Tomaten og løken

Diktet "Tomaten og Løken" av Inger Hagerup har to strofer og fire verselinjer i hver strofe. Diktet er strofisk, det vil si at linjelengden er ganske lik og er bygd opp etter samme mønster. 

 Diktet har enderim i form av fullrim, det vil si at de siste ordene i verselinjen har lydlikhet fra og med siste trykksterke vokal. 

Mønsteret på rimordene er: abcb slik at solen og vitaminer, og kjelleren og meg rimer ikke, men det gjør så og små, og gåte og gråte. 

Det er rytme i diktet.

Kontrasten i diktet er at tomaten henger i solen, løken ligger i kjelleren, tomaten tenker fornøyd, løker grubler stumt, tomaten gleder store og små, løken får folk til å gråte. I den første strofen blir man glad, i det andre blir man litt trist av å lese.

Besjelingen i dette diktet er selvsagt besjeling av grønnsakene, tomaten og løken, der de får tanker og følelser. 

Jeg tolker diktet som at tomaten og løken er symboler på ulike mennesker, siden de har fått menneskelige egenskaper. De har to helt ulike oppfatninger av seg selv, der tomaten har god selvtillit og løken har dårlig. Dette skyldes at tomaten er stappfull av vitaminer og alle blir glad av å spise den, mens løken bare får folk til å gråte, og det påvirker den veldig, enda løken er minst like viktig i matlagning. 

I den virkelige verden kan dette sammenliknes med folk som har god og dårlig selvtillit, og hvilken effekt tilbakemeldinger vi får fra andre har å si. Selv om det lyder som et søtt og uskyldig barnerim, tror jeg budskapet her er både uansett hvordan du ser ut eller hva du presterer, er du like mye verdt som menneske.