I Erlend Loes Tatt av Kvinnen skildrer han et postmoderne kjærlighetsforhold. Romanen viser hvordan de to personene i forholdet leter etter noe i den andre som ikke er der, og hvordan vi i dag blir påvirket av samfunnet i valg av partner. Hva er Erlend Loes egentlige budskap bak Tatt av kvinnen? Er romanen en satire over kjærligheten?

Romanen Tatt av kvinnen handler om en mann som blir viklet inn i et forhold uten selv å egentlig vite det. Jeg-personen forteller at en kvinne ved navn Marianne bare begynte å komme hjem til ham, og plutselig flytter hun inn. Han sier ikke noe om hvordan han ble kjent med henne eller hvorfor hun begynte å besøke ham. Romanen er en skildring av deres forhold.

Navnet Tatt av kvinnen er i seg selv satirisk. Tatt av Kvinnen er en allusjon til en av tidenes største kjærlighetshistorier, Tatt av vinden. Fra første stund forstår leseren hva romanen handler om, også at den er ironisk. Jeg-personens og Mariannes forhold er på en måte ikke ekte. Det er akkurat som om de leker kjærester. De er begge ute etter den romantiske kjærligheten, men kanskje det egentlig ikke er den kjærligheten de trenger? Et eksempel er når de, i tredje del, er på telttur og Marianne koser med håret hans så mye at det blir ubehagelig og  han ber henne stoppe. Men hun sier bare at det er sånn ordentlige kjærester gjør. Og da er det greit, han sier ikke noe imot.

Romanen skildrer også hvordan vår generasjons levemåte påvirker våre kjærlighetsforhold. Vi er det man kaller genrasjon-x, vi er vant til å få alt servert på et sølvfat og tar ikke egne avgjørelser. Er dette grunnen til at jeg-personen lar seg herse med av Marianne? Han drar alene hjem fra Frankrike, men når han kommer hjem, sitter han bare dag etter dag og venter på henne. Jeg tror det er lettere for ham å slippe å gjøre valg. Han velger selv å ikke velge.

Jeg-personen er en merkelig karakter. Når han er sammen med Marianne, er han svak og tafatt, mens når han er alene er han det stikk motsatte. Det ordet som egentlig beskriver han best er vel dobbel. Et godt eksempel er da de er på vei til Frankrike og Marianne klarer å overbevise jeg-personen om at han ikke har intuisjon. Marianne virke, ifølge han, dominerende og egoistisk. Hun bestemmer alt i forholdet, og er kanskje til og med litt selvopptatt.

Denne romanen har flere allusjoner. Som jeg nevnte tidligere er tittelen Tatt av kvinnen en allusjon til Tatt av vinden. En annen allusjon er til Sult av Knut Hamsund, boken starter på samme måte som Sult. Tatt av kvinnen handler også om jeg-personens sult etter livet. Den tredje allusjonen er til boken På badet av Jean-Philipe Jausscint, her har Erlend Loe etterliknet oppdelingen i avsnitt. Ved å gjøre dette viser Erlend Loe at avsnittene er enkelt-episoder og ikke en kronologisk og sammenhengende historie, det kan ha skjedd ting mellom handlingen i avsnittene. Et virkemiddel Loe bruker er sirkelkomposisjon. Det vil si at handlingen slutter der den begynte, at Marianne flytter inn. Her viser Loe at det ikke er noen utvikling i jeg-personens liv. Men den siste setningen i boken er imidlertid et brudd, han sier at den eneste personen som kan leve hans liv er han selv. Det er en slags utvikling at han forstår dette, men samtidig vet vi ikke om han gjør noe med den nye informasjonen eller bare lever videre med Marianne.

Loe bruker mye humor og ironi som er viktige virkemidler i romanen. Et eksempel på dette er helt i starten av boken da Marianne kommer til han midt på natten og snakker i timevis om hvor godt hun liker stillheten og det å være alene. Romanen har også en del bilder; den gule kommoden som Marianne tar med seg når hun flytter inn er et symbol på henne selv. Han vil male kommoden til en annen farge, han mener den ikke passer inn, men Marianne overbeviser ham om at den er fin som den er. Og når Marianne er utro mot han med en som heter Tor, maler jeg-personen den brun og fester strømpebuksen hennes på den.

Sex er et annet viktig bilde i romanen. Sexen understreker godt det jeg sa tidligere om at de prøver å finne et romantisk kjærlighetsforhold. Et eksempel er at Marianne alltid sier at for at hun skal ha sex må alt være perfekt og klaffe. Mens noen ganger behøver det plutselig ikke klaffe for henne. Sexen symboliserer det at de absolutt må ha alt så perfekt og romantisk.

Romanen er skrevet i jeg-form, noe som gjør at vi kommer veldig nær hovedpersonen. Vi får derfor lett sympati for denne personen, fordi vi ikke får presentert andres opplevelser av ulike situasjoner.

Jeg tror denne romanen er en kjærlighets-satire. Den beskriver to personers søken etter den perfekte kjærligheten, men det er egentlig ikke det de vil ha. Romanen sier oss at forestillingen om kjærligheten fortsatt er den samme som den var før i tiden, selv om den gjemmer seg bak det moderne leveviset.