Novellen ”Ting ned i steinene” er skrevet av forfatteren Bjarte Breiteig og er en del av novellesamlingen Fantomsmerter, som han debuterte med i 1998. Denne, og hans neste novellesamling, Surrogater, fikk en svært god mottagelse. I denne novellen møter vi en 16 år gammel gutt, som sliter med tanken på at alt er i ferd med å forandre seg og at ingenting lenger vil være slik det var før.

Hovedpersonen skildrer en ettermiddag i sitt liv. Etter en rask middag med sin familie, som består av hans mor, søster og han selv, ber hans mor han om å levere et viktig brev til hans far. Han stritter i begynnelsen imot, men tar til slutt med seg brevet og går ut. Han drar så til sin far, men brevet leverer han ikke. Senere leser han det selv og gjemmer det deretter mellom to steiner. Han får en aha-opplevelse da han føler at han nærmest må stoppe seg selv fra å kaste seg utenfor en steinrøys, noe som mye mulig er en reaksjon på brevets innhold. Hva som står i brevet får vi ikke vite. Vel hjemme lyver han til sin mor, og forteller henne at faren ønsket at ting skal forbli slik de er.

Novellen begynner rett inn i handlingen, og vi får ingen klar presentasjon av personene eller miljøet de er en del av. Det blir opp til oss å skapet oss et bilde eller en oppfatning om hvem hovedpersonen er, altså blir han skildret indirekte. Det er en åpen slutt og vi får ingen oppklaring eller løsning på konflikten.

Novellen er fortalt i en 1. persons perspektiv, altså er det hovedpersonen selv som forteller oss hva som skjer. Det at akkurat denne synsvinkelen brukes er essensielt for å kunne skildre hovedpersonens følelser og tanker på en troverdig og nøyaktig nok måte. Teksten inneholder heller lite handling, mens hans tanker og følelser blir satt i fokus.

Hovedpersonen fremstår som noe reservert og stille, noe som trolig skyldes at han, på mange måte, er grepet av alvoret han snart skal bli stilt ovenfor, da han er ferdig på ungdomskolen og skal over på videregående. Vi får et klart inntrykk av at han gruer seg til dette. Han tenker ved flere anledninger tilbake på hvordan ting var før, da han hadde alle sine venner rundt seg, og da de pratet og lo sammen. Fortelleren er fult klar over at alt nå vil bli annerledes og dette gjør det vanskelig for han å nyte sommerferien fult ut.

Handlingen er i stor grad fokusert rundt brevet han ble sendt av sin mor for å levere, og fordi innholdet ikke blir avslørt er det opp til oss å forstille oss hva han fikk vite. Hans foreldre bor hver for seg, og en hendelse i teksten hvor hans mor, søster og hans selv var tilsted, gir oss inntrykk av at han er fornøyd med dette; ”Mor kom med is. Vi spiste sammen, vi tre”.

På bakgrunn av denne hendelsen er det grunn til å tro at moren i brevet forslår noe som muligens kan forandre dette. Hovedpersonen virker redd for forandringer og hans plutselige lyst til å kaste seg selv utenfor steinrøysa kan være en måte å unnslippe på.

Miljøet er til en stor grad med på å forsterke uhyggen hovedpersonen føler. Handlingen er satt til en varm og tørr sommer- som en ørken i følge hovedpersonen selv -, noe som på mange måter kan gi han et varsel på at noe andelenes er i ferd med å skje. Ekstrem hett og tørke er ofte etterfulgt av regn og uvær, noe som selvfølgelig kan føles som en befrielse, men som helt klart kan komme som en stor forandring.

Ulike lyder er også med på å skape en uhyggelig og urovekkende stemning, for eksempel da hovedpersonen satt alene i en tom skolegård; ”Da jeg reiste meg fra benken for å gå videre, begynte plutselig skoleklokkene å kime. Det larmet ut i stillheten, ut over de bevegelige tretoppene”. I tillegg brukes solen som en oppbygning mot klimakset hvor han leser brevet. I løpet av novellen blir den stadig rødere og rødere, helt fram til den igjen begynner å blekne, altså etter klimakset har passert.

Hovedperson har dessuten gjennom hele novellen en sterk hodepine. Dette er mye mulig et resultat av hans følelse av usikkerhet og engstelse, og ikke et resultat av at han har sovet midt på dagen, noe som han selv mener.

Denne antagelsen blir forsterket dersom vi tar en titt på navnet på novellesamlingen denne teksten er hentet fra, nemlig Fantomsmerter, som betyr «smerter som synes å komme fra en amputert legemsdel». Dette gir oss igjen et hint til at smerten han føler er et resultat av ubalanser på et mentalt plan og ikke nødvendigvis på et fysisk.

Tittelen ”Ting ned i steinene” kan være et uttrykk for hovedpersonens lyst til å unnslippe redselen for endringer og engstelsen han føler. Han ser brevet forsvinne ned i steinene og føler derfor en trang til å kunne gjøre det samme, fordi han føler at han der kunne gjemme seg bort og være trygg.

Språket i novellen er enkelt og ukomplisert, og den er skrevet med et nært opptil muntligspråk. Setningene er korte og noen ganger ufullstendig, for eksempel ”Sommerheten var kommet helt plutselig. Siri og Mor var gått for å bade. Jeg sto i vinduet og glodde ut”. Novellen har i tillegg en mengde dialoger, men de er skrevet andelenes enn hva som er vanlig. Istedenfor å sette opp replikkene som frittstående setninger, får vi heller en oppramsning om hva som har blitt og blir sakt av hovedpersonen selv.

Jeg ønsker å konkludere med at ”Ting ned i steinene” var en god tekst, men at den krever en viss ettertanke for å bli forstått. Forfatteren retter lyset mot det mange mennesker føler, nemlig redsel for at deres liv, slik de kjenner det, fort kan endre seg, og at de derfor vil forsøke å motarbeide dette. I denne novellen var hovedpersonens første tanke å skade seg selv for å unnslippe forandringer, men han bestemte seg heller for å lyve for sin mor og dermed oppned samme effekt.