Generelt om islendingesagaene

I dag er islendingesagaene et godt hjelpemiddel for oss for å forstå islandsk historie, fordi de gir oss et bra innblikk i hvordan folk levde og tenkte på den tida. Handlingen i de fleste sagaene er hentet fra 900-tallet (vikingtida), men de ble trolig ikke skrevet ned før tidlig på 1200-tallet. Vi kjenner til rundt 30 islendingesagaer i dag.

 

Et veldig viktig tema i disse sagaene er blodhevn. Islendingene hadde ingen konge eller statsmakt over seg, og det var ætta som var den viktigste støtten for en person. Folk fra samme ætt hadde plikt til å verne om hverandre, og å hevne hverandre hvis en fra ætta ble drept. Hvis man hadde gjort noe galt, kunne man få en dom på Alltinget, men de fleste forbrytelser og drapssaker ble gjort opp ættene imellom. Problemet med blodhevnen var at det førte med seg mye nag og bitterhet, og folk kunne hevne seg på hverandre i det uendelige. Derfor førte blodhevnen til at befolkningstallet sank betraktelig på Island på denne tida.

 

Islendingesagaene har en helt spesiell stilling i nordisk litteraturhistorie. De norske sagaene dreier seg først og fremst om kongene og kongehuset, men siden islendingene ikke hadde noen konge, handler sagaene deres om ættene og høvdingene. De dreier seg også om helt vanlige folk og deres hverdagsliv.

Forfatterne av sagaene er ukjente, og det er uenigheter om forfatterne refererer det de selv har sett og opplevd, eller om fortellingene har blitt overlevert fra slektsledd til slektsledd. Det er mest sannsynlig at de fleste islendingesagaene er oppdiktet.

 

Handlingen i korte trekk

Hovedpersonen Gisle bor på gården Hol sammen med kona si, Aud, broren sin, Torkjell, og kona hans, Åsgerd. Tordis, som er søsteren til Gisle, er gift med Torgrim, og de to bor på nabogården Sæbol. En dag drar Gisle, familien hans og mange flere til tinget. Der blir det spådd at flokken som er samlet ikke vil stå sammen i mer enn tre somre. Dermed bestemmer Torgrim, Vestein (broren til Aud), Torkjell og Gisle seg for å blande blod, og sverge at de vil hevne hverandre som brødre. Men Torgrim nekter å blande blod med Vestein, og Gisle frykter at spådommen om at flokken kommer til å gå i oppløsning, er sann.

 

En natt sniker noen seg inn til Vestein og kaster et spyd i brystet på ham. Drapsmannen lar spydet stå igjen, og dermed er det mulig for folk å finne ut hvem han er. Dette ble kalt løyndrap, og etter tradisjonen har den personen som drar ut spydet plikt til å hevne den døde. Gisle tar ut spydet og gjemmer det.

 

Det tar ikke lang tid før Gisle finner ut at drapsmannen er Torgrim. Han hevner Vestein ved å drepe Torgrim om natten. Tordis gifter seg med Bork Digre, Torgrims bror. En dag overhører hun et av Gisles kvad, og hun skjønner at det er han som har drept mannen hennes. Hun krever søksmål mot Gisle, men Gisle flykter, og blir lyst fredløs (dvs. at hvem som helst kan drepe ham uten å bli straffet for det) av tinget. I mange år er Gisle på rømmen, og han drømmer stadig gode og onde drømmer. Han blir forfulgt av Bork en god stund, helt til Bork går lei og utlyser dusør til den som dreper Gisle. Øyolv Grå tar utfordringen, og finner til slutt Gisle i Geirtovsfjorden og dreper ham.

 

INNHOLD

 

Temaer i handlingen

 

Ære og hevn

Handlingen i denne sagaen er veldig typisk for islendingesagaer. De mest sentrale temaene er ære og hevn, og det er ikke mange andre elementer i handlingen som står i veien for disse temaene. I tillegg til hovedhistorien om Bork som prøver å drepe Gisle, får vi høre om flere andre tilfeller av blodhevn. Et eksempel er når sønnene til Vestein dreper Torkjell, som de tror er drapsmannen til faren deres.

 

Skjebnetro og spådommer

Troen på skjebnen og drømmer er et annet tema som går igjen i de fleste islendingesagaer. Igjennom hele historien drømmer Gisle om det som kommer til å skje. Først drømmer han at Vestein blir drept, og drømmen går i oppfyllelse. Senere i handlingen, når han blir forfulgt av Bork, sover han urolig, og det er to kvinner i drømmene hans. Den gode drømmekvinnen gir Gisle råd og hjelp, og spår at han skal komme til henne når han dør. Den andre drømmekvinnen er ond, og hun sier at hun vil gjøre om dette. Men spådommer går alltid i oppfyllelse i islendingesagaer, og de kan ikke gjøres om ved en ny spådom. Så når Gisle til slutt dør, kommer han til den gode drømmekvinnen. Den onde drømmekvinnen kommer også med spådommer, og forteller ham når han skal dø. Gisle blir skremt av dette, men selv om han vet når han skal dø, aksepterer han det, og tror at det er skjebnebestemt. Så selv om livet til Gisle ender tragisk, får han det godt etter døden, siden han blir tatt hånd om av den gode drømmekvinnen. Det er også tydelig at hun representerer kristne verdier, dette sier Gisle om henne:

”Ho rådde meg til at eg resten av livet skulle leggja av gammal sed og ikkje fara med galder og trolldom, men vera god mot dei døde og halte, og dei fattige og einfaldige.” (kapittel 22).

 

Drømmekvinnene kan også være et symbol på kampen mellom den gode og den onde siden ved et menneske.

 

Siste gang Gisle møter Torkjell, broren sin, spår han at Torkjell vil dø før ham:

”(…) Men det kan eg seia deg, at du likevel vil verta drepen før meg. Og no skal vi skiljast, på ein verre måte enn det burde vera, og vi skal aldri sjå kvarandre meir.” (kapittel 24).

 

Denne spådommen går til slutt i oppfyllelse, når Torkjell blir drept av sønnene til Vestein. Gisle klarer altså å spå flere hendelser før de kommer, og dette tyder på at han kanskje er litt synsk.

 

Miljø

Miljøet i sagaen er et bondesamfunn på Island. Livsvilkårene er harde, og alle må verge om seg og sitt. Det finnes ingen konge eller statsmakt, de eneste offentlige autoritetene er høvdingene og tinget, der folk blir dømt for forbrytelser og drap. Allikevel er det ætta som står sterkest. Ætta holder sammen og beskytter og hevner hverandre uansett, og det er en skam om slektninger ikke støtter hverandre. I dette samfunnet er det helt klart mannen som dominerer, og kvinnen er som regel hjemme og passer barna og lager mat, mens mannen er ute på jakt eller i strid. Når en mann dreper en annen, kan han gifte seg med kona til den han har drept hvis han ønsker det.

 

Manns- og kvinneidealer

I ”Soga om Gisle Sursson” har hovedpersonene veldig karakteristiske trekk, og det er ganske opplagt hvem som lever etter manns- og kvinneidealet og hvem som ikke gjør det. Her er noen eksempler:

Gisle Sursson, hovedpersonen, er prototypen på den tidas mannsideal og helten i denne historien. Han er en fryktløs kriger, som setter ætta og æren over alt. Gisles fysiske styrke blir flere ganger påpekt i teksten:

”Han såg dei, og dei likeins han. Då sende ein av dei eit spyd mot han, men Gisle tok det i lufta og sende det attende, og det råka midt på Torodd og flaug tvers gjennom han.” (kapittel 20).

 

Selv om Gisle blir framstilt som en god person, mangler han noen av de egenskapene som blir sett på som gode i dag. Han har for eksempel ingen empati og viser sjelden nåde, og han bruker sin fysiske styrke i de fleste situasjoner, selv der det ikke er nødvendig. Når Vestein blir drept, tar han frivillig på seg oppgaven å hevne ham, selv om det innebærer at han selv vil bli forfulgt. Gisle handler alltid etter den tidas normer, og vil heller dø enn å miste æren. Det ender tragisk for ham, siden han lever mange år av livet sitt på flukt, og til slutt blir drept. Han har også et godt ekteskap med Aud, som han elsker, men han velger å hevne Vestein framfor å være sammen med henne.

 

Torkjell Sursson, broren til Gisle, er Gisles rake motsetning. Han er verken glad i å slåss eller å arbeide, og retter seg heller etter loven enn etter blodhevnen. Det er tydelig at han er en av dem som trenger noen å følge, fordi han er for svak til å stå på egne ben. Dette skaper selvfølgelig konflikter mellom brødrene, og når Gisle er på rømmen, vil ikke Torkjell miste æra si ved å hjelpe ham åpenlyst. Det er da Gisle spår at Torkjell vil dø før ham, og spådommen går i oppfyllelse når Torkjell blir drept av Vesteins sønner.

 

Aud, som er kona til Gisle, er en sterk kvinneskikkelse i denne sagaen. Hun er mild, god, klok og for evig trofast mot Gisle. Et godt eksempel på dette er mot slutten av fortellingen, når Øyolv Grå kommer til henne og tilbyr henne tre hundre sølvpenger hvis hun forteller ham hvor Gisle er. Aud later først som om hun tar imot tilbudet, men så slenger hun pungen med sølvpenger i nesen på Øyolv og sier:

”Korleis trur du at eg ville gi mannen min i hendene på deg, ditt illmenne.” (kapittel 32).

 

Senere blir hun med Gisle og slåss mot Øyolv. Det som skiller Aud fra den kvinnelige prototypen fra denne tida, er at hun helst vil at Gisle skal slå seg til ro. Kvinnene hadde som oppgave å egge mennene til strid, mens Aud sier til ham at han må slutte å bare tenke på å drepe.

 

FORM

 

Fortellersynsvinkel

”Soga om Gisle Sursson” er skrevet i fortid, og fortelleren ser alt utenfra. Dette gir et sterkt inntrykk av objektivitet, og det er opp til leseren selv å gjøre seg opp en mening om det som skjer. Den objektive, utenforstående fortelleren er et kjennetegn ved alle islendingesagaer. Skildringer forekommer sjelden, og det er lite utbroderinger. For det meste blir det bare fortalt om det personene gjør og sier. Språket er, som i de fleste slike sagaer, ganske hverdagslig og enkelt. Det brukes som regel korte setninger, men lange leddsetninger forekommer også jevnlig.

 

Komposisjon

Et viktig kjennetegn ved islendingesagaene er at de blir fortalt kronologisk, og Gislesagaen er intet unntak. Her konsentrerer man seg hovedsakelig om det som skjer med Gisle, men i blant får vi høre om enkeltepisoder som skjer parallelt med Gisles historie. Et eksempel på dette er i kapittel 9, når Torkjell tyvlytter på en samtale mellom kona si, Åsgerd, og Aud, kona til Gisle. Åsgerd betror seg til Aud, og forteller at hun egentlig er forelsket i Vestein, selv om hun er gift med Torkjell. Disse ”avstikkerne” angår som oftest hovedpersonene, og her beskrives det hendelser som er vesentlige for hovedfortellingen om Gisle.

 

I ”Soga om Gisle Sursson” veksles framstillingen mellom referat og scene, og dette er også noe som er veldig typisk for islendingesagaer. I referatene går handlingen relativt fort fram, siden det som oftest ikke skjer noe spesielt som er viktig for fortellingen. I overgangen fra et referat til en scene, ”zoomer” forfatteren inn på en enkelthendelse, og beskriver denne mer inngående. Fremdeles er det få skildringer av hvordan ting ser ut etc., men vi får en mer fullstendig og detaljert beskrivelse av hva personene gjør. Det er også i disse scenene at vi får konkrete replikker. I dette eksemplet ser vi tydelig overgangen fra referat til scene:

”Gisle for til Torgerd og var hjå henne endå ein vinter. Men om sommaren etter drog han til Geirtovsfjorden og var der til hausta. Då for han på ny til Torkjell, bror sin, og banka på døra der. Torkjell ville ikkje gå ut, men Gisle tok eit kjevle, rissa runer på det og kasta det inn. Det merka Torkjell og tok det opp og så på det. Så stod han opp, gjekk ut og helsa på Gisle og spurde etter nytt. Han sa han ikkje hadde noko å fortelja, og ”eg er no kommen siste gong for å møta deg, frende, la no hjelpa verte dess meir romsleg, så vil eg løna deg med at eg aldri oftare skal krevja deg”.” (kapittel 24).

 

Personskildring

Som i de fleste islendingesagaene, er personene i ”Soga om Gisle Sursson” framstilt som typer. Gisle står som den mest karakteristiske figuren; han er den som følger den tidas normer og regler, han setter ære og ætt over alt, han er stor, sterk og modig, og han er ikke redd for å dø. Personkarakteristikkene er mindre tydelig dess mindre viktig personene er i handlingen. Vi får en objektiv, ”utenforstående” beskrivelse av personene, men her er det også få skildringer. Leseren danner seg selv en oppfatning av personene igjennom det de gjør og sier. Siden det meste av Gislesagaen dreier seg rundt Gisle, får vi naturlig nok det mest helhetlige inntrykket av ham.

 

Konklusjon

Jeg mener absolutt at ”Soga om Gisle Sursson” er en typisk islendingesaga på de fleste måter. Handlingen tar for seg de typiske temaene, æren og ættesamfunnet, og i tillegg er skjebnetroen et sidetema, og dette er også en sentral del i islendingesagaene. Kjønnsrollene er veldig tydelige, men det som kanskje er forskjellig der, er at den ideelle kvinnen er litt annerledes framstilt enn i andre islendingesagaene. Den viktigste kvinnerollen i sagaen, Aud, er litt mer stillferdig og mindre stridstørst enn den vanlige prototypen, men i Gislesagaen blir hun allikevel framstilt som den ideelle kvinnen. Også i komposisjon og fortellermåte er denne sagaen veldig typisk, det er lite skildringer og fortelleren er helt objektiv og refererende.