Når man med fullstendighet skal ta for seg hvilke temaer Ibsen er opptatt av, må man med nødvendighet gjenta seg noen ganger. Dette er fordi at det er et samlet, sammenhengende filosofisk religiøst moralsk politisk syn som kommer til uttrykk i mange aspekter gjennom Ibsens skuespill. Derfor er et svært vanskelig å dele opp i temaer. Både sammen og alene peker de mot dette synet, og belyser det. Nøkkelordene er frihet og ansvar, rett og plikt, og det neste, endelige utviklingssteg.

 

Jeg forutsetter at leseren kjenner skuespillene. Handling gjengis ikke, og sitater brukes bare når meldingen ikke fremkommer klart nok fra handlingen alene.

 

Det Tredje Riket

Det viktigste i Ibsens dikting er hans syntese av to ekstremer.

 

Brand ødelegger all verdi i seg selv. For ham har livet kun en utrettende verdi. Alt han har er sin tro, og på den bygger han sitt produktive utslettende syn. Problemet (bortsett fra det problem at han lar en slik dum tro påvirke ham i det hele) er at hvis alle skal utslette livet sitt for plikten, sett som det eneste med verdi i seg elv, så vil plikt være meningsløs, fordi den ikke lenger er en plikt til (noen). Livet blir meningsløst, slavisk underkastet en plikt som er plikt bare fordi den er plikt. Plikten blir et hinder, ikke en hjelp, en innesperrer, ikke en befrier. Slik uttrykkes pliktsomheten på det personlige moralske plan. På det politiske plan uttrykkes den i Manders' og resten av (det nordiske) samfunnets konservativitet. I begge tilfeller bærer den et klart preg av å være en lenke fra fortiden, en aktualisering av de dødes makt over de levende.

 

På den andre siden har vi skjødesløsheten, benektelsen av alt ansvar og all plikt til fordel for øyeblikkets tilbøyeligheter. Personlig (som livsstil) får dette uttrykk i Peer Gynt. Politisk ser vi det i Hedda Gabler, i den søkenen etter den grenseløse, destruktive frihet fra alt. De to uttrykkene bærer begge preg av å være et resultat av undertrykking, de er en konstruktiv verdi som har blitt destruktiv. Fremstillingen av livet under plikt som et uønskelig slit driver en til å søke pliktløshet. Opprettelsen av store blokkerende grenser driver en til å søke grenseløshet. Påtvingingen av plikten som vonde skaper narsissismen og rettløsheten. (Dette er faktisk veldig aktuelt i dag. På skolen blir elevene utsatt for læring under tvang. Skolen karakteriseres ved dens disiplin. Lærdom blir forbundet med slit og autoritet. Den konstruktive individuelle energien som barna brakte med seg blir konvertert til en destruktiv verdi, en antikonstruktivitet. De er korrumpert for livet av underbetalte autoritære lærere. Her ligger en viktig del av grunnlaget for ondskapen og dekadansen i vesten.)

 

Konflikten som ligger til grunn her er konvensjon og religion mot selvstendighet og ansvarsløshet, konservativitet mot destruktivitet. Disse ekstremene blir analysert i flere former gjennom stykkene. Ibsen er nesten bare negativ, han bruker plassen på å kritisere disse eksisterende ekstremene og forskjellige variasjoner og former som uttrykker deres feil. Angrepet er egentlig bare rettet mot det restriktive, fordi destruktiviteten alltid ses som et resultat av restriktert konstruktivitet. Ibsens forfatterskap er helhetlig et angrep på samtidens konservative hindre for individuell utfoldelse.

 

Men Ibsen har også et positivt syn, kanskje hans eneste, og det er dette som fremstilles i Kejser og Galileer, midt i hans forfatterskap, tolv stykker bak seg, tolv foran seg.

 

Det fremkommer klare feil i det fullstendig religiøse og konservative og i det fullstendig radikale og ureligiøse. Den første undertrykker individet; hindrer lykke, framgang og sannhet. Den andre gir oss ingen rett, den er fjernet med plikten, og istedenfor å stagnere innvikler (de-utvikler) den oss. Den første setter individet og fellesskapet i motsetning i kraft av fellesskapets tyrannisering, til fordel for ingen. Den andre setter individene i motsetning til hverandre, fordi sikre relasjoner mellom dem utslettes, til ingens fordel.

 

Hegel (1770-1831) hadde en teori om menneskeåndens utvikling (Åndens Fenomenologi, 1806). En tese bærer feil. Så der oppstår en antitese, en motsetning. Men denne er da en positiv teori i dens negering, og den bærer også feil. Det neste steget i utviklingen skjer når vi forstår at vi kan bevare de holdbare delene fra hver tese, forlate de uholdbare delene, og sådan skape en syntese. Denne teorien (åndelig dialektikk) er ubrukelig og overgeneraliserende som historisk teori (dog den inspirerte Marx' fungerende kontekstuelle dialektiske materialisme), men det som er viktig i denne sammenhengen er at teorien leder oss til hva som må være det neste steget i vår tankeutvikling. Og det er det Ibsen prøver å formidle.

 

Vi unngår feilene i begge handlingsmønstre i en syntese som innebærer kristen offentlig moral, begrenset av hedensk individuell utfoldelse. Dette er Det Tredje Riket, syntesen Caesar Julian kjempet for av det hedenske og det kristne. Vi kan ikke ha glede og fremgang uten hedenskap, uten å fjerne oss vekk fra Gud og plikt på de punkter vi kan. Men vi kan ikke ha rett og ansvar uten religion, pliktens grunnlag og formidler (det er denne delen, forutsatt av hele argumentasjonen, som jeg tar som et stagnerende konservativt utspill).

 

Men vi trenger ikke se det akkurat slik Ibsen så det. Vi kan droppe det religiøse og se hva vi sitter igjen med: At den riktige bevissthet er den som ser lykken og våre plikter i den.

 

Elitisme

En Folkefiende passer ikke like godt inn i skjemaet. Stykket belyser godt frihetsspørsmålet, men poenget er ganske annerledes fra argumentasjonen for Det Tredje Riket. Her handler det om rett og makt, et forhold som har vært det sentrale siden Machiavelli.

 

Gengangere ble svært dårlig mottatt. Det ble sett på som et destruktivt, umoralsk stykke skrevet i ond vilje, et svar som nettopp rettferdiggjør Ibsens kritikk av det konservative. Hva gjør derfor Ibsen? Han svarer med en sterkere kritikk, denne gangen ikke rettet mot de foreldede konvensjoner, men mot flertallet selv: Det at det har makt gir det ikke rett. Og derfor setter han frem, konsekvent med et av hans idealer Platon: De som ser sannheten bør styre, makten gis da til retten, og det blir ingen motsetninger. Godheten seirer. Dette er det eneste innblikket vi får i den konkrete strukturering av "Ibsen samfunnet", at det er elitistisk eller teknokratisk. Men han sa jo selv at han tok opp samfunnsspørsmål, han beskjeftiget seg aldri med politikk. Jeg tror ikke han brydde seg så mye om de konkrete, praktiske sakene; han var nok i tysk idealistisk (Kant, Hegel...) stil mer opptatt av prinsippene enn deres gjennomføring. Allikevel utretter han meget i relasjon til det praktiske når han tar opp nettopp prinsipper gjennom praktiske kasus (særlig klart i de realistiske skuespillene, men også mer symbolsk i de andre) - for det er den eneste måten å virkelig få meldingen gjennom i et stykke.

 

Kjærlighet og kvinner

Ibsen bruker kjærligheten som et kasus for å snakke om det restriktive og det grenseløse, om friheten. Kjærligheten er et personlig forhold som gjøres offentlig anliggende gjennom institusjoner. Og det er i relasjon til disse institusjonene at spørsmålet om kvinnen oppstår.

 

Den beste belysning i denne sammenheng er Kjærlighedens Komedie, som fremstiller mest systematisk et syn på kjærlighet og ekteskap og et gjennom dette formidlet samfunnssyn. Falk og Svanhild setter kjærligheten, selve den personlige relasjonen, høyere enn ekteskap, institusjonen og legaliseringen eller offentliggjøringen. Men deres omgivelser klarer ikke å takle dette avviket, denne kraften og det individuelle kaos i den som står som kontrast til stagnasjonen av orden og uniformitet. Konflikten er egentlig mellom glede (i kjærlighet) og restriktiv autoritet, skjematisering. (Det er interessant å bemerke at Kjærlighedens Komedie ble skrevet rett etter Ibsen giftet seg - den kaotiske anarkisttrangen i Hedda og Furia virket i ham hele tiden.)

 

Dette henger sammen med Noras ide om "det aller fineste", om det fullstendige (ganske ukonkrete) kjærlighetsforhold. Dette viser seg å ikke være mulig under de nåværende kjønns - og ekteskapsforhold, for ingen ekte platonisk (Ibsen likte Platon veldig mye - enda et bevis for mye av idealismen han demonstrer) kjærlighet kan oppstå i en personlig relasjon hvor den ene personen gis mulighet til å utfolde seg som et selv og uttrykke det selvet, mens den andre blir innskrenket til private plikter og blir sett kun i et overflatisk lys. Forholdet vil alltid være det mellom det frie individ og den rene kropp som eksisterer kun for utnyttelse.

 

"Du har aldri forstået mig. - Der er øvet megen uret imod mig, Torvald. Først af pappa og siden av dig."

 

"I har aldri elsket mig. I har bare syntes, det var fornøyelig at være forelsket i mig."

 

På den måten settes der igjen motsetning mellom kjærlighet og lykke på den ene siden og institusjonene og ekteskapet på den andre: Ibsen forteller oss stadig at der det offentlige bryter inn i den private sfære og går lenger enn håndhevingen av individets rettigheter, dvs. der det foregår undertrykking (som en slik grensebryting må være), der knuses det gode i dogmens navn, for der foregår det en blokkering av noe individuelt og gledelig.

 

Men mer enn dette ligger poenget i selve institusjonene og samfunnsordningen: Greit nok at folk gifter seg, men et samfunn av fullstendig urettferdighet som reduserer den ene part til individet forsvinner, gjør bare saken verre med ekteskapsinstitusjoner - de er kun konkretiseringen av kvinnens avhengighet og sjelløshet og mannens makt og rett. Konstateringen av passiv (dokke) - aktiv skillet. Hvis vi skal oppnå full lykke og den fulle kjærlighet, hvis vi skal utnytte de konstruktive krefter som pulserer under maktens trykk, hvis vårt samfunn skal gå fremover og ikke bakover (destruktivitet er innvikling), da må vi overkaste disse institusjoner og grunnlegge samfunnet på individuell utfoldelse for alle, i likeverd. Dette garanterer framgang, for ulikheten er kilden til destruktiviteten (et tema som også interesserte Shakespeare i høy grad). Kulturen identifiserer seg med naturen, den forstår ikke at den er en korrumpering av den, og at mulighetene naturen rommer, de store, konstruktive mulighetene som ligger i den, får sin aktualisering i kulturen, og derfor avgjør kulturen om menneskets evner går den destruktive, forspilte vei. Ibsen viser at undertrykkingen av kvinner bare har negative konsekvenser (hans argumentasjon har svært mye felles med samtidige John Stuart Mills "The Subjection of Women").

 

Fruen fra Havet fremsetter et mer positivt syn. Ellida får fremstilt valget: Enten dra med sjømannen vekk fra dette rolige, innesperrede livet - det er dette den destruktive trangen i henne leder mot, en trang som er oppstått av innesperringen og blokkeringen under institusjoneringen av mannens makt og rett over kvinnens dokkeaktige passive funksjonsbegrensning. Eller bli i det kjedelige, ensformige livet hvor ingenting skjer med en ektemann som respekterer henne som person, aktualisert når han tillater henne å gjøre dette valget. Hun velger å bli, bli i et forhold mellom likeverdige som respekterer hverandre platonisk, som personer. Kanskje dette er det aller fineste? Det likeverdige samfunn hvor alle er individer, hvor alle er frie, hvor alle er lykkelige, (og som en forutsetning:) hvor alle kjemper for å opprettholde enhvers likeverdige rett.

 

Offentlig plikt og personlig plikt

Emnene kvinner, individ og plikt leder oss inn på skillet mellom offentlig og privat plikt. I Ibsens samfunn (da mer tydelig enn nå i disse deler av verden) var skille mellom privat plikt - dvs. de mekaniske funksjonene som må gjennomføres på ny og på ny - og offentlig plikt - individets virkeliggjøring gjennom dets uttrykk for seg selv i fellesskapet - skillet mellom den passive kvinne og den aktive mann (et fenomen som ennå henger igjen i kulturen).

 

Dette skillet kommer klart til syne i Lille Eyolf, som også bringer problemet en løsning. Allmers er svært opptatt av ansvar og plikt, og vier sitt liv til det. Men i dette forsømmer han sitt ansvar til Rita, som han ser som en funksjon for hans tjeneste til andre; hun er noe rent fysisk, en kilde til rikdom. Han gir alt for den offentlige plikt, men den private plikt han har til Rita og familien blir glemt. Først når Asta er borte og Eyolf død (jeg syns så synd på Eyolf!) klarer han å ta sitt fulle ansvar i hendene, han og Rita fremtreder sammen i det offentlige liv, i samarbeid som likeverdige individer som gjør en forskjell - sammen om å hjelpe de fattige barna som ikke hjalp Eyolf fordi de rike aldri har hjulpet dem: Et poeng om samfunnsgjensidigheten eller solidariteten. Det er nå Allmers innser Ritas verdi som person, det er nå de får et reelt forhold til hverandre, når de begge fremtreder i offentligheten (denne teorien om det virkelige individ som noe som fremtreder og dialektisk reagerer med omgivelsene tilsvarer Hegels og Arendts).

 

I Ibsens siste stykke finner vi et sammenknyttet uttrykk for hans to hovedideer, som påviser deres sammenheng og konkluderer forfatterskapet: Syntesen av hedenskap og kristendom, og begrensningene i å se et menneske uten å se dets person, dvs: å se en dokke. Disse ideene utbroderes kraftig i deres sammensetning.

 

Først ser Rubek bare ideer. Han er en ren idealist, en platonist som ser bort fra det jordlige. Slik ser han Irene, og det er derfor hun forlater, hun blir ikke oppfattet som en distinkt enhet og som slik et fysisk vesen. Det er derfor hun drar. Rubek går nå inn i en fase hvor han bare er opptatt av det materialistiske (kunstverket er nøkkelen hele veien!) - de store ideene synes ikke lenger. Den første fasen er idealistisk undertrykking av Irene som distinkt vesen, den andre er overflatisk avbildning av mennesker. Den tredje er i Irenes og Rubeks stigning sammen som personer og fysiske vesener oppover fjellet mot sin død ved ulykke. Rubek har da den fulle innsikt i de jordlige gleder og de store ideer - han har konsekvent fulgt en hegeliansk dialektikk. Når han har nådd det endelige stadium, som består i ikke bare erkjennelsen av kombinasjonen av hedenskap og kristendom, som vi nå ser er ment bare som symboler for det idealistiske og det materialistiske, men også i å se både kvinner og menn som mennesker - hverken rene ideer eller rene fysiske funksjoner (automata), kan han dø og passere til den neste høyere eksistens.

 

Ibsens produksjon som en historisk dialektisk teori: Den teoretiske kjernen

Dette får enda mer systematisk filosofisk betydning hvis vi setter det i sammen heng med Ibsens århundres to store tenkere: Hegel og Marx. Hegels dialektikk går ut på ideenes utvikling. Hegels syn er absolutt idealistisk, mennesket blir sperret inne som en atomær enhet uten kontakt med omverdenen mer enn det velger (slik nyliberalistene liker å se det). Marx, derimot, påviser hvordan de materielle forhold forårsaker det ideelle. Til gjengjeld legger Marx alt for lite (kanskje ikke overhodet) vekt på ideenes påvirkning og samspill med hverandre. Det er her Ibsen kommer inn som et innlegg i denne debatten: Ja, menneskets ideer er styrt av de materielle betingelser, men de materielle er selv styrt av menneskets ideer, og ideene bestemmes også av påvirkning innbyrdes, og likeså de materielle forhold. Syntesen Ibsen snakker om kan ses - med mer filosofisk fordel enn noe annet syn - som en sammenknytning av sannhetene tilegnet i Hegels og Marx' dialektikk, et idealistisk neste stadium som tar med seg de holdbare sidene av hver ekstrem i samsvar med Hegels dialektikk (som egner seg svært godt som metode for å oppnå en holistisk, fullstendig sannhet).

 

Frihetens betydning: Den praktiske kjernen

Det som går igjen her på det konkrete plan, det som ligger til grunn for alt dette, er frihet: Til sammen fremstiller skuespillene et frihetssyn, et frihetssyn som peker mot og baserer seg på historiens endelige mål.

 

Ibsen viser oss den anarkistiske grenseløse, narsissistiske friheten, friheten fra alle grenser, og forkaster den, fordi den ikke er den virkelig ønskelige frihet.

 

Han viser oss den fullstendige underkastelsen under plikt og autoritet, og forkaster den, fordi den er meningsløs, og gir ingen frihet. Narsissimen er tom i dens inkonsekvens, den mangler bunn, mens ekstremrestriktiviteten er tom fordi den ikke leder noen steder, den er bare ord, definisjoner, plikt fordi plikt.

 

Isteden fordrer Ibsen den virkelige ønskelige frihet, den ansvarsfulle frihet, som består i frihet til (atskilt fra det anarkistiske fra) individuell utfoldelse, men også i plikter til fellesskapet, som setter grenser for individet og krever noe av det. Det fullstendig pliktsomme er et hinder for individets mulighet til utfoldelse, det fullstendig ansvarsløse gir bare en frihet fra tvang og bindelse. Friheten til er en rettighet, og må opprettholdes med plikter. Det er dette mellomstandpunktet som får konkret uttrykk i Det Tredje Riket, sin praktiske skildring i at Ellida foretrekker å bli med hennes mann, og sin bekreftelse i fremstillingen av de to ekstremer vi finner i Brand og Peer Gynt. De andre skuespillene bekrefter ytterligere dette frihetssynet ved å belyse flere aspekter av de forskjellige frihetssynene.

 

Slik En folkefiende viser hvordan den pragmatiske selvopptatthet hindrer sannhet og lykke, og bare tjener egoistene. Slik Et dukkehjem viser hvordan nettopp denne pliktfullheten utgir seg for å være ikke bare kultur, men natur, og hindrer sådan fremgang. Slik denne pliktfullhet i Gildet på Solhaug og Hedda Gabler undertrykker konstruktiv utfoldelse, som dermed konverteres til destruktivitet, i form av den anarkistiske grenseløse frihetshunger som i kraft av sin grenseløshet nettopp er destruktiv. Slik motsetningen mellom den frie utfoldelsen og det stagnerte pliktreligiøse samfunn kommer til syne i Gengangere. I konflikten mellom kjærlighet og livsglede, og konvensjon og institusjon. I Ellidas frie ansvar valg og i gjensidigheten som demonstreres i slutten av Lille Eyolf.

 

Dette er det praktiske aspektet. Men fra det teoretiske aspektet er Ibsens stykker en teori om historien som kombinerer idealismen og materialismen. Dette får praktisk betydning eller ekko når Ibsen prøver å applikere det samme på historiens gang, som skaper den historiske teorien om det tredje riket - en kombinasjon av de gamle idealer og frihetene som føres med i den nye frihetskampen (mye som Marx' beskrivelse av den kommunistiske revolusjon: de borgerlige idealene skal beholdes, men undertrykkingen skal forkastes - slik når vi en konservativ radikal syntese som skaper det mest ønskelige samfunn). Idealismen og materialismen får nemlig for Ibsen praktisk aktualitet i kristendom og hedenskap, og dermed bygger han en ny moral og politikk på sin historiske teori - basert på hva som funker og hva som ikke funker i de to ekstremene. Så Ibsens produksjon omfatter store politiske ideelle spørsmål og faktiske, konkrete politiske og moralske spørsmål - og det er alt del av de samme spørsmålene og den samme teorien: Ibsen tar for seg de samme spørsmålene på ulike plan hvor de har ulik mening, og bygger seg opp fra det praktiske til det høyt teoretiske:

 

Historisk dialektikk - Det ideelle og det fysiske

Det Tredje Riket - Kristendom og Hedenskap

Frihet - mellom fullstendig deontologi og grenseløshet

Kvinner - Deres undertrykking under plikten konverterer deres konstruktive krefter til destruktive utbrudd.

 

Har Ibsen rett?

Har Ibsen rett? Når det gjelder det historisk dialektiske plan, definitivt. Han beholder fordelene og kaster av seg ulempene. Når det gjelder friheten, som spiller en så sentral rolle i forholdet mellom idealistisk restriktivitet og materialistisk anarkistisk grenseløshet, har han også rett, for han påviser feilene i de to andre frihetsoppfatningene. Når det gjelder Det Tredje Riket, gjør han feil i å anta at religion er nødvendig for moral, og politiske vurderinger bør ikke basere seg på avanserte historiske teorier, men på hvilket samfunn som er det ønskelige. Men han gjør rett i å påpeke at offentlighetens anliggende må være individets rett til fri, fullstendig utfoldelse - ikke undertrykking av noe slikt.

 

Catilina?

Hva skal jeg gjøre med Catilina? Alle Ibsens stykker henger systematisk og til hver lille bokstav sammen som en del av en historisk teori, en filosofisk moralsk ideologi, og en tanke om den ekte frigjøring - og disse ideene henger jo innbyrdes sammen. Men Catilina er noe for seg selv. Hva med Catilina? Catilina er på ingen måte undertrykket. Han er en adelsmann, han har penger, gods, kone, elskerinne og innflytelse og makt. Likevel står han fanget mellom en destruktiv, kaotisk trang på den ene siden, trangen til opprør og ødeleggelse symbolisert i Furia, den ene fristeren, og et harmonisk ønske om ro, orden og idyll.

 

På det motiverte plan er trangen til opprør gal, fordi den er ren destruktivitet. På det personlige plan har han plikter til sin kone som han stadig forsømmer. På det politiske plan må han ikke svikte proletariatet, og tilbaketrekkelse med konen ville være eskapistisk, en egoistisk verdensflukt fra problemene som må løses. På det motiverte plan er han en ren narsissist på høyde med Peer Gynt som bare drives av sine lidenskaper og tilbøyeligheter. På det personlige plan er han en upålitelig forsømmer av familiære plikter. På det politiske plan er han en frihetshelt, men en distrahert, dårlig militær leder som ikke tar til seg råd fra visere menn.

 

Hva betyr det? Vi ser tegn til senere temaer: Furia er så klart en klassiker: Kvinnen hvis konstruktive krefter er undertrykket blir destruktiv, fysj og fy, kaos. Også har vi skillet mellom privat og offentlig plikt, som her kommer i nok en konflikt. Men Catilinas spesielle situasjon og karakter skiller dette stykket helt ut. Hva betyr det? At makten er i feil hender? At den heller bør ligge hos arbeiderne som håpefullt og idealistisk følger ham? Eller er stykket bare av psykologisk interesse?

 

Ibsens person og tendenser i hans diktning

Når det gjelder det ideelle, er det nok ikke noe spesifikt personlig i det, Ibsen så nok bare en bedre innfallsvinkel i store intellektuelle spørsmål enn Marx og Hegel gjorde. Men der er flere mindre systematiske elementer i hans diktning som knytter seg til hans person, og dessuten kan hans verker ofte ses i sammenheng med hans liv (dog jeg ikke her tar opp dette omfattende emnet, men bare peker på noen generaliteter).

 

Det kan sies at Ibsen er Catilina. Hele livet hans var han dradd mellom å leve rolig og harmonisk med sin kone på den ene siden, som han var svært avhengig av, og opprør, villhet og destruktivitet på den andre siden. På den ene siden har han en rolig, konservativ borgerlig side, på den annen side har han bitterhet og trengsler for den urett og skam samfunnet voldte ham lenge fra ung alder av, han blir radikal av hans trang til å rive ned. Så han prøver å bygge en bro mellom sine ekstreme halvdeler - den svært opptatt av fremstillelse, status og skikk, og den som ønsker å rive det alt ned til fordel for noe grenseløst. Og han skylder begge sidene av ham selv på samfunnet, som kultur og som materielle betingelser, som ide og fysisk aktualitet. Og hans forsøk på å forene det blir en kamp for kvinnene, og så et helt politisk syn om plikter, rettigheter og frihet, som viser seg å passe perfekt med dagens dialektiske debatt, og et syntetiserende syn ligger implisitt og stadig mer eksplisitt i diktningen. Og også i hans liv, hvor han i de private relasjoner er en drittsekk, men i det offentlige gjør sin kritiserende plikt. Forskjell på teori og praksis, med andre ord, offentlig uttrykk og personlig handling. Og denne inkonsekvensen oppdager han selv, han påpeker den da han tar opp hverdagens motsetning mellom i privat og offentlig plikt i samfunnet.

 

 

Folk i dag, fordelt over kloden, er i hver fall like konservative, flere steder like religiøse, fortsatt like undertrykkende, og enda tydeligere narsissistiske. Hans problemstillinger er våre. Mer trenger ikke bli sagt om hans aktualitet.

 

 

Foreslått videre lesning:

Daniel Haakonsen - Henrik Ibsen Mennesket og Kunstneren

Mye kan bli tjent på å lese Ibsen i kontekst av Hegels Åndens Fenomenologi og Marx' Kommunistiske Manifest (de historiske teoriene utdypes i Engels' Kommunismens prinsipper og i Marx' økonomisk filosofiske manuskripter. For en fullstendig innføring, se Kapitalen).

Det er også viktig å bemerke seg at Kierkegaards teori om blant annet de etiske stadium går igjen og forenes med den nye dialektikken.

 

Jeg regner disse som Ibsens viktigste skuespill:

Kjærlighedens Komedie

Brand

Peer Gynt

Kejser og Galileer

Et dukkehjem

Gengangere

En Folkefiende

Fruen fra Havet

Hedda Gabler

Når vi døde vågner