Skipper Worse kom ut sommeren 1882. Kielland skrev boken i København. Det er en slags oppfølger til Garman & Worse, men handlingen er fra en menneskealder tidligere, altså omkring 1840 der han forteller forhistorien til Garman & Worse.

Skipper Jacob Worse kommer hjem fra en vellykket reise fra Rio de Janeiro. Han blir mottatt som en helt siden det var det første skipet fra de kanter som har gjennomført en slik reise. Worse har etter et langt liv på sjøen fått en tjukk lommebok, etter den lange reisen blir han en populær mann i bygda. Kort tid etter hjemkomsten får han høre at hans gamle venn Morten Garman sliter økonomisk, Worse avlegger han et besøk og tilbyr han økonomisk støtte. Garman har intet valg og inngår et kompaniskap med Worse og det nye firmanavnet blir da Garman & Worse.

Worse er enkemann og har ennå ikke nådd 50 år og har derfor blitt en ettertraktet mann blant bygdas unge kvinner. Han blir etter hvert lurt inn i et ekteskap med Sara Torvestad. Hennes mor Madam Torvestad en av de ledende haugianerne i byen ”ordner” ekteskapet mot Sara vilje. Hun elsker egentlig Haugepredikanten Hans Nilsen Fennefos, men har intet valg siden moren har stor makt over henne. Madam Torvestad ødelegger mye for sine døtre, den ene blir presset inn i et ulykkelig ekteskap mens den andre tar sitt eget liv når hun skal ha barn med sjømannen Lauritz som moren ikke aksepterer. I ekteskapet blir Worse undertrykt av Sara, siden hun prøver å presse religionen på han. Tilslutt blir Worse gal av undertrykkelsen og ser djevelen overalt og han dør til slutt etter en langvarig undertrykkelse.

Miljøet er fra en fiskerby og skildrer de involverte, der silda er det sentrale. Handlingen er som vanlig hentet fra Vestlandet. I kapittel 5 kommer silda til byen og alle mobiliserer. Mannfolkene dro fortest mulig på sjøen, mens konene var i beredskap i fiskerhusene for å gane silden. Silda førte med seg iver og glede i hele bygda. Silda var enormt viktig på Vestlandet siden den var med på å sikre det økonomiske grunnlaget og i jakten på den kommer det mange folk som er med på å salte og kjøpe sild. Blant disse er også Haugianerne som er en viktig del av miljøet i romanen. De blir skildret gjennom boken både på godt og vondt. Kielland hadde respekt for haugianerne og deres ideer, men i boka blir uheldige tendenser påpekt. Igjennom disse skildringene får vi et innblikk i de forskjellige personers religiøse liv. Kiellands kone Beate Ramsland kom forøvrig fra en ledende haugianerslekt i Stavanger.

Det nærmeste man kommer en hovedperson i boka er skipper Worse. Han er den glade sjømannen uten bekymringer. Han har ingen familie bortsett fra sønnen som studerer i utlandet. Han hadde for flere år siden blitt enkemann og hadde for det meste sosial omgang med de andre sjømennene i byen. Han var en munter mann som likte å ta seg en fest med de andre sjøkapteinene. Etter alle disse årene på sjøen har han blitt en rik og respektert mann i byen . Han blir lurt inn i et ekteskap med den unge Sara fra Haugianermiljøet. Det var intet lykkelig valg for han, hun med sin religiøse bakgrunn og han med en ugudelig bakgrunn. Sara og moren madam Torvestad forsøker å tvinge religionen på han. Til å begynne med unngår han Haugianernes møter men til slutt fører hans livsstil til at Sara får nok og tar han med på møter, han føler seg ikke helt hjemme og han liker slett ikke møtene. Hans kone manipulerer han til å tro at djevelen står bak alle fristelsene han settes på prøve for. Kameratene hans ser at religionen har tatt all makt over han og han har blitt helt ødelagt av ekteskapet med Sara. Når man har kommet så langt at man ser djevelen til og med en i ertesuppe, så var den gamle skipperens dager talte. Til slutt så ”seiler” han ut av livet mens han minner de gode gamle dager på sjøen.

Madam Torvestad er maktpersonen i romanen og hun bruker alle midler for å skaffe seg makt over andre mennesker, det er spesielt religionen hun utnytter. Begge døtrene var blitt oppdratt av henne i tråd med strenge religiøse krav. Torvestad ble ivrig etter å erobre Worse når det ble kjent at han var en holden mann og hun ville skaffe en mann til datteren og dermed slå 2 fluer i en smekk. Hun blir beskrevet som maktsyk og som en mentaldiktator. Hun bestemmer at Sara skal gifte seg med Worse og hun oppdrar Worse indirekte gjennom Sara. Madam Torvestad så på skipper Worse som et trofé for Haugianerbevegelsen og ikke som en mann for sin datter. Madam Torvestad har gjennom sin strenge oppdragelse fått så mye makt over døtrene at de er blitt redd henne. Sara starter et lite opprør når moren legger seg for mye borti ekteskapet hennes. Søsteren derimot som ikke våger å si i fra velger å ta sitt eget liv i ren fortvilelse.

Sara er den svake som gjør alt det moren ber henne om, hun har i realiteten intet valg. Når det oppstår en konflikt i forholdet mor/datter demonstrerer hun at hun også kan bestemme over sin mann Jacob Worse. Det var imidlertid Hauge - predikanten Hans Nilsen Fennefos som skapte mest problemer for Sara. Hun elsket og ble elsket av ham og når han var i byen var ikke Sara seg selv. Da han kommer og besøker henne mens Worse er ute med kameratene sine blir det til at de nesten forløper seg, men den religiøse troen til Hans Nilsen Fennefos er sterkere. Det var et tungt øyeblikk for Sara, og når Worse kommer hjem en times tid senere begynner hun en med en grusom hevn. Hun sier at djevelen har vært med han den kvelden når han var til kameraten, mens hun var den som hadde blitt fristet. Fra den kvelden begynner Worses undergang og gjør alt for å knekke han. Hun blir ond, kanskje ikke uten grunn siden hun har levd lenge med undertrykkelse og tar et slags opprør med verden.

Hans Nilsen Fennefos er også en sentral person i romanen. Han var en omreisende predikant og stoppet bestandig til Torvestad når han var på Vestlandet, men det mest for å treffe Sara. Han følger religionen svært nøye og det ville ikke falle han inn å misbruke religionen til egen fordel, han er et slags motstykke til Torvestad. Vil fri til Sara tidlig i romanen, men Torvestad avslår. Hun vil derimot ha han til å gifte seg med Sara søster Henriette senere i romanen, men det ville verken ikke Henriette eller Fennefos. Når Henriette dør blir det for mye for Fennefos som bestemmer seg for å reise som misjonær til India. Han kastes nærmest ut i sjelekamper med seg selv og blir strengere mot seg selv.

Boken er inndelt i 15 kapittel. I hvert kapittel begynner med noe ny handling eller at han fortsetter med noe fra et tidligere kapittel. Det er imidlertid en historie som binder alt sammen, nemlig Worses ekteskap med Sara. Handlingen er kronologisk oppbygd, det er en utvikling i historien samtidig som Kielland skyter inn små historier, som for eksempel kapittel 14 som er utformet som et brev fra Morten Garman til sine sønner i utlandet.

Kapittel 9 er utformet som et symbol. Konsulen er ute å går i den gamle Sandsgaardsparken, som er blitt mer og mer overgrodd av andre vekster utenfra og Fennefos dukker opp ute på landeveien. Det er et symbol på den økonomiske utviklingen på Sandsgaard der innflytelsen er kommet i form av Worse. Det viser også at haugianerne vinner frem, spesielt i den nye sildetrafikken, det er her Fennefos kommer inn i bildet. Kielland sa at det skulle vært ”et monumentalt kapittel av mine symbolske, men det mislyktes så at jeg ikke tåler å lese det”. Selv om han var misfornøyd med kapittelet kommer hans bruk av symboler frem.

Språket veksler imellom å være høytidig og dagligdags avhenging av situasjonen, slik at Kielland får frem hvor viktig situasjonen er. Er det snakk om religionen blir det som regel et høytidig språk. Det brukes mye dialog i boken og ved hjelp av dem bygges det opp konflikter.

Konflikten er i første rekke mellom haugianerne og forretningsfolkene / sjømennene. Worse representerer sjømennene som ikke er spesielt kjent for sitt religiøse rykte. Konflikten oppstår når religionen tvinges på Worse. Han som har levd på sjøen hele sitt liv og hatt en sjømanns liv med festing og lite forpliktelser. Når den sterkt religiøse Sara sendes inn i livet hans oppstår en konflikt som umulig kan løses. Konflikten i ekteskapet er ikke bare om religionen, for ved hjelp av ekteskapet får haugianerne en forretningsmann inn i den nære familie. Siden Haugianerne var forretningsmenn med makt, ville de selvsagt ha mer og Worse var en mann med forbindelser og penger. Det bygges opp til et høydepunkt igjennom hele boken men det kommer først i siste kapittelet når Henriette tar livet av seg. Alt kommer frem da og moren og haugianerne får skylden for det fatale som skjedde. Blant haugianerne var det katastrofestemning, det ble etter hvert et kaos særlig for moren og Sara som begynte å skjønne hvor tragisk Henriette hadde hatt det. Slutten er heller ikke så dramatisk, selv om den inkluderer et dødsfall, Jacob Worse har igjen gleden av å være om bord i et skip, når han gjenopplever gamle minner før han ”seiler” rolig ut av livet. Hva som vil skje med Sara og fru Torvestad, etter det sjokket de har vært igjennom kan det ta sin tid før de kommer til hektene igjen.

Temaet i romanen er som tidligere nevnt utnyttelse av religionen til personlig fordel. Der blir madam Torvestad beskrevet på en god måte av Kielland. Haugianerne blir dermed en del av temaet. Kielland angriper i en viss grad religionen og peker på noen av de negative sidene av bevegelsen, altså at noen personer får for stor psykisk makt. Kielland som kom fra et forretningshjem og likte at forretningene gikk korrekt for seg. Haugianerne som hadde slått seg opp på silden og tjente godt på handelen hadde en tendens til å blande religionen med forretningslivet og det var noe Kielland ikke likte. Selv om forretningene kunne gå dårlig, holdt de sammen, de ber og holder motet oppe uansett. Kielland ville ikke angripe bevegelsen generelt, men kun påpeke de negative sidene den førte med seg.