“Ung gutt i snø” er skrevet av Bjarte Breiteig, og den ble utgitt i 1998. Novellesamlingen den er hentet fra heter “Fantomsmerter”.

En gutt ligger og sover i snøen, han er sannsynligvis full. Rundt han er det mange mennesker som står og ser på han. En av dem prøver å vekke han, og da han ikke lykkes, legger han guttens hode på fanget sitt. Han passer på han til han våkner. Da går alle menneskene sin vei, utenom denne ene mannen. Han står igjen, selv etter at den unge gutten har gått sin vei. Da står han og ser på flekken i snøen, der gutten lå, til det snør igjen og blir borte.

I teksten er det bare en av mange mennesker som prøver å vekke gutten, bare en som bryr seg om han. Det handler om å bry seg om medmennesker. Og å hjelpe hverandre, ved hver sjanse man får.

Hovedpersonen er mannen med sixpencen, han som prøvde å vekke gutten. Han er en middelaldrende mann, med en sixpence på hodet. Han kjenner seg igjen i denne gutten, som ligger nesten bevistløs i veikanten. Han husker den gangen han var 15 - 16 år, og alle problemene begynte. Han skulle ønske han hadde levd livet sitt annerledes. Han fikk aldri en utdannelse, venner, et sted å bo eller en jobb. Han hadde valgt feil den gangen han hadde muligheten til å velge. Det har han ikke nå lenger, han må bare gjøre det beste ut av situasjonen han selv satt seg i. Han ser denne gutten, og tenker på seg selv. Han vil hjelpe gutten, få han på rett kjør, og hindre han i å ende opp slik som han selv.

Mannen står igjen etter at alle andre har dratt hjem, han står der selv om det er tydelig at han fryser. Han har ikke noen eller noe å dra hjem til.

Gutten som ligger i veikanten er rundt 15 år. Han reagerer på en måte som får meg til å tenke at dette ikke er første gang han har opplevd dette. Det første han sier når han våkner, er “Svarte”, virker som han raskt forstår hva som er hendt. Nesten, som om å sovne full i veikanten er en hverdagslig hendelse.

Forholdet mellom disse to personene er ganske intenst. Mannen er medlidene, og prøver hardt å hjelpe gutten. Gutter responderer med sinne (blant annet ved å vri seg unna når mannen klapper han på skulderen), fordi han er full. Den middelaldrende mannen kjenner seg igjen i gutten, mens gutten ikke kan innse hva slags fremtid som venter hvis han forsetter slik.

Det er vinter, kanskje slutten av januar. Det snør mye, og det er veldig kaldt.

Novellen innholder ganske få språkelige bilder. “Menneskene ville være ensomme, stumme skygger”, er en metafor. Menneskene blir sammenlignet med skygger, uten å bruke ordet “som”.

Sixpencen til mannen blir brakt frem i historien mange ganger, dette er en gjentagelse. Det bir gjentatt for å forsterke en effekt. Det forteller at mannen er fattig, at han sannsynligvis ikke har råd til noe som helst. Kanskje han fant den i en søplekasse et sted. Det forteller oss også om kulden. Det er så kaldt, men han går forsatt ingen sted, noe som er et viktig punkt for novellen.

Teksten har en in medias res start, den starter midt i handlingen. I begynnelsen, eller innledning, blir vi kjent med personene som er viktige for historien. Vi får også vite hva som har hendt, og kan danne oss et bilde av hva slags novelle dette er. Hoveddelen er da alt skjer, da mannen vekker gutten, og prøver å prate med han. Til slutt, står mannen igjen alene, det er avslutningen. Vendepunktet er når gutten endelig våkner. Andre typiske novelletrekk er at det er få personer, den varer over kort tid og det er bare en handling.

Novellen er skrevet med autoral refererende forteller, vi ser det som skjer, men får ikke vite hva menneskene tenker og føler. Allikevel får vi et inntrykk av hvordan de tenker. For eksempel at mannen fryser; det står ikke direkte i teksten at han er kald, men i stedet står det han han heiste skuldrene og begravde hendene i lommene. Noveller er også fortalt med replikker, men svært få. Novellen innholder mange skildringer, av sted, miljø og personer. Språket er enkelt å lese.

Jeg tror at budskapet i denne novellen er at vi alle skal bry oss om hverandre. Og vi må ta vare på alle våre medmennesker. Selv synes jeg dette er et viktig tema. Vi mennesker bryr oss alt for lite om hverandre. Selv har jeg gått fordi mange uteliggere, uten å egentlig tenke noe over det. Det er nesten blitt en del av hverdagen. Vi tenker mye på oss selv, og mye mindre på andre rundt oss. Og svært lite om fremmede! Det synes jeg er feil, virkelig feil. Selv om vi ikke kjenner hverandre, er vi alle mennesker. Vi burde holde sammen, og bekjempe urettferdigheter!

Et annet tema novellen tar opp, er at man må velge riktige valg, da man har mulighet til det. Man må tidlig begynne å tenke på femtiden sin, slik at man ikke roter bort livet. Hvis jeg nå, som 17-åring, velger å slutte på skolen, ikke jobbe og bruke helger på fest og morro, vil jeg nok ikke ha den beste fremtiden. Det er viktig med en god utdannelse, og dette bør man tenke på allerede på ungdomsskolen.

Velger jeg nå å prøve hasj eller andre stoffer, kan det ha virkninger som påviker, og kanskje ødelegger resten av mitt liv.

Man har alltid et valg, og valgene vi tar har kosekvenser!