Hamsun skrev Victoria i 1898 under innflytelse av en kraftig forelskelse han hadde for sin kone Bergliot Bech som han hadde giftet seg med samme år. Victoria ble en av tidenes store kjærlighetsromaner som handler om det umulige forholdet mellom møllerens sønn Johannes og Victoria, slottsherrens datter. Victoria ble skrevet i nyromantikken. Det var en periode hvor det ble lagt vekt på å skildre menneskets ubevisste sjeleliv og den fantastiske naturen som omgir oss istedenfor å ta opp samfunnets problemer.

Knut Hamsun var på foredragsturné rundt om i Norge og talte om at realismen var død og at mennesket skulle søke inn i det ubevisste sjelelivet. Han ville at det skulle være dikteren som skulle sette seg inn i det kompliserte mennesket. Med dette ble lyrikken en populær sjanger. Diktene inspirerte forfatterne til å skrive noveller og romaner med lyriske preg. Det var spesielt med Hamsun sine bøker Victoria, Mysterier og Pan at skrivestilen ble fornyet og prosalyrikken oppstod. Kjennetegnene på prosalyrikk er at det blir brukt mye gjentagelser, klang og rytme. Det gjør at romanen får en mer personlig stil.

Fortelleren i boken er allvitende, det vil si han går inn i tankene til personene og står både utenfor og innenfor handlingen. Språket i boken følger Johannes sinnstilstander. Når livet går Johannes imot blir det brukt korte setninger som gjør at romanen får et mer hektisk preg. Hamsun bruker pauser for å skape stemning. Det er få, men viktige replikker. Replikkene glir lett inn i tankene og naturskildringene i boken og kunne derfor nesten vært tanker istedenfor replikker. Historien blir fortalt i kronologisk rekkefølge.

Det blir brukt en del symbolikk i Victoria. Et eksempel er fra s. 95 da Victoria møter Johannes i steinbruddet:

”Så hadde han igjen opplevet det! Da hun steg op til ham i bruddet i sin gule kjole og med sin blodrøde hat så hun ut som en vandrende sommerfugl som trådte fra sten til sten og sanset foran ham. Jeg vilde ikke forstyrre Dem, sa hun og smilte; hendes smil var rødt, hele ansiktet blev opplyst, hun strødde stjærner ut. Det var kommet nogen fine blå årer på hendes hals og de par fregner under øinene gav hende en varm farve. Hun gikk i sin tyvende sommer.”

Det er en kontrast mellom Victorias gule kjole og den blodrøde hatten. Det symboliserer solen, eller livet og døden. Gult er også et symbol på hellighet og guddommelighet. Slik fremstilles Victoria i store deler av boken, noe fantastisk og uoppnåelig, slik som solen. Men den røde hatten setter en stopper for hennes herlighet, det er jo døden som seirer til slutt. Det at Victoria strør om seg med stjerner viser hennes sjarm. Stjerner er et tegn på udødelighet, men igjen forteller de røde leppene at hun er dødelig.

Et annet språklig virkemiddel som blir brukt er gjentagelse. Det brukes for å uttrykke sterke sinnsstemninger. Eksempel på dette er: ”Jeg, jeg elsker, elsker deg bestandig.” De første setningene i andre og tredje kapittel omhandler det samme og blir en gjentagelse som binder kapitlene sammen.

Som den ekte nyromantikern Knut Hamsun var, har naturen en sentral plass i Victoria og gir en helt spesiell stemning i boken. Naturen brukes ofte til å forklare det uforklarlige og beskrive det ubeskrivelige.

Et siste, viktig virkemiddel er de lyriske versene som sniker seg inn i løpet av romanen. Det er bibel og lyriske vers som kan leses frittstående fra resten av boken. Alle handler om kjærlighet.

Knut Hamsun derimot beskrev Victoria slik: "Victoria er ikke annet end litt lyrikk".