Tir n`a noir er skreve av Kolbein Falkeid. Diktet er fra CD-en til Vamp, ”Godmorgen, søster”, spilt inn i 1993.

Kolbein Falkeid ble født i 1933 i Haugesund, hvor han fremdeles bor. Som 16-åring dro han til Asia og Sør-Afrika etter at han fikk jobb på en fruktbåt. Siden ble han sjømann og har reist verden rundt. Havet og sjøreiser preger mange av diktene hans, også Tir n`a noir.

Diktets motiv er fortellingen om en drøm. Det er en mann som forteller om en kvinne han en gang har møtt. De møttes i Tir n`a noir. Han tenker mye på hun, og til slutt seiler han til hun i Tir n`a noir.

Temaet i dikte er lengsel etter tapt kjærlighet. Tir n`a noir blir brukt som et bilde for hvordan han følte det da han var ung, lykkelig og forelsket. Grunnen til at Tir n`a noir blir brukt slik er fordi det er et lykkeland, et perfekt sted. Og det han følte den gangen var perfekt, men likevel så lenge siden at han lurer på om det virkelig fant sted. Mannen i diktet tenker tilbake på tiden i Tir n`a noir som ”ein forlist drøm fra et sommargrønt land”. Dette symboliserer en tapt drøm fra et bedre sted. Der, i Tir n`a noir, møtte han en jente som i dikte blir omtalt som ”vakre Mary McKear”. Han lurer på hvordan hun egentlig var, om hun var virkelig: ” Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blo’?” Det eneste han er sikker på er at han var lykkelig med hun: ”Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.”

Selv om det er lenge siden og bilde av hun er smuldret opp og blitt borte for han, tenker han fremdeles på hun som sin: ”Bakom horisontær så forvitra og glir e du mi, mi Mary McKear.”

”Min rustne kropp” betyr at han er blitt gammel, og minnene fra den tapte tiden da han var ung kommer tilbakke og lokker han: ”Kom tebake, venn, i fra kneipar og svir, Kom igjen te Tir n`a noir.” ”Kneipar og svir” er betegnelsen for en tom tilværelse med pub-besøk og rangling.

Stemmen som hvisker og lokker er hennes og gir et løfte om et bedre sted: ”Kom te hud, Kom te sinn i fra alt så e grått. Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.” Når hun stryker hans kinn kommer han til å få de gamle følelsene tilbake. Å gjøre blikket hans blått betyr å gjøre han ung igjen, å fjerne smerten hans og sende han tilbake til lykkelige Tir n`a noir.

Han hører hun si at hun er hans: ” E eg di, di Mary McKear.”

”Så når kvelden kommer og eg stilt går om bord, og min livbåt blir låra i seks fot med jord,” da dør han. Han blir begravd og kisten hans er en livbåt, som et symbol på at han forlater skipet, som er livet.

”Seil eg vest i havet te Mary McKear i det grønne Tir n`a noir.” Livbåten gjør at han kan seile til Tir n`a noir. For han er dèt himmelen. ”Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst,” da er han komt til Mary McKear, for det er dèt han forbinder med hun.

”Kor allting er sinn.” Her får han det han har drømt om; stillhet og ingen smerte.

”Og eg hørre di røst: Horisontar fins’kje. Alt du tar på forblir”, dette betyr at det er bare denne plassen som finnes. Alt han er glad i er samlet her, det er ingen andre plasser å ønske seg til. ingenting forsvinner her, eller forandrer seg.

”Eg e di, di Mary McKear.” Han har endelig funnet jenten sin igjen.

”Havet knuser mot strand” og ”ein himmel av trøst” er to eksempler på besjeling i dette diktet. Havet symboliserer lengsel, og når det knuser mot strand er det sterkt og vondt. Havet har fått en menneskelig egenskap når det knuser. Himmelen har fått egenskapen å trøste.

Havet er en sammenheng mellom noen av bildene. Det er tydelig at forfatteren har en bakgrunn som sjømann. Havet som knuser mot strand, en forlist drøm, horisontene, livbåtene som blir låra, og at han seiler vest i havet er alle eksempler på bilde på havet.

Farger i diktet er svart, grønt, grått og blått. Svart er tungt og mørkt, november er en kald og sur måned. Til sammen blir dette veldig negativt. En kontrast til dette er det b ”sommargrønne” landet. Det er positivt, lyst og hyggelig. Grått er også en trist farge, den gir en slags tomhet. Et blått blikk er ungt, lett og friskt. Et grønt Tir n`a noir symboliserer en ren og god plass.

Ordvalget i diktet er nokså nøytralt, men det er mest negative ord i begynnelsen av diktet, og mest positive ord på slutten.

Diktet har ni strofer. Det består både av frie vers og vers som er skreve i bunden form, fordi noen av strofene er skreve i kryssrim, som for eksempel i strofe to der te og le, og blo’ og lo, rimer. Andre strofer igjen kan har kryssrim òg enderim, for eksempel strofe en.

Strofe tre og strofe seks er gjentagelser, men de er ikke helt ordrett like. Disse to strofene, sammen med strofe ni som har samme lengde og inneholder ordet ”horisontar” og slutter med ”Mary McKear” slik som strofe tre og seks, virker som en slags avslutning på èn del av fortellingen, og skaper en god rytme. Disse strofene understreker at han husker og lengter etter hun hele tiden, og at han håper og tror at hun føler det samme.

Diktet er allmennmenneskelig fordi mange kan kjenne seg igjen i temaene tapt kjærlighet og kjærlighetssorg.