Det e svart novembar, havet knuse mot strand
Ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
Men eg huske ennå vakre Mary McKear,
longt vest i Tir n’a Noir

Han har det veldig tungt (svart november) og havet knuser mot stranden (han har vondt). En forlist (nedsunket – død) drøm om et sommergrønt land (uten smerter og lidelse) Men jeg husker ennå vakre Mary McKear (vakker jente han har møtt da han var yngre) langt vest i Tir n’a Noir (et mytisk land i irsk mytologi)

 

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

 

Han lurer veldig på om han husker riktig, og om hun virkelig var ekte og om han noen gang hadde møtt henne før. Det han er sikker på at han husker er at han var veldig lykkelig når han var med henne (Jeg kan høre deg le. Jeg kan huske jeg lo)

Bakom horisontar,
så forvitra og glir
e du mi,
mi Mary McKear.

Bak horisonter som forvitrer og glir er du min, min Mary McKear(menes med at det er langt borte, men at hun fremdeles er hans)

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr’eg nåken hviska bakom vintrane ungt:

 

Når min rustne kropp (han altså er blitt gammel) går i bakkene tungt (føles ut som om alt bare blir verre og verre, på en måte som om det bare er oppoverbakker) hører jeg noen viske bak vintrene ungt (han begynner å høre stemmer i hodet, som lokker han mot døden (en herlig himmel med alt som han kan drømme om)

Kom tebage, venn, ifra kneipar og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.
Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryga ditt kinn, gjera blikket ditt blått.

 

Stemmen han hører, er den tapte kjærligheten som Mary McKear, og stemmen hennes lokker han til Tir n’a Noir, og lover at det skal bli en mye bedre tid enn den han er inne i nå. At hun skal stryke kinnet hans betyr at han skal få de gamle følelsene sine for henne igjen, og at hun skal gjøre blikket hans blått betyr at han skal bli ung og frisk igjen.

 

For bak horisontar,
så forvitra og glir
e eg di,
di Mary McKear.

 

Hun lover at selv om hun er langt langt borte er hun fremdeles bare hans.

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,
og min livbåt blir låra i seks fot med jord,
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i
det grønna Tir n’a Noir.

 

Her dør han stille bort på kvelden. ”og min livbåt blir låra i seks fot med jord” her blir han begravd, og kisten han blir begravd i er en livbåt (altså han ”graver ned”/ forlater livet). Nå er han på vei vest i livbåten sin, til sin fortapte kjærlighet til det grønne (bra sted) Tir n’a Noir (for han er dette himmelen)

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst
kor allting e sinn og eg hørre di røst:

 

Til drøm og til kinn og en himmel av trøst (Nå er han på vei til Mary McKear, som for han er selve drømmen. Nå som han har kommet tilbake til henne, er alt stille og uten smerte à alt han har drømt om)

Horisontar fins ikkje.
Alt du tar på forblir
Eg e di,
di Mary McKear.

 

Nå har han kommet til Tir n’a Noir, eller himmelen. Her er det eneste stedet han kan være, men her er også alt det han er glad i samlet. Og alt som er der kommer alltid til å være der sammen med han. Og selvfølgelig er også Mary McKear der.

 

Virkemidler i Tir n’a Noir:

 

Strofe 1:

- rim i linje 1 & 2 + i linje 3 & 4,

- farger (svart à noe vondt/ille og grønn à noe bra / godt)

- blander inn havet som han tydeligvis har hatt en tiltrekning til (forlist drøm, havet knuser mot strand)

 

Strofe 2:

- Gjentakelse (va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?)

- Rim

 

Strofe 3

- ordspill (Horisont à langt borte) + rim i linje 2 & 4

 

Strofe 4

- Rim

 

Strofe 5

- Rim i linje 1 & 2 + i linje 3 & 4

- Ordspill (kneipar og svir à noe som er vondt)

- Farger (Grått à noe som er tomt, Blått à noe ungt og friskt)

 

Strofe 6

- Rim i linje 2 & 4

- ordspill (horisonter à noe som er langt bort)

 

Strofe 7

- Rim i linje 1 & 2 + i linje 3 & 4

- ordspill (livbåt à livet à ”livbåten” bli begravd)

- igjen gjenspeiles havet (livbåt, om bord, seile)

- ordspill 2 (han ”seiler” i ”livbåten” til Tir n’a Noir à himmelen)

 

Strofe 8

- Rim

- ordspill

 

Teksten handler jo da egentlig om en mann som har mistet kona si. Og som savner henne veldig. Da de var sammen var det som om de var i himmelen eller Tir n’a Noir. Han husker henne så vidt nå på sine eldre dager( va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod?), nå ligger han dødene. Han har veldig vondt (svart november, havet knuser mot strand) men han fornemmer nå denne avdøde konen som er langt borte (bak horisonter) som visker at han skal komme til henne (til himmelen à Tir n’a Noir). Han har mest sannsynlig vært skipper eller noe, for han fornemmer mye med havet. (livbåt, seile, havet knuser mot strand, om bord) Mot slutten av sangen/diktet dør han, og ”livbåten” blir senket ned i jorda. Nå får han endelig seile mot vest til Tir n’a Noir (himmelen) og sin kjære Mary McKear. Helt på slutten har han møtt henne og de blir gjenforent. Dette er det eneste stedet han kan være, men også vil være. Her har han alt som han har kjært her i verden (himmelen), og det kommer alltid til å være der, og ingenting vil forandre seg eller forsvinne.