”Stillheten efterpå” er et dikt fra en av de dystreste diktsamlingene til Rolf Jacobsen. Mørket har fått lov til å bre seg fritt. Det er som om resignasjonens stillhet skjuler seg i Jacobsens mørke. Bare små tegn finnes på at noe vil overleve døden.

 

”Stillheten er en velsignelse. Stillheten som bor i gresset på undersiden av hvert strå og i det blå mellomrommet mellom stenene”

 

Med varsomme ord og sanselige bilder forteller han at vi må ha stillheten. Vi trenger den, som en motvekt til støyen og stresset den moderne verden utsetter oss for.

Vi blir oppslukt av alle tingene.

Derfor blir det viktig å forstå at det ikke er tingene, men stillheten bak dem, som er viktig. Denne stillheten som kan fortelle oss at noe lever videre, selv om ikke tingene er mer.

 

Første vers i diktet gir inntrykk av å være moraliserende. Leseren blir oppfordret til å legge fra seg distraksjonene som den moderne sivilisasjon påfører oss.

Samtidig får man inntrykk av at dikteren vet noe om oss. Han vet hvordan mennesker reagerer på stillheten. Kanskje mener han at vi er redde, for stillheten bak tingene?

 

Hele diktet holdes sammen av gjentagelser, rytme og sterke bilder. Bildene, er som små knagger som sansene våre henger seg fast på.

Med bilder på små vare ting, gjøres perspektivet større og man får muligheten til å nærme seg noe som ligger bak det konkrete :

 

”Stillheten som legger et teppe over den døde og som venter i trappene til alle er gått. Stillheten som legger seg som en fugleunge mellom dine hender, din eneste venn”

 

Fugleungen er selve symbolet på liv, men er også brukt som et vanlig symbol på døden.

Hva er dette ment å bety for leseren?

 

Bildet på fugleungen viser at Jacobsen stiller to virkeligheter mot hverandre. Den ene er sterk men intetsigende, og  den andre står i sterk kontrast med sin vare natur. For den andre virkeligheten er nettopp naturen. Den som er grunnlaget for vår eksistens og som alltid ligger der i og rundt oss, men er trengt tilbake.

Den egentlige natur, i mennesker og tilværelsen som helhet, skildres i bilder. Bare bildespråket er i stand til å beskrive menneskets ”hjem”. Naturen, stillheten.

Han vil tro, at det er mulig for oss å snu før det er for sent.

 

Dette, til tross for at det meste av diktet er preget av resignasjon etter at det i første værs blir sagt at:  ” det er for sent, det er alt for sent  ”

 

Slik veksler dikteren mellom å gi oss positive og negative signaler. Han sier at det er for sent, likevel er det håp……hvis vi ikke dør da…

Men hvis vi dør, kan det da ikke være så ille ? Da går man fullt og helt opp i

”stillheten etterpå”.

Uansett om man oppnår stillheten i livet eller ikke, er man i hvert fall garantert å oppnå den etter døden.

Dette gir assosiasjoner til Hinduismens ”nirvana” og Bibelen hvor man i ”Forkynneren” sier at:  ” Se, alt var tomhet og jag etter vind. Det er ingen ting å vinne under solen”.

 

Kanskje er ”stillheten etterpå” det eneste vi er garantert – ”vår eneste venn” – evigheten.

 

Dikteren bruker kontrasten kultur – natur i diktet. Stillheten finnes i det ene, men ikke i det andre. Det ene eksisterer på bekostning av det andre. Hvis vi skal følge oppfordringen og finne tilbake til de virkelige verdiene, vil det måtte skje på bekostning av vårt moderne samfunn.

Når stillheten så møter oss etterpå ”som varm blodsprøyt mot panden” og ”alt skal tale med stemmene til sten og trær”, betyr kanskje det at vi ikke kan overleve dette. Mennesket eksisterer kanskje ikke etter dette.

I denne verden hvor ord ikke eksisterer og ”stillheten efterpå” råder.

Kanskje er menneskene borte som et blunk i evolusjonen, slik at naturen kan begynne å eksistere på nytt uten å bli undertrykket av mennesket.

For menneskene kan det likevel være håp, for de vil befinne seg på siden sammen med sin eneste venn: ”stillheten efterpå”.

 

Rolf Jacobsens dikt i undervisningssammenheng

 

Det er mange måter å gå fram på for å gi elever innsikt i lyrikkens verden og de virkemidlene som preger den. Jeg ser for meg en 8. klasse hvor jeg tror de kan begynne å forstå Jacobsens dikt.

 

De diktene jeg synes passer best er :

”Snutebiller, stankelbein”, ”Til deg” og ”Stillheten efterpå”

I disse diktene er det mange fine bilder, gjentagelser og  språklige perler.

 

Før man kan presentere diktene for en klasse, må man først leke litt med ordklang for å være bedre forberedt på senere tolking.

 

Man kan for eksempel skrive en liste med nonsens – ord på tavla og la elevene diskutere hvilke som er mørke/lyse eller harde/myke.

 

Eks:

Karafump

Gleriglupp

Smamba

Skolokoff

Slartiblart

Trufelupp

Kla

Mup

Nippenupp

Osv..

 

Elevene skal nå gruppere ordene og finne ut hvilke de synes hører sammen.

Nå skal de danne utgangspunkt for et dikt. Dette diktet kan godt ha vanlige ord i seg også, men nonsens – ordene skal være med.

Diktet får en tittel, før det byttes med en annen gruppe.

Nå skal de ”tolke” hverandres dikt.

Dette er en fin øvelse fordi de tolker diktet på grunnlag av dets ordklang

 

Under arbeidet får elevene se på ”Snutebiller, Stankelbein”, slik at de kan sammenligne og se etter ord med lignende ordklang verdi i diktet.

 

Neste forberedende trinn er bildebruk. Hva er bilder og hvordan kan man bruke dem til å beskrive en følelse eller tilstand?

 

I samlet klasse er tavla fin å bruke. Læreren skriver flere ufullstendige setninger hvor elevene kommer med forslag :

 

Snill som……

Slem som…..

Gammel som…..

Lang som….

Varm som…..

Rar som….

Byen er som…..

 

På det siste ”byen er som…” samler man mange forslag fra klassen. Så stryker man ut ”som” og diskuterer hva som har sterkest virkning.

Del klassen inn i grupper og la dem skrive et dikt som begynner på ”Byen er som” hvor alle linjene skal inneholde en sammenligning. Gruppene bytter dikt og foreslår evt. forbedringer på hverandres dikt.

Er de fornøyde med bildene? Er det sammenheng mellom dem? Hva får de oss til å føle?

 

Nå ser klassen sammen på ”Snutebiller, Stankelbein” og ”Til deg”.

Hvilke bilder ser vi her? Er det sammenheng mellom dem? Hva får de oss til å føle?

 

Hvordan er oppbygningen av bildebruken i disse diktene? Har bildene alltid samme mønster ?

Eks. Byen er som……

        Varm som….

         Liten som…

Hva er det som er bilder i disse to diktene og hva skal bildene fortelle oss?

 

Elevene skal skrive dikt igjen, men nå etter et oppgitt mønster. Med det felles mønsteret i bunn, blir diktene fine å diskutere i forhold til rytme, gjentagelse, ordklangeffekt og brudd på mønsteret.

Mønsteret:

De sa jeg skulle….

De sa jeg skulle…

De sa jeg skulle..

De sa jeg skulle…..

Siste linje skal bryte mønsteret og komme med et sluttpoeng.

 

Om nødvendig kan man oppgi hele første linje; Tenk om trærne var blå…

På denne måten håper jeg at elevene skal bli like opptatt av innholdet som rytmen og syntaksen.

Når alt kommer til alt er det teksten som er det viktigste. Diktet handler ikke om virkemidlene, men om ordene – teksten – grunnen til teksten.

Et naturlig skritt videre er å begynne med mer individuelt arbeid.

Jacobsens ”Stillheten efterpå” er et fint dikt med masse å ta tak i. Hovedpoenget er å få elevene til å bruke tid og evner til å bli kjent med teksten. Målet er å fremføre diktet.

For å finne ut hvordan de skal fremføre diktet, må de finne ut hva diktet handler om og hvordan virkemidlene er brukt.

Jeg ønsker her at elevene skal jobbe målrettet og seriøst. De må være grundige og selvstendige i alle fasene av fremføringsarbeidet. Tolkingen skal være deres egen og det er viktig at de får forståelse for at det ikke finnes noen fasit på  tolkningen. Et dikt kan ha like mange tolkninger som det har lesere, derfor er det viktig at læreren ikke er for dominerende på dette punktet. Elevene skal ikke tro at læreren sitter med det riktige svaret på akkurat dette diktet.

Når elevene har arbeidet igjennom teksten grundig, er de klare til å fremføre. Nå er det viktig at det er teksten som er i fokus . Eleven må ikke over – dramatisere diktet. Da er det fort gjort at eleven kommer mer i fokus enn selve diktet, og da er jo poenget borte.