Diktet ”Sprinterne” av Nordahl Grieg ble gitt ut sammen med diktsamlingen Håbet i 1936. Dette var samme år som Jessie Owens fra USA vant fire gullmedaljer under olympiaden i Berlin. Jessie Owens seirer ble ikke særlig populært hos den tids leder hos Tyskland. Hitler ble faktisk rimelig forbannet etter at Owens vant hele fire gullmedaljer under dette mesterskapet. Nordahl er kjent som en motstander av nazisme og fascisme, mest gjennom det han skriver i sine dikt, romaner og essay. Han får frem det sentrale som fred og rettferdighet ved hjelp av sine tekster som gav folket et slags styrke i hverdagen som var under krigen.

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten-
dem nådde dere igjen!

Ved å lese bare første verslinje får man et inntrykk av at dette diktet fremmer rasehat og nazisme, ettersom ordet nigger er det ordet som vekker oppmerksomhet. Dette skriver han vel for å vekke en viss nysgjerrighet hos leserne. Diktet sprinterne ble gitt ut det samme året som Owens var ett av de store samtaleemnene innen sportsfronten, så noe av grunnen for at Nordahl brukte Owens som et bilde for dette diktet var at han var en meget omtalt menneske det året. De fleste visste hvem han var og dermed fikk en viss forståelse i diktet. Noe som man ikke ville ha fått hvis man ikke visste hvem det sto om i diktet.

Andre linje starter med ordet germanerne som er en betegnelse for den ariske rasen i Tyskland. Nordahl skaper assosiasjoner til hvite mennesker, ettersom Owens ble betegnet som nigger. Og man får frem at svarte mennesker kan prestere like godt som hvite. Neste setningen ble innledet med et ord som er et bilde den ariske rase der det var veldig viktig å være blond og blåøyd.

For å få frem hva Nordahl egentlig mente med diktet sprinterne, ble Owens brukt som bilde i dette diktet. Han ville fremstille sitt syn ovenfor jødehatet som Hitler spredde over hele Europa på denne tiden. Dette gjør han på en meget direkte måte ved at ordene han bruker er meget negativt ladet. For eksempel nigger, blonde stadion, og Føreren.

Strofene er bygd opp på en veldig lik måte. Henholdsvis av lengde og rim. Der andre og fjerde strofe har enderim. Samme gjelder for strofe seks og åtte. Rytmen i diktet er ganske taktfast der man må tilpasse lesetempoet i forhold til strofene. For å finne rytmen hjelper det hvis man leser gjennom diktet ett par ganger først.

Diktet er skrevet på en meget lettleselig måte, ved at ordene ikke er vanskelig å forstå og at det er relativt kort, som også gjør at rytmen er lett og få med seg. Diktet var kanskje ment for å få opp motstandsstyrken hos nordmenn, noe som forklarer lengden og de enkle ordene i diktet, ettersom det var vanlig at de ble fortalt videre muntlig.

Stemningen i diktet er ikke særlig dystert, men heller retter sagt muntert til tross for at temaet er veldig seriøst og virkelig. Selv om sluttsetningen ”….dem nådde dere igjen!” hadde en smule humoristisk preg, er temaet meget fortsatt veldig alvorlig.

Det er gjennom sluttsetningen at man får med seg hovedpoenget i diktet, som er at selv om de ikke klarte å ta igjen Jessie Owens under olympiaden, så klarte tyskerne å ta igjen jødene. Dette er som sagt meget alvorlig, selv om måten diktet er skrevet på er veldig enkel og til en viss grad humoristisk.

Det er begrenset hvor mye handling man kan få inn i et dikt når det er på åtte linjer, så det begrenser også lengden på denne diktanalysen.