Tore Tveit har skrevet "Små-Brekker’n" fra "I overmorgen er alt over", utgitt 1976.

I novellen møter vi Rolf Amundsen, hans sønn og kone. De bor sannsynligvis ett sted i Sør-Norge. Fra første stund får vi inntrykket av at faren er en sportsfantast, og raskt kommer det også frem at han har en sønn som noe motvillig trener skihopp. En dag skal sønnen hoppe i femti-meters bakken for første gang. Men det vil han jo egentlig ikke. Først forteller sønnen at han er syk, men han gir etter for farens formaninger. Helt frem til hoppkanten kan vi merke sønnens vegring, kanskje har han aldri likt skihopp i det hele tatt. Det hele ender med at sykebilen må komme for å hente sønnen; han har brekt to ribbein og pådratt seg en lettere hjernerystelse. Skiene ble knust til pinneved. Når så faren kommer til sykehuset dagen etterpå, har han kjøpt et par nye hoppski. Da reagerer sønnen kraftig. Han hyler og skriker, og prøver å beskytte ansiktet med hendene. Først etter at legen har gitt han en beroligende sprøyte roer han seg. Det hele slutter med at faren sier: "Han er’ke helt klar ennå. Men han kommer nok, ska’ du se. Om no’n uker er’n i gang med treninga igjen. Banna bein. Hard liten jævel det der." Dette sitatet sier vel det meste om hva novellen handler om; foreldres forventninger til barna sine. Selv ikke i dette ekstreme tilfellet, der sønnen havner på sykehus, klarer faren å forstå hva det er sønnen egentlig vil. Når man sier dette er det lett å trekke paralleller til alle andre forventninger som stilles til menneskene i et samfunn.

Og det er disse forventningene som skaper en av de to konfliktene som finnes i novellen. Sønnen som ikke vil hoppe på ski, men som allikevel gjør det for å føye sin far. Den andre konflikten skapes på grunn av morens visshet om at sønnen egentlig ikke vil hoppe på ski. Men hun sier aldri klart ifra om dette. Kanskje tror hun at mannen hennes vil bli sint; han er jo så opptatt av at sønnen skal trene og bli like god som han selv. Så blir det til at hun tier, i hvert fall slik at mannen hennes ikke gjennomskuer henne.

Novellen fortelles gjennom øynene til en person som ikke deltar i handlingen, en uavbrutt autoral synsvinkel. Skjønt, noen ganger kan det faktisk virke som om det skifter til en 1. persons synsvinkel. Disse tilfellene er der faren omtaler seg selv som "jeg". I det meste av novellen registrerer fortelleren hva som skjer på avstand, og vi får ikke vite noe mer enn det fortelleren ser utenfra. I enkelte partier er den autorale synsvinkelen så fremtredende at det nesten blir unaturlig. Et eksempel kommer når faren og sønnen skal til og forlate huset: "Brekker’n reiste seg, tørket egg av munnen med håndbaken og grep ryggsekken. Hans kone og sønn reiste seg samtidig." Slike innslag gjør oppbyggingen litt spesiell, og stilen mer formell. Novellen består av to hovedavsnitt, først et sammenhengende som beskriver hendelsesforløpet før og rett etter at gutten faller i bakken. Etter dette kommer det et kortere som forteller hva som skjer på sykehuset dagen etter. Denne siste delen hinter også til hva som kan komme til å hende i fremtiden. Høydepunktet i fortellingen kommer i det øyeblikket Rolf Jr. setter utfor kanten og faller. Spenningen topper seg i dramatisk fart i de sekundene det tar fra han setter utfor til han faller. Og ikke ulikt mange andre noveller kommer vendepunktet like etter klimaks i teksten. Det leseren ikke kan forutse er nemlig at faren heller ikke nå skjønner at sønnen ikke liker å hoppe på ski. Man skulle jo tro at alt ville ende i en klisjé, men det gjør det altså ikke. For faren er bare stolt over at gutten hans ikke sa et pip, selv om han var skadd.

Det er tre sentrale personer i novellen, som utgjør familien Amundsen. De bor sannsynligvis i en småby eller et tettsted, men med så vage miljøbeskrivelser blir det bare gjetninger. Det ligger et sykehus i nærheten, noe som tilsier at det er snakk om et litt større sted. Ut fra dialekten som er brukt, vil jeg anta at handlingen foregår et sted i Sør-Norge. Den ni år gamle sønnen har samme navn som sin far, Rolf. Kallenavnet hans er Små-Brekker’n, som også er tittelen på novellen. Navnet har han fått fordi faren hans, en angivelig hopplegende, blir kalt for Brekker’n. Han tør ikke si faren imot, selv om han prøver å få faren til å forstå at han ikke vil hoppe. Rolf Jr. er redd for å vise sine følelser ovenfor faren, og man kan lure på om faren ville forstå han hvis han gjorde det. Det skulle ikke forundre meg om sønnen fikk navnet sitt som ett resultat av farens egoistiske tankemåte. For på en måte fremstår faren som novellens "slemming." Det er han som presser sønnen til å hoppe i den store bakken, og dermed er han den indirekte årsaken til at sønnen havner på sykehus. Tore Tveit har også lagt ut spor som tyder på at Rolf Brekker’n Amundsen krever mye av sine omgivelser. Han er for eksempel misfornøyd med eggene, kontrollerer at kona har pusset pokalene godt nok og nærmest forlanger at sønnen skal bli med ut selv om han sier han er syk. Moren er klar over at sønnen ikke vil hoppe, og hun prøver å fortelle Brekker’n dette. Men så blir hun til stadighet avbrutt, overkjørt av mannens egoistiske tankemåte.

Novellen "Små-Brekker’n" er kanskje ikke så genial i oppbygging og heller ikke spesielt original. Den fremstiller ganske enkelt de store forventningene noen foreldre, og kanskje fedre spesielt, har til barna sine. Jeg tror at foreldre som leser denne novellen kan komme til å tenke på hva de selv forventer av barna sine. På en måte uttrykker historien en brutal moral; Hvis du prøver å kontrollere barna dine vil det før eller senere gå fryktelig galt. Personlig ville jeg stille spørsmål om en far som tvinger sin niårige sønn til å hoppe i en stor hoppbakke kan betegnes som helt frisk, men historien er vel ikke usannsynlig av den grunn. Noe av det som er originalt i novellen, er det overraskende momentet som kommer når faren allikevel ikke oppdager sønnens egentlige følelser etter at han havnet på sykehus. Historien får dermed ingen glad slutt, og det virker som om dette kommer til å gå virkelig, virkelig galt.