han lettere kommer på bølgelengde med leseren. Teksten blir lettere å lese. I tillegg til dette, blir den mer spennende.

 

Det tydelig at novellens hovedperson er Spurv. Novellen handler kun om ham. Det er Spurv som tankerefereras, det er han det gjelder.

 

Spurv er ein ensom, avstandsforelska gut. Han er noko beskjeden, til tross for at han våger å forsøke å trylle fram ei ku. Alderen tatt i betraktning, er Spurv proppfull av meiningar. Ett av hinta vi får er at han allereie har begynt å mislike 17. mai. Dessuten synes han det nærmest er idiotisk av frøken å ikkje la han underholde uten at ho veit kva han skal gjere. Spurv er en dagdrømmer.

 

Spurv er forelska i Sølvi, noko han ikkje innrømmer for andre enn seg sjølv. Spurv ger som Sølvi seier, og oppfører seg ekstra fint når han veit han er innenfor synsfeltet hennar. Sølvi er ikkje betatt av Spurv. Forholdet mellom Sølvi og Spurv er dårlig. Sølvi bryr seg ikkje om Spurv, og forholdet mellom dem blir slettes ikkje betere når han forteller Sølvi at han ikkje bryr seg om henne. «Men det gjer han nok. Han bryr seg ganske kraftig om Sølvi.»

 

Frøken er den tredje navngitte personen i novellen. Frøken er diger. Ho luktar. Bortsett fra dette er ho som frøkner flest: Ho er glad i å høyre elevane sine synge, og opptatt av det koselege. Spurv meiner ho er som folk flest.

 

Både hornmusikken og kuen forteller oss at handlingen utspiller seg på landet. Det synes å vere viktig å gjere lesaren oppmerksom på. Grunnen til dette, er at novella er sjølvbiografisk.

 

Det sosiale miljøet synes å vere godt, til tross for at Spurv er på kanten til å være ein outsider. Et eksempel på at det sosiale miljøet er godt, er at klassen fungerer som en heilskap. Klassen spelar kanonball i friminutta, hopper strikk, og leiker saman.

 

Det at Spurv dagdrømmer, er eit teikn på at klassen er ein stille klasse, ein klasse der frøken har kontroll. Det at han dagdrøymer, er også eit teikn på at Spurv ikke har for mange venner. Eit annet teikn på at Spurv ikke har særlig mange venner, er at disse overhodet ikke presenteres, – selv om Spurv leker med dem i skolegården.

 

Skildringane i novella er av stor betydning. For at lesaren skal forstå personen sin situasjon er det viktig å få fram kva for forhold han lever under. Ein draum om å kunne gjere noko stort i livet, slik at dei andre skal få augo opp for han, og sjå at han er eit meneske det er verdt å ta vare på. I beskrivinga av miljø og person brukar Belsvik symbol for å få situasjonen tydlegare. At guten heiter Spurv er ikkje tilfeldig, ein kan lenke det opp mot fuglen sporv. Liten og ubetydelig i mange samanhengar. ”Det kjem vel til å halde fram som før heile skiten, som om Spurv aldri har tatt eit steg her på jorda” Det at han ønskjer å trylle fram ei ku kan tyde at han vil komme fram i lyset å bli noko større. Ei ku ser jo vi nesten overalt, mens ein spurv har lett for å gjøyme seg.

 

Bodskapen må vere at alle skal ha ein plass i samfunnet og fortener den same omsorga. Ein skal ikkje sjå på personar som udugelege sjølv om dei berre drøymer.

 

Temaet må ligge i mennesket sin lengsel etter anerkjenning og skilnaden mellom draum og røyndom smastundes som a gjere skilnaden mellom å bli lagt merke til eller ikkje. Det å kunne trylle fram ei ku eller gjere noko fantastisk.