Tatt av Kvinnen er en norsk komedie fra 2007, basert på Erlend Loes debutroman ved samme navn. Filmen er regissert av Petter Næss, som tidligere har regissert blant annet Eling-filmene. Mange av Næss` filmer, også Tatt av kvinnen, omhandler mennesker som står litt utenfor samfunnet, og som har problemer psykisk eller i samvær med andre mennesker.

I filmen Tatt av Kvinnen møter vi en sorgløs ungkar, som plutselig finner seg selv i et forhold med et komplisert kvinnemenneske, Marianne. Han er ikke helt sikker hvordan han skal gripe dette an, men bestemmer seg tilslutt for å gi det en sjanse, noe som viser seg å bli en ordentlig utfordring. Han blir en kasteball i sitt eget liv med Mariannes uforutsigbare innfall og hans vaskeligheter for å komme til ordet som grunnlag.

Filmen er fått en variert mottakelse, men responsen har generelt vært bra. Mange mener at filmen hadde en del morsomme innslag, men at det gikk litt i ett og at den derfor ble litt langdratt.

Hovedpersonen er i begynnelsen en selverklært og sorgløs ungkar, men uten forvarsel blir hans leilighet invadert av en meget pratsom kvinne, som forfører og til slutt erobrer han. Han er en smule deprimert og gråter for den minste ting, men innser nå at han har fått seg en kjæreste. Han kan nemlig ikke se noen annen grunn til at en kvinne har invadert hans leilighet, har flyttet inn med brast og brann med sine 12 pappesker og en gul kommode, og ommøblert ikke bare hans leilighet, men også hans liv. Til tross for dette er livet hans tilsynelatende bedre enn det var før.

Da hovedpersonen uventet får sparken fra sin jobb som postsorterer, bestemmer Marianne at de skal dra på ferie, en ferie som for det meste ble styrt av hennes intuisjon og som til slutt ender opp i en svensk obersts slott. Etter et par dagers opphold der avgjør Marianne, helt ut av det blå, at hun vil bli der en stund til, men sier, til hovedpersonens store vantro, at han godt bare kan dra videre, noe han også ender opp med å gjøre.

Han finner seg da alene på et hotell i Paris, hvor han møter Melinda, som invitere han hjem til sin leilighet på middag. De finner øyeblikkelig tonen og har det veldig fint sammen, men han får senere dårlig samvittighet og reiser hjem til Norge igjen, og da Marianne endelig kommer hjem endte de opp med å snakke om hver sin ferie.

Marianne fullfører utdanningen sin og innser at det hun ville bli lærer på en øy langt ute i havet, og de må da holde kontakten gjennom postkort, som blir færre og færre etter som tiden går. Hovedpersonen får til slutt vite at hun var sammen med en annen, Tor, og blir igjen dypt deprimert, men kommer seg med mye vilje på beina igjen, takket være gode venner.

Plutselig en dag kommer Marianne tilbake og det blir klart at hun er gravid med Tors barn, noe som får begeret til hovedpersonen til å rene over for gått, og han ender opp med å reise tilbake til Paris og til Melinda.

Det er en rekke karakterer som ta del i filmen, men de mest fremtredene er likevel hovedpersonen slev, Marianne og Glenn, visemannen på svømmehallen. Hovedperson virker i begynnelsen som en tafatt person, med mange tøffelhelt-tendenser og har problemer med å si sine egne meninger. Marianne derimot er en fremadstormende og snakkesalige dame, som har det med å få det som hun vil og det virker som om hun har en spesiell evne til å påvirke mennesker på en slik måte at de føyer hennes ønsker. Hun buser fram og ta avgjørelser uten hovedpersonens samtykke, noe som er tydelig i mange situasjoner, for eksempel da hun plutselig dukket opp på dørstokken med alle tingene sine og forventet å få flytte inn, eller da hun bestemte at de skulle på togferie og overbeviste hovedpersonen om at det var best og følge hennes intensjoner, fordi hans, i følge henne, ikke er helt til å stole på.

I møte med Marianne har hovedpersonen det med å synke litt i bakgrunnen og han får det aldri som han selv vil. Han utvikler seg gjennom filmen og tar til slutt et oppgjør med Marianne og kommer ut av det som mer selvsikker og som en person som ikke så lett lar seg pirke på nesen.

Glenn funger som en støtte for hovedpersonen og får han gjennom de tøffeste periodene, hvor situasjonen med Marianne er på det verste. Han fremstår som en kjærlig og kunnskapsfull person, som alltid har et godt råd å komme med.

Handlingen er satt til en rekke forskjellige steder, men forgår for det meste i byer. Det bør også nevnes at det forgår i dagens samfunn.

Det ble ikke brukt, som jeg kunne se, så ekstremt mange filmtekniske virkemidler om hverandre. Mye av handligne forgikk i normalperspektiv, altså at kamra var på høyde med motivet og man fikk med det ofte inntrykk av at man var tilstede i handlingen på enn annen måte. Fugleperspektiv ble også brukt når hovedpersonen skulle virke liten og underdanig, blant annet på stupebrettet. Forskjell på størrelser på personer ble brukt for å fremstille hovedpersonen som liten og hjelpeløst, noen som kan ses i scenene hvor han sitter i badstuen på svømmehallen med en rekke andre, veldig mye større menn, som på en måte sitter i er ring rundt han og beskytter han.

Det ble brukt en del musikk for å forsterke spesielle stemninger, for eksempel da hovedpersonen og Mirlinda begynte å bli kjent og den gode kjemien mellom dem begynte vises mer tydelig. Spesielt lys ble ikke så hyppig brukt i filmen, men likevel la jeg merke til at når hovedpersonen følte seg nedfor eller deprimert virket bildet mørkere, som for eksempel i første scene da han satt alene i leiligheten sin, mens mot slutten, da han dro for å finne tilbake til Mirlinda var alt mye lysere og musikken var dessutten lystigere.

Den gule kommoden ble brukt som et symbol på gnisningene mellom hovedpersonen og Marianne, og var et tilbake vendende invitasjonsmoment hos hovedpersonen. Også en ørn ble brukt som symbol for noe urovekkende. Dette ble gitt uttrykk for da hovedpersonen var på vei ut til øyen hvor Marianne underviste og han så ørner på himmelen, og det virket som han med et ble meget urolig.

Personlig synes jeg at filmen var godt regissert og at den historien som var ble fortalt på en bra måte, men at den kanskje ble litt kjeddelig i lengden. Jeg følte likevel at selve historien var litt merkelig og at det var litt for lite humor der til å være en komedie. En annen ting jeg også la merke til var måten dialogen ble sakt på eller ordlyden. Den virket veldig tyng og det ble brukt en del ord som jeg ikke kan forestile meg at brukes i den vanlige dagligtalen.