Boka er skrevet av Are Kalvø, en av Norges mest kjente satirikere. Han har skrevet bøker som ”Kunsten å være neger”, ”Harry”, ”Men fjernkontrollen min får du aldri” og ”Bibelen 2”. Boka ble utgitt av Gyldendal i 2002, og er rettet mot nordmenn.

Boka er skrevet som et personlig essay, med en rød tråd gjennom hele boka og bruk av ironi, kontraster, gjentakelser og overdrivelser. Det er lagt stor vekt på humor.

Emnet i boka er nordmenns forhold til Syden og hva som kjennetegner den typiske norske syden-turisten.

Hovedsynspunktet er hvordan vi nordmenn forandrer oss når vi kommer til Syden. Kalvø skriver at Syden er ”det egentlige annerledeslandet”, for i Syden oppfører oss annerledes enn vi gjør i Norge.

Boka er bygd opp med en skriftlig, personlig språktone. Kalvø trekker inn eksempler på norske reisekataloger fra 60-tallet og frem til i dag, da det er her bildene og mange av sitatene i boka er hentet fra. Eksempelvis skrev Saga Tours syden-katalog i 1964: «… tenk bare på en hvit sandstrand med blå himmel over seg – dukke i de salte, friske bølgene eller foreta interessante, historiske streiftog.» Bildene og beskrivelsene av Syden har en innvirkning på oss som lesere, fordi de gir oss den typiske ”Syden-stemningen”. Kalvø ”vekker” vår oppmerksomhet fordi vi kan kjenne oss igjen i det som blir skildret.

Boka er inndelt i tre kapitler, «Syden - kontrastenes land», «Mallorca - kontrastenes øy» og «Hellas - kontrastenes land». Kalvø skriver om stedet Magaluf på Mallorca: «Om du berre ein gong skulle kjenne behovet for å leve som parodien på ein nordmann, berre for å ha prøvd det, så er dette staden.» Han påpeker her hvordan nordmenn oppfører seg annerledes når de kommer til Syden, der det flyter over av alkohol og barer. Kalvø skriver videre om Hellas: «Øyloffing i Hellas er Syden-ferie for folk som ikkje liker Syden-ferie.» Han påpeker her nordmenns syn på hva som virkelig er Syden-ferie. Han mener, ironisk, at nordmenn som ikke bare har som mål å sole seg på stranda eller feste med andre nordmenn bør dra på øyloffing i Hellas fordi det ikke er det den typiske norske syden-turisten gjør.

Den skjulte argumentasjonen appellerer til våre følelser gjennom en gjennomført bruk av humor og ironi. De fleste nordmenn har et forhold til Syden, Kalvø skriver: «Syden finst uavhengig av landegrenser, verdsdelar og politisk utvikling.» Han mener at det å være i Syden er like mye en holdning, som en geografisk forflytning. Kalvø skriver videre: «Det er i Syden at bankfunksjonæren dansar på bordet, den tause einstøingen pratar som ein foss på eit engelsk han har laga sjølv, den evige ungkaren frå garden innerst i dalen lever som språkhomofil sjarmør i fjorten dagar, den høflige gamle frøkna prutar høglytt på torget, sjølv dei hippaste dansar og syng med til ABBA.» Kalvø bruker både overdrivelse og ironi i denne kontrasten mellom hvordan nordmenn oppfører seg i Norge i motsetning til hvordan de oppfører seg i ”annerledeslandet”. Det gjør han for å understreke det han mener.

Kalvø skriver også dette om nordmenns forhold til Syden: «Når nordmenn kjem til ein plass der det er sol heile tida, blir vi som kroniske alkoholikarar på ein stad med ubegrensa tilgang på gratis sprit.» Kalvø påpeker her, ironisk, hvordan den typiske norske syden-turisten bruker store deler av ferien på å ligge rett ut i solsteiken. Ved å overdrive og sette det litt på spissen får Kalvø også her frem hvordan nordmenn endrer oppførsel i Syden.

Jeg synes boka gir en god beskrivelse av nordmenns forhold til Syden. Mange nordmenn har denne trangen til å oppføre seg annerledes når de er i Syden fordi det er ”akseptert” at de gjør det. Kalvø bruker humor som et virkemiddel for å få frem den ”skjulte sannheten” bak den typiske norske syden-turisten, og leseren kan lett kjenne seg igjen de humoristiske beskrevne situasjonene.