Problemstilling:

- Hvilke fellestrekk og virkemidler finnes det i de tre ulike bøkene?

Noen blir nødt til å gjennomleve - og overleve - det som de fleste av oss ikke engang våger å tenke, fordi det skjer jo aldri ”deg”, eller? Idas Dans en mors beretning er skrevet av Gunnhild Corwin. Den tar opp de mange utfordringene som følger med kreft, samt det å samle på alle de små øyeblikkene i livet, det som gjør en lykkelig. Et ungt og aktivt menneske ved navn Ida er fylt med giftceller i benmargen som sakte og sikkert prøver å ta knekken på både familien Corwin og Ida, men som hindres av en kjærlighet som overgår alt, nesten.

Boken appellerer til så mange lesere, og den er basert på den sanne historien til Gunnhild Corwin og datteren Ida som får diagnostisert den alvorlige blodkreft sykdommen Leukemi. Sammen med både venner og familie går de inn i en ny reise i kampen mot kreft, langt vekk fra alt som er godt og kjent, og som enhver mor kan mødre kjenne seg igjen i fortellerpersonen Gunnhild. Hun føler hun seg liten i forhold til den sterke kreftsykdommen, men hun vet at hun må stille opp for datteren og gi sine absolutte sterkeste åndedrag for å holde håpet oppe. I boken prøver hun å streve etter tittelen ”verdensmester”, den som klarer alt og aldri slipper ned murveggen, til glede for Ida, som aldri har følt seg mer avhengig av henne. Ida, som har vært en sprek og aktiv 18 åring som elsket å danse og være sosial, blir plutselig hemmet av en livstruende sykdom, og blir dermed satt i et helt annet lys enn det hun har vært vandt til. Som 18 åring føler man selv nesten smerten og blir revet med i boken så fort man leser ordet ”Leukemi”. Gjenkjennelse av hovedpersonene er ofte et av mange virkemidler i biografer.

Boken er basert på en sann historie, og du vet at boken er skrevet med ekte tanker, følelser og tårer. Tårer som symboliserer og reflekterer den ekte verdenen familien Corwin står innenfor, den ekte verdenen som samtidig var den verdenen som var helt urealistisk.  Ida symboliserer nå det mennesket som vokser med positive krefter idet hun innser at hun må kjempe for livet, hun vil ikke jo dø. Redselen for død eller redselen for å miste noen er noe enhver som kjenner til en livstruende sykdom vet om, men de vet også om viljen til overlevelse, og styrken som ligger i det. Viljen til å kunne leve normalt igjen blir som lyset i slutten av tunnelen og håpet som bringer deg gjennom de mest ufattelige hendelser.

Repetisjon av kritiske spørsmål og den klare tankegang av at ”Dette kan da ikke skje oss, min datter?” kommer stadig opp og bringer den uklare fremtiden på spillebrettet. Utenfor boblen står alle venner og familievenner som får informasjon via ”Ida news”, men også gjennom det åpne og varme hjemmet i Mariesvei får de tilgang til den skumle sykdommen, men også til deres kjære Ida. Gunnhild bruker en personal synsvinkel når hun skriver, hvor alt blir sett og hørt gjennom henne, og med dette forsterkes også alle følelser fordi man leser gjennom en mors kjærligheten til sitt barn, som sies å være en av de sterkeste båndene man har i livet.

Kontrasten mellom liv og død er sterk, og veldig brutal. Ida nærmest hopper fra det ene stadiet til det andre og ender et stedt i midten, i gråsonen, sonen hvor alt kan skje, og ingen vet når det kan gå galt. Kontrasten mellom kaos og orden får en helt ny mening idet livet som engang var så kjent og godt, nå er fysisk og mentalt umulig. Følelsene og kjærligheten blir satt på prøve, og til tross for ufattelige smerter, blir det sådan som ordtaket sier ”.. at kjærlighet overvinner alt”. Samtidig som sykdommen leker med døden, handler det om å ta dag for dag, steg for steg, og leve i nuet. Det som skjer akkurat nå har plutselig fått mye mer betydning enn det som skal planlegges seks måneder frem i tid. Kreften faller inn i Corwins liv enten de vil det eller ei og blir til en vane, en rutine i hverdagen som de bare må innse har kommet.

I slutten av boka skriver Gunnhild et helt kapittel til leserne med et konkret budskap om at boken forteller om deres 14 måneders oppturer og nedturer og hvordan de valgte å takle den, men at leserne absolutt ikke skal bruke den som noen ”oppskrift”, for det finnes ingen oppskrift på å takle døden. Døden er noe som ligger i underbevisstheten til enhver som er i den aktuelle situasjonen, men i Idas dans er et av de sterkeste budskapene at så lenge man har hverandre og tar dag for dag, så handler det om å leve i øyeblikket, gjøre hver dag verdt det den er; din dag.