Ingvar Mo er forfatteren bak teksten "Skulen før og no", som er skrevet etter viftemodellen; han tar utgangspunkt i et hovedsynspunkt (at man ikke lærer noe på skolen i dag sammenlignet med før) som han jobber seg utover fra. Hovedsynspunktet er altså at skolen var så mye bedre før i tiden; at lærerne er for slappe, undervisningen er for mild, likestillingen er for sterk og kommunikasjonen mellom lærer og elev er alt for vennlig! Det er tydelig at Mo reagerer negativt på dette.

Argumentene Ingvar Mo bruker, er mange og tydelige. Hovedpåstanden er at det er bruk for en enorm skolereform her som fører alt tilbake til slik det var før, med argumentet "Da vi gikk på skolen, var det annerledes" og premisset "Det ble ordentlige folk av oss". Kort sagt; argument ved henvisning til en lignende situasjon.

Det forekommer også skjulte argumenter i teksten, blant annet bildet "Ordnung", som er en tydelig metafor til et system som i dag brukes av blant andre amisher verden over. Jeg kan ikke huske å ha hørt ordet i andre sammenhenger enn blant amisher, men en ordnung er en slags krets som har sine egne regler og tilretteleggelser, og hver ordnung er litt annerledes enn de andre, for eksempel er det store dilemmaet om man kan bruke fargede klær et dilemma som alle ordnunger har sin mening om. Når Ingvar Mo bruker ordet ordnung, er det noe vi forbinder med et meget strengt system som alle må rette seg etter, men fremdeles et system som alle respekterer og som fungerer, og det gir et litt sterkere bilde av hvordan det var på den tiden. (Dersom ordet er brukt i andre sammenhenger, f.eks. under andre verdenskrig, beklager jeg så mye at jeg ikke nevner dette i teksten min, men historie er ikke mitt sterke fag. Derfor er en ordnung for meg en amish-krets.) Når det bearbeidede bildet har nådd hjernen, er vi overbevist om at skolen i gamle dager var et system som var noenlunde strengt, men fungerte.

Det er tydelig at Mo ikke mener alt som står i denne teksten direkte fra hjertet. Han kåserer. Og som i alle andre kåserier er det viktigste virkemiddelet humor. For eksempel er det vrient å se en lærer på kilometers avstand. Det er også et meget kraftig snev av ironi i teksten, de fleste vil nok mene at det faktisk er viktig at man forstår det man lærer i stedet for at det bare skal hope seg opp en haug med tullball i hodet som ingen kan forstå selv om vi kan det, og en mann med Mos kvinnesyn og innvandringspolitikk ville sannsynligvis bli kastet fra den tarpeiiske klippe - dersom det ikke er ironisk. De virkemidlene som er enklest å se, er selvfølgelig overdrivelsen, videre følger dialektbruken - eller sannsynligvis en mellomting mellom egen dialekt og nynorsk - ved første øyekast var dette for meg rent nynorsk, men jeg tviler på at nynorsk bruker ord som ’kje og travaskap (bare for å nevne noen av dem) Metaforbruk forekommer også, jeg refererer igjen til "Ordnung", og teksten inneholder også populære bilder som griller i hovudet, tørre bak øyro, opna hovudet og varefaktamerke. Og som alle andre forfattere - nesten uten unntak - har Ingvar Mo slått rot i verdens eldste virkemiddel: Sex. Det hadde vært fullt mulig å skrive denne teksten uten all travaskapspraten, men Mo bruker det på en god måte - med humor. (Et eksempel på et dårlig bruksområde av dette er komedievideofilmer med 15 års aldersgrense som ikke inneholder krig, drap og blod - de prøver å putte inn sex i alle morsomme sammenhenger som latterliggjør hele temaet fullstendig. Dette har ikke Mo gjort.)

Selv om det meste av denne teksten sannsynligvis er skrevet for å latterliggjøre andre mennesker som mener at ungdommen i dag (les: 1981) får for lettvint behandling på skolen, er det faktisk mulig å si seg enig i en del av det Mo fremlegger her. Det feltet hvor Ingvar Mo og Olaf Solstrand er mest enige, er angående fjerning av karakterer. Disse er jo det beste systemet vi har per i dag å måle ungdommenes egenskaper på. Selv om stykket er 18 år gammelt, er faktisk den debatten fremdeles aktiv - årets valgkamp kan være et bevis på det. Det er klart at dumme mennesker mener at vi bør kutte ut karakterene, ettersom den er eneste grunnlag for deres stryk, men nettopp derfor mener jeg det er viktig vi har karakterer i skolen - når vi skal videre på neste skole, må det være en metode å plukke ut elever på, og den metoden er ikke jobbintervju eller lignende - her trengs et system, eller en Ordnung, som Mo kanskje ville sagt. Derimot synes jeg det er viktig at en kan kommunisere med læreren og forstå hva man lærer i alle sammenhenger i stedet for å kunne pugge på rams. Og jeg klarer i det hele tatt ikke å se alvoret i Mos tåpelige påstander angående likestilling, seksualundervisning og "velbegrunna slag under øyret". Media og politikerne er mot meg i dette, men jeg synes at det skolesystemet vi har i Norge i dag er det beste i verden.