Bjørnson ble født i 1832 i Kvikne. I ung alder flyttet familien til Romsdalen på grunn av en prestejobb for faren. Bjørnson så derfor på seg selv som romsdøl. Faren var svært streng, noe som hadde stor innvirkning på oppdragelsen. En gang tok faren han med på en henrettelse for å vise hvordan det gikk med de som var slemme. Dette gikk veldig inn på Bjørnson. Da Bjørnson var 17 år gammel, dro han til Heltbergs studentfrabrikk der han tok artium. Han fant tidlig ut at det var forfatter han ville bli. Bjørnson var engasjert i mange saker, men det var spesielt én ting han brant ekstra for. Han var svært fascinert av bønder og bondeliv, og han ønsket å gjøre dem stolte ved å gi dem et anegalleri og knytte dem til de gamle sagaheltene. I sine bondefortellinger brukte han sterke personligheter som alle var knyttet opp til en eller flere konflikter. Han mente at man måtte gå igjennom ’lidelsens høyskole’ for å få ende på sine problemer. Konfliktene kunne overvinnes av to ting; kjærlighet og kirken. De sterke personlighetene ble grunnlaget for hans fortellinger, og han ønsket å gi dem en karakterbrist. Tydelige eksempler på alt dette finner vi i Bjørnsons første bondefortelling; «Synnøve Solbakken».

Tittelen på denne romanen henviser til jenta Synnøve, men det er egentlig Torbjørn som er den virkelige hovedpersonen. Torbjørn kommer fra Granlien, den mørke åssiden i bygda. Tradisjonen i Granlien-slekta var at det eldste sønn skulle hete vekselvis Sæmund og Torbjørn. Sønnen med navn Torbjørn ble alltid et problembarn. Faren, Sæmund, ga derfor Torbjørn en svært streng oppdragelse for at ikke også han skulle bli et problem. Dette hjalp lite, for Torbjørn var ofte i konflikter og slåsskamper.

Solbakken var den lyse siden av åsen og her bodde Synnøve og resten av Solbakken-slekta. Synnøve var oppdratt i haugianerfamilie og var både snill og vakker. Hun møter ofte på Torbjørn og hun liker han godt, men det blir vanskelig ettersom han så ofte er i problemer.

Ingrid, Aslak og Knut er noen mindre karakterer, men allikevel vesentlige. Ingrid er søsteren til Torbjørn og hun blir et slags bindeledd mellom Torbjørn og Synnøve. Vi får gjennom henne et innblikk i konfliktene fra begge sider.

Knut og Aslak er biroller som man får vite ganske lite om. De har allikevel stor innvirkning på Torbjørns liv. De blir to negative faktorer i Torbjørns kamp mot sine problemer og sitt høye temperament. Om man kan dele Torbjørns samvittighet inn i to slik som i tegnefilmer, en engel og en djevel, vil Knut og Aslak være djevelen. Det er fordi det er ofte dem som drar med seg Torbjørn inn i problemer.

Konfliktene i romanen er mellom Synnøve og Torbjørn og mellom Solbakken og Granlien, men det er Torbjørn som er i sentrum av alle konfliktene. Den største konflikten er allikevel Torbjørns indre kamp. Han har lyst til å få Synnøve, men han vet at dette ikke kan skje om han ikke endrer sin negative natur. Bjørnsons idé om hvordan konflikter overvinnes kommer tydelig frem her. Kirken og Synnøve (kjærligheten) blir Torbjørns ’engel’ i hans samvittighet.

Mot slutten av romanen blir Torbjørn stukket ned av Knut i et slagsmål. Det står mellom liv og død. Denne hendelsen blir vendepunktet i romanen og karakterbristene kommer tydelig frem. Torbjørns forhold til sin far blir bedre i tillegg til at Torbjørn skjønner hva han må gjøre for å overvinne konfliktene. Dette blir tydelig vist under en hendelse i kirken. Da møter Torbjørn Knut for første gang etter slagsmålet. Folk forventet at Torbjørn skulle hisse seg opp, men dette skjedde ikke. Torbjørn tok heller hånden til Knut og hilste ’god dag’. Både Granlien og Solbakken var til stede i kirken, og de merket at Torbjørn hadde forandret seg. Han hadde overvunnet ikke bare sin indre konflikt, men også de ytre. Torbjørn og Synnøve kunne nå bli sammen.

Språket i «Synnøve Solbakken» er mye preget av typiske norske ord og uttrykk. Bjørnson skildret bondesamfunnet på en fin og nasjonalromantisk måte. Fortellerteknikken skiller seg mye ut fra datidens fortellerteknikk. Bjørnson skrev sjelden direkte om en persons følelser. Kun gjennom sang ble følelsene åpnet, noe svi finner eksempler på i «Synnøves Sang». Denne teknikken gjorde at leseren selv måtte tenke seg til hvordan de forskjellige typene var.

Bjørnson brukte også en del vanlige litterære virkemidler. Det tydeligste er bruken av kontraster. Den gjennomførte bruken av kontraster gir bedre oversikt over handlingen, skaper mer spenning og det gjør at karakterbristene kommer enda tydeligere frem enn normalt. Alt dette gir en større helhet i romanen som gjør det spennende å lese.

Hva Bjørnson ønsker å få frem gjennom «Synnøve Solbakken» er så mangt. Jeg tror allikevel det viktigste er temaet rundt menneskets indre konflikt. Han ønsker å vise hvordan den overvinnes og hvor viktig det er å overvinne den. Jeg syns han har klart dette veldig fint. Det er tydelig at han har brukt sine to punkter kjærlighet og kirke bevisst gjennom hele handlingen. Kjærligheten som holder Torbjørn i gang med å kjempe og kirken som blir et møtepunkt der han får vist at seieren er vunnet.

Jeg tror Bjørnson også ønsker å kaste et godt lys over bøndene og bondelivet, noe han klarer svært godt. Bønder og bondeliv er nok ikke akkurat et viktig tema i dagens samfunn, men et menneskets indre konflikt vil være og er et viktig tema som alltid vil bestå.