Jeg har lest en sterk og inntrykksfull roman ved navn ”Tegn til kjærlighet”. ”Tegn til kjærlighet” er skrevet av Jan Kjærstad og ble utgitt i 2002 av forlaget Aschehoug. Romanen har en del trekk fra en tidligere utgitt bok av Jan Kjærstad; ”Kjærlighet i koleraens tid”, men her mener anmelderne at ”Tegn til kjærlighet” ikke når helt opp på samme nivå som ”Kjærlighet i koleraens tid”. ”Tegn til kjærlighet” er en sterk bok som omhandler å gjøre det umulige mulig, og å fremstille kjærlighet som er sterkere enn døden. Romanen fremstiller skriftens verden sterkere enn det vi tenker over og får en til å reflektere over sitt eget liv og sine egne handlinger. Spesielt hvordan man tolker kjærlighet og kjærlighetens egne verden. ”Tegn til kjærlighet” er en roman som dreier seg hovedsakelig om kjærlighet og som inneholder en hovedkarakter som er overnaturlig besatt av skrift og skriftens betydning for mennesket.

Tegn til kjærlighet er en bok som går ut på jeg-fortelleren Cecilia som prøver å formidle kjærlighet og andre følelser gjennom skrift og ulike symboler. Cecilia er opphengt i skrift og forskjellige skrifttyper, noe som hun tiltrakk seg allerede i 5 års alderen. Cecilia var ikke som alle andre barn, Cecilia lekte ikke med dukker eller hadde den samme interessen som kanskje andre små barn hadde; Cecilia hadde allerede fått det fra tidlig alder, interessen for skrift, skrifttyper og symboler. Cecilia mistet aldri den interessen, noe som også førte til at valg av yrke også hadde en sammenheng med skriftens verden. Cecilia endte opp som skrift-designer, og i hennes yrke var drømmen om å skape et helt eget alfabet større enn noen annen. Skriften skulle formidle noe, formidle hennes egen oppfatning og følelser bak skriftens egentlige eksistens. Skrift for Cecilia var mer enn bare skrift, hun mente det inneholdt noe mer, noe personlig. Cecilia hadde til og med sin egen liten historie om hvorfor hun het som hun het, noe hun mente hadde sammenheng med hennes interesse for skrift. Hennes foreldre hadde forskjellige meninger om hva hun burde hete; hennes mor mente hun burde hete Cecilia, mens hennes far mente hun burde hete Cecilie. Hun sto ovenfor et dilemma, men hun løste det raskt da hun fant en gjenstand i hennes bestefars gamle hønsehus som lignet en messinggjenstand. Hennes bestefar mente det betydde A, og siden den gang bestemte hun seg for at navnet ble Cecilia.

Cecilia hadde aldri hell i kjærlighetslivet, noe som gjorde at hun gradvis mistet troen på om det virkelig var noe som het ekte kjærlighet. Cecilia hadde også vært involvert i en omfattende trafikkulykke, hvor hun blir reddet av hennes store kjærlighet. Jakten på denne mannen stoppet aldri, til hun fant ham i en butikk hvor han solgte brød og andre bakervarer. Cecilia falt pladask og plutselig ble de kjærester. Cecilia fortsetter på en evig reise og gir aldri opp; motivasjonen er å skape den skriften og det alfabetet ingen har klart før.

Fortelleren i ”Tegn til kjærlighet” er i hovedsak en jeg-forteller, en personlig synsvinkel. Cecilia forteller selv sin egen historie, både i fortid og nåtid og reflekterer underveis om sine meninger og oppfatninger av livshistorien. Hva hun mener var en positiv handling i senere tid og hva som var negativt i senere tid, og om ting hun angrer mer på enn andre. Hva som hadde formet oppveksten hennes og hva som gjorde at hun fattet interessen for skrift. Cecilia forteller også om de personene som betyr mest for henne og om det hadde en skrifthistorie bak disse menneskene. Jeg-fortelleren Cecilia gjør noe lurt i å fremstille historien på egenhånd; man får et større innblikk i hvordan kjærlighet kan påvirker hennes liv og hvor mye det betyr for henne. Refleksjoner om hva skrift og skriften kan si og fortelle får en til å undre. Kanskje skrift har en større innvirkning på menneskene enn det man er klar over. Cecilia prøver virkelig å formidle det i denne romanen; skrift er ikke bare skrift. Noe jeg syns hun klarer på en utmerket måte.

Hovedpersonen i romanen er jeg-fortelleren Cecilia som forteller om sin livshistorie både på godt og vondt. Cecilia har hatt opptil flere kjærlighetsforhold, men disse ender som regel i en tragedie, noe som har ført til at Cecilia har mistet noe troen på ekte kjærlighet. Cecilia fordrar kjærlighetssorg og lar det gå hardt innpå seg, men likevel kan hun være sterk psykisk på andre områder. Men når det gjelder kjærlighet og skrift er hun svak. Likevel oppfatter jeg Cecilia som en sterk person som stadig søker utfordringer og svar på undringer over livet. Cecilia er en stille person og har vært det helt siden start, men utvikler seg noe ettersom jo eldre hun blir. Cecilia er pliktoppfyllende, flink i jobben sin og ikke redd for å ytre sin egen mening. Cecilias store lidenskap er skrift og ulike symboler som formidler noe viktig og betydningsfullt. Cecilia er heller ikke av den personen som slipper personer tett innpå seg med det samme, noen ville kalt henne innestengt og undrende. Kanskje noe mystisk.

Cecilia har en bestefar ved navn Elias Jensen, som betyr mer enn en annen gutt har gjort for henne før. Hun ser på bestefaren sin som en bestevenn hun kan dele alt med. Cecilias oppvekst har gått ut på mange timer sammen med bestefar og han har stadig tilegnet henne mer kunnskap om skrift enn en lærer har gjort. Grunnen til dette er fordi Cecilias bestefar arbeider med gravmonumenter og hieroglyfer. Ved å se på og beundre bestefars arbeid, kommer drømmen om å lage sin egen font. Elias Jensen lever etter mottoet; det fins bare en oppgave her i livet, og det er å gjøre det umulige mulig. Cecilia så på bestefaren sin som en stor inspirasjon og en som ga henne mot i nedganger.

Cecilia bor i Oslo, hvor det er veldig sentralt i forhold til hennes arbeid. Cecilia glemmer aldri den gangen hun ble reddet av sin prins i trafikkulykken. Hun ga aldri opp letingen etter ham. Cecilia fant ham, på et lite hjørne hvor han solgte brød og andre bakervarer. Palmyra, het det. Navnet hans var Arthur. Fra starten av hadde jo Cecilia hatt et eget forhold til bokstaven A. Første gangen bokstaven A fanget henne på trikken, den gangen hun sto ovenfor dilemmaet med sitt eget navn og nå at hennes drømmeprins hadde initialen A. Dette var ikke bare en tilfeldighet, mente Cecilia.

Cecilia forteller sin livshistorie i fortid og nåtid, og veier ting opp mot hverandre. Hun mener at alle de tingene som har ført henne budskap som omhandler skrift, betyr noe viktig. Det er en mening med det. Elias Jensen, Cecilias bestefar, var en jordomseiler, men han hadde et helt spesielt forhold til Egypt. Han kalte sitt eget hjemsted for Memfis. Cecilia fatter større og større interesse for dette med Egypt, Memfis og hieroglyfer. Hun lærer Egyptiske ord og setter ord på livets hendelser på Egyptisk. Egypt er også det landet som har historier om dette med skrift og hieroglyfer. Hieroglyfer er også egne symboler.

Historien i romanen blir fortalt med tilbakeblikk i gjennom hele boken, ting som har hendt i fortiden. Når Cecilia snakker om hendelser som har satt sterke inntrykk på henne, har hun alltid et eksempel fra da hun enten var mindre, et eksempel som skjedde for kanskje et år siden eller fra den tiden hun gikk på barneskolen, til og med videregående. Boken starter pent og rolig, ingen forhastning og det tar litt tid å komme seg inn i romanen, samt budskapet i romanen. Spenningen i boken stiger etter hvert som man begynner å forstå hva Cecilia vil formidle, hva hun har opplevd og hvordan hun forteller ting i nåtid. Spenningen i romanen øker hver gang hun har en ny idé eller hver gang hun forteller om sin kjærlighet, Arthur. Spenningen, skuffelsene, gleden og alle sorgene gjør at romanen får et stort pluss. Det er et stort mangfold i Cecilias liv, hun har opplevd mye og har blitt sterk av sine egne erfaringer. Arthur, mannen som blir hennes store kjærlighet, har en stor innvirkning på hennes utgivelse av fonten og hennes historie. Han var på en måte den historien hun hadde lett etter, han var historie. Men det blir en helomvending på slutten av deres forhold, hvor Arthur dør. Klimakset er når Arthur plutselig våkner opp igjen.

Romanen inneholder en del replikker, noe som gjør at man virkelig lever seg inn i situasjonene. Setningene er i den grad lette å lese siden setningene er passe lange. Du må likevel ha fokuset på handlingen hele tiden for å få med deg alt, har du hatt tankene et annet sted ved et lite avsnitt, har du mistet mye. Det er en omfattende roman, derfor er det viktig at man leser med hele seg og virkelig går inn for å forstå handlingen. Grunntonen i romanen er mer alvorlig enn humoristisk. Romanen fremstiller ikke Cecilia som den mest livsglade personen, det er mer om negative hendelser enn de positive. Men ved disse vil hun selvfølgelig formidle noe.

Jeg opplevde romanen som en liten tankevekker. Etter å ha lest romanen på sengekanten har jeg alltid reflektert over det jeg har lest. Er skrift virkelig en så avgjørende ting? Kan vi virkelig se på skrift som så viktig og har skrift en stor betydning for kjærligheten? Jeg har selv alltid vært veldig glad i å skrive og skriver i dagbok og litt blogg. Jeg lager alltid bursdagskort og valentineskort selv, kjøper aldri. Jeg legger alltid tid og flid i det, men tenker aldri over hva slags håndskrift jeg har eller om min håndskrift formidler ved å være slik den er. Likevel kaster jeg produktet om jeg ikke har skrevet pent nok. Romanen inneholder også små innspill hvor de omhandler skrift, historie fra Egypt eller fra andre land. Det står i kursiv og i blå skrift, noe som også bidrar til at du underveis får litt mer viten om Elias Jensen og hans interesse for Egypt og hieroglyfer, samt ting som Cecilia drar inn som har med skrift og skrifthistorien å gjøre. Dette likte jeg, da føler man at man forstår litt mer. Romanen var kanskje noe rotete, jeg syns i allefall at den ble det med så mye tilbakeblikk. Noen ganger kom man litt ut av romanen. Likevel; romanen er på 318 sider og er derfor en overkommelig bok å lese. Alt i alt er jeg veldig fornøyd med valg av roman. Den var bra, spennende, inntrykksfull og reflekterende – verdt å lese!