Unni Lindells "Sukkerdøden" og "Slangebæreren"
Innhold
”Slangebæreren” i forhold til ”Sukkerdøden”.
Ulike typer kriminallitteratur.
Unni Lindell.
Når jeg skulle velge sjanger og bøker, var jeg litt overalt. Jeg var på ungdomsbøker skrevet av bl.a. John Marsden og Stephanie Meyer. Men siden jeg faktisk hadde lest begge seriene til Marsden og Meyer og jeg ville lese noe nytt, ble dette et dårlig valg. Pluss at ingen av dem er norske, og det er meningen at jeg skal skrive en forfatter oppgave på en norsk forfatter. Fra å gå fra noe jeg var kjent til, til noe jeg aldri hadde vært borte i før. Jeg undersøkte litt rundt Aleksander Kjelland og Jonas Lie, men begge disse virket som noen ekstremt kjedelige bøker. Misforstå meg rett, jeg vet det er snakk om to fra «De fire store», men jeg føler at hvis jeg faktisk skal lese romaner og skrive en stor oppgave på det, må jeg lese noe jeg er interessert i.
Derfor havnet valget på krim. Jeg har lest noe som ligner på krim før, men aldri noe som kan gå for en ren krim-sjanger. Selvfølgelig virket det naturlig å ta en titt på Jo Nesbø. Han er jo kanskje dagens beste norske forfatter, men det var en del andre i klassen som hadde tenkt likt som meg. Derfor undersøkte jeg etter noen andre store, spennende, norske forfattere. En venninne sa «Hvorfor ikke ta Unni Lindell?». At jeg ikke hadde tenkt på Lindell før, var litt sjokkerende, fordi Unni Lindell er virkelig en anerkjent forfatter. Men oppfylte alle kravene mine til å skrive en bra forfatteroppgave:
- Hun skriver sjangeren krim.
- Hun er en kjent, norsk forfatter som jeg enda ikke har lest noe av.
- Hun har fått god kritikk, og bøkene hennes skal være gode.
For å gjøre oppgaven min litt mere unik, har jeg valgt å lese den første krimromanen hennes – “Slangebæreren” - og sammenligne den med den siste – “Sukkerdøden”. Under denne prosessen kan jeg se om Lindell har utviklet språket, eller om hun har stått stille. Forhåpentlig har hun klart å utvikle det, siden bøkene er skrevet med femtenårs mellomrom. Jeg gleder meg til å lese disse bøkene, og håper at jeg kan få noe ut av det.
“Slangebæreren” ble gitt ut i 1996 av Aschehoug & Co. Dette er den første kriminalromanen til Unni Lindell. Når dette er sagt, er språket hennes veldig imponerende. Noen av setningene og omformuleringene virker litt uforståelig til tider, men forklaringen kommer alltid frem til sist. Den er skrevet i tredje-person, så vi får innblikk i hva som skjer der hvor hovedpersonen ikke er. For eksempel når vi får innblikk i morderens tanker. Boken handler om kriminaletterforsker Cato Isaksen og saken om avdøde Sven Ivar Therkelsen og privatlivet til etterforskeren.
Cato sliter med konsentrasjon på grunn av problemer hjemme. Han har nylig skilt seg fra Bente, som han har to sønner med, pga. hans affære med hans nåværende kjæreste Sigrid. Han er forvirret over sine egne følelser og har dårlig samvittighet ovenfor de to sønnene og savner Bente. Samtidig har han nettopp fått et nyfødt barn med Sigrid, som fører til enda større vanskeligheter i livet hans. Det ender opp med at han er utro mot Sigrid med Bente og velger å forlate Sigrid for å gå tilbake til det gamle livet hans.
Mordet på Therkelsen inneholder få spor. Han blir funnet med tre kvinstikk i magen og strupen er skåret over. Det finnes ingen bevis på åstedet, bare en lapp hvor det står «ennå er det vinter». Til tross for de små bevisene, klarer Isaksen og koble opp drapet med et tidligere mord på en pakistaner fra Groruddalen hvor det også hadde blitt funnet en lapp med skriften ”Sov, du lille spire ung”. Mordet hadde foregått på samme måte som med Therkelsen. Det var ingen tvil i at disse mordene hadde noe med hverandre å gjøre.
Etter sammenkoblingen av de to mordene, får vi innblikk i morderens tanker. Under disse innblikkene får man puslebiter som man setter sammen til et helt bilde. Morderen jobber på et krisesenter og er rundt trettiårene. Som liten hadde hun vært vitne til at moren drepte faren, fordi henne ble mishandlet. Som sekstenåring fikk hun kniven moren hadde drept faren med i gave. Det var meningen at hun skulle beskytte seg selv og andre mot mishandling av andre menn.
Til tross for alle problemene Isaksen har hjemme, klarer han å koble konen til Therkelsen, Cheryl, med krisesenteret. Her møter han Aina, Sonja og Hugo. Uten at Isaksen er klar over det, blir Sonja kjent med hans nåværende kjæreste, Sigrid. Sonja er sjaman og hun ønsker at henne, Aina og Cheryl skal dra bort et sted og finne ut av sitt kraftdyr og lære å kjenne seg selv. I mens denne situasjon foregår, skjer det et annet mord. Samme metode å drepe på, og fortsatt en lapp. Denne gangen sto det ”ennå sover bjørk og lyng, roser, hyasinter”. Når Isaksen og han kollegaer intervjuer konene til de drepte, kommer det frem at alle er mishandlet av sine menn, og alle hadde søkt tilflukt på krisesenteret.
Cato Isaksen står i en personlig krise. Hugo fra krisesenteret hadde alibi for to av mordene, og det kunne ikke være han. Når Hugo forteller at Sonja og Aina har dratt på hyttetur, skjønner Isaksen alt. Sigrid hadde fortalt om en sjaman kalt Sonja og at de skulle på hyttetur sammen. Isaksen får seg opp til hytta og skal til å arrestere henne. Når han kommer frem, ringer en av kollegaene hans og forteller at Sonja har et alibi, og at det var Aina. Aina var ikke til stede i hytta. Hun hadde tatt med seg ungen til Isaksen og Sigrid for å gå en tur. Isaksen finner dem på kanten av et stup, og Aina hopper ut med ungen. Han får tak i ungen, men ikke Aina.
”Hun brettet seg utover kanten. Sakte, som om hun egentlig kunne fly. Hun løftet armene. Bevegelsene virket sakte, men var hurtig. Hånden hennes var det siste han så. Den sprikte lynende hvit mot ham, lik en sjelden dans i månelyset.”
Cato er en gjenganger i alle bøkene til Unni Lindell. I den første boken, “Slangebæreren”, er hovedperson. Her tar forfatteren utgangspunkt i privatlivet hans når hun former historien. Isaksen er en innesluttet, forvirret mann preget av det kompliserte privatlivet hans, men når det kommer til jobben, vet han akkurat hva som skal til. Isaksen er rundt 45 år gammel, og er i den såkalte «midtlivskrisen» på grunn av hans splittelse mellom Bente og Sigrid. Han er derimot flink på jobben, holder hode kaldt og har stål-kontroll over omgivelsene i en sak.
Sigrid og Bente er Cato Isaksens to kvinner i livet. Han innledet et forhold med Sigrid, samtidig som han var gift med Bente. Han opplever dårlig samvittighet ovenfor Bente og hans to sønner, og merker etter hvert at han fortsatt er forelsket i Bente. Bente er en typisk husmor, preget av mannens feil og misforståelser. Hun har to sønner med Cato. Bente er egentlig en lystig kvinne, men hun er også preget av Catos oppførsel. Hun merker på Cato at han er usikker på forholdet mellom dem, og prøver å gjøre seg god nok for han. Hun har en sønn med Cato.
For å bli kjent med morderen, har Lindell reflektert fortiden hennes gjennom det som skal være morderens tanker. Hun er en person med en glatt overflate, ikke noe særlig øyenfallende. Hun er ikke stygg, men heller ikke pen, altså hun stikker seg ikke ut. Men under overflaten er det en tikkende bombe. Hun ser på seg selv som en puma som myrder menn som har utnyttet kvinnene sine på en feil måte.
«Pumaen finner et hvilested, perfekt for angrepet. Ofret står og ser på henne, spør om hun vil ha noe, som om hun var helt vanlig. Men han skulle få se, han skulle få kjenne.»
Ofte får vi innblikk i hennes harde fortid, preget av farens misbruk av moren. Som tidligere sagt, dreper moren og gir kniven til Aina. Bare dette fører til at Aina får en oppfatning av at det er lov å drepe noe som skader, som fører til hennes psykiske undergang.
Omgivelsene og miljøet i denne boken virker dystert og vanlig som vi ofte ser det i hverdagen. Kontoret, leiligheten og hjemmet til Bente er ikke noe annerledes i fra det vi er vant til. Men hjemmene til ofrene er faktisk veldig gjennomtenkt av Lindell. Siden ofrene er døde, har vi ikke mulighet til å bli kjent med dem. Men omgivelsene i hjemmet og familie-medlemmene til ofrene blir skildret på den måten at v i faktisk blir kjent med dem.
Miljøet er ukjent og fjernt i denne boken. Omgivelsene foregår i Oslo blir skildret så detaljert at all følelse av tilværelse forsvinner. Lindell var helt klart ikke kjent med skildring av en krimbok i denne romanen. Heldigvis forbedrer det seg senere i hennes bøker.
Handlingene i denne boken foregår i vår tidsregning, eller på 90-tallet. Boken ble gitt i 1996, men omgivelsene kan du, som tidligere sagt, ganske mye sammenligne med hverdagen i dag. Det eneste som er litt utdatert er den lille bruken av datamaskin og mobil, som fører til at saken blir enda mer vanskelig å løse. Dette kan være frustrerende til tider for leseren, fordi den tenker at handlingene foregår i dag, og at derfor er det mye lettere å lese spor. Man må kunne sette seg inn i hvordan folk levde for femten år siden, da blir alt mye lettere å forstå.
Tidsrommet i “Slangebæreren” strekker seg utover en måned. Personene er stresset fordi de sliter med å finne ut hva som har skjedd, og får leseren til å tenke nøye gjennom handlingene og sporene menneskene i boken gjør.
Tittelen på boken, “Slangebæreren”, er lite tilsvarende til boken i starten. Først når vi får innblikk i morderens tanker, skjønner vi hva tittelen handler om. Morderen ser på seg selv som et dyr som har fått i gave en kniv som hun skulle myrde menn som mishandlet kvinner. I hovedsak er hun egentlig en puma, derfor tror jeg at Slange- tilsvarer kniven, siden hun er bæreren.
Budskapet i boken kan bli sett fra to forskjellige sider. For det første, er det jo usikkert hvem som er den ”onde”. Er det mennene som mishandler kvinnene sine, eller morderen som dreper dem? Selvfølgelig er begge delene forferdelig, men hva er det hun ønsker å fremheve? Samtidig er det en del konflikter i privatlivet til Cato. Er det noe med dette hun ønsker å fremheve?
Det jeg tror Lindell mener med denne boken er at man skal ikke gjøre andre vondt, ikke engang dem som gjør andre vondt. Hun prøver å fremheve moralen i morderens handlinger – hun er like ille som dem hun straffer, kanskje til og med verre. Samtidig påpeker hun de feilene mennene gjør, og de mulige konsekvensene som kan komme ut av dem. Dette budskapet er noe hun helt klart ønsker å fremheve.
Jeg personlig syntes at denne boken var rett og slett kjedelig. Språket tok utrolig mye avstand fra dagens, og for å være helt ærlig gruet jeg meg litt til å sette meg ned å lese den. Hele tiden ventet jeg på den såkalte spenningstoppen skulle komme, og når jeg skjønte at den allerede hadde vært, ble jeg utrolig skuffet. Skildringene hennes var derimot gode, men som tidligere sagt, fjerne. Du skjønte med engang hva hun mente, men du fikk ikke noe rom til å fantasere og se for deg område hun skildret selv.
Dette var den første krimromanen til Unni Lindell, og det var tydelig at hun ikke var helt sikker på hvordan hun skulle formulere seg i visse sammenhenger. F. Eks når hun skulle forklare stemningen under et møte med en pårørt av et offer. Det var veldig vekslende stemninger og karakterene hennes kunne bytte personlighet fra tid til en annen. Kanskje sistnevnte var meningen. I så fall skulle jeg ønske hun gjorde det litt mer tydeligere, så man skjønte det selv, og ikke gikk rundt og lurte på hva hun ville med det og det.
Konklusjonen min av hele boken er at det var kjedelig, men det er definitivt et potensial til å bli god krimforfatter. Man så dette tydelig i hennes siste bok, “Sukkerdøden”.
Terningkast: 2
“Sukkerdøden” ble utgitt 2010 av Aschehoug og Co. Det er en feit roman på over 400 sider, skrevet på bokmål. Den går i korte trekk ut på å løse mordet på den påkjørte Kripossjefen Martin Egge.
Kripossjef Martin Egge blir påkjørt og drept, en overvektig kvinne føler skyldfølelse etter at babybroren hennes døde seksten år tilbake, og Marian Dahle oppdager at man kan drive egen etterforskning ved siden av politiets offisielle.
Som tidligere fortalt, har Martin Egge tatt vare på Marian i hennes oppvekst. Det som kommer frem senere i boken er at han også har tatt seg av to andre personer i barndommen, Juha Sakkonen og Kari Helene Bieler, datteren til John Gustav Bieler. Det viser seg at disse tre personene er nøkkelpersonene i saken. Når Kari Helene husker hva som egentlig skjede meg hennes lillebror, sender hun en melding til Martin Egge, "Jeg må snakke med deg, Martin. Nå skal jeg fortelle deg det aller verste.". Hun husker at når lillebroren døde, lå det et hvitt pulver på bakken rundt krybben hans og at broren hadde klart å få litt i seg. Men hun fikk aldri sjansen til å fortelle hva som hadde skjedd til Kripossjefen, og dagen etter er hun sporløst forsvunnet.
Kaken falt, som i sakte film, ned på den lave hyllen på innsiden av glassdisken, spratt ut til siden, forsvant ned på gulvet og trillet bortover. Melisen sto som en liten støvsky fra den. Det var da hun plutselig husket alt sammen.
Lindell skriver denne boken likt som hun gjorde med ”Slangebæreren”, bare at det er veldig tydelig at hun har utviklet seg stort siden den første boken hennes. Hun skriver så vi får innblikk i andre karakterers omstendigheter og tanker. F. eks på slutten av boken når Marian ligger forslått i hytta hennes som hun har arvet av Martin Egge, følger vi tankene hennes og hvordan hun kommer frem til at hytta fortsatt blir brukt av noen andre. Inne i mellom tar Lindell pause og vi får innblikk i en av Egges gamle venner, Aaron Hasle (?) som er på vei inn til hytta, uvitende om at Marian ligger der. På denne måten blir spenningstoppen når de to forskjellige historiene møtes. Dette er noe jeg liker ved denne boken. Dessuten er det en ganske fin opptur fra den forrige, så denne bli litt mere gøy å lese.
Martin Egge tilhørte en vennegjeng som har spredd seg til alle mulige retninger. Hans Saltaker sitter i fengsel, men hans ekskone Jorunn har blitt veldig gode venner med Egge, mens ekteparet John Gustav og Greta Bieler holder fortsatt sammen, til tross for at sønnen deres døde under tragiske omstendigheter. Saltaker og John Gustav Bieler har fått alle til å tro at Kari Helene drepte lillebroren sin med en pute når det egentlig er de som er skyldige i mordet. Greta får mistanker og John Gustav ser ikke noe annen løsning enn å gjøre slutt på henne. Han er veldig nøye med mordet og sørger omhyggelig for at ingen spor blir lagt igjen, som han alltid gjør. Når han finner ut at Kari Helene har fått tilbake hukommelsen sin, sender han henne på psykiatrisk avdeling, men sier til politiet at han ikke vet hvor hun her og er bekymret for henne.
Boken blir slutter med at Marian Dahle blir banket og forslått av John Gustav Bieler og hans følgesvenner. Cato Isaksen skjønner alt og kommer henne til utsetning med styrker. Bieler og hans følgesvenner blir arrestert og Marian Dahle får tilbake livet sitt. Hun innser også at den egentlige eneste vennen hennes er Cato Isaksen.
Cato Isaksen har hatt hovedrollen i alle bøkene til Lindell, frem til nå. Marian Dahle overtar rollen hans. Marian Dahle blir presentert i boken før ”Sukkerdøden”. Hun er egenrådig, fjern og kald, samtidig som hun egentlig har et stort hjerte og er veldig omsorgsfull. Dessuten er hun intelligent og ser sammenhenger som andre oftest ikke gjør. Hun kan lett forveksles med Lisbeth Salander i Millenium-bøkene.
Kari Helene Bieler er en overvektig kvinne som er psykisk syk i hodet sitt. Hun har problemer med å snakke, og når hun først gjør det kommer det sjeldent noe vettug ut. Hun mener ikke noe vondt med noe av hun gjør, og tankene hennes er gode. Når vi får innblikk i tankene hennes, opplever vi at hun har mye hun vil fortelle, men ikke får det ut. Denne situasjonen fører til masse konflikt og en del spennende scener gjennom hele boken. Lindell gjorde en god jobb med Kari Helene.
John Gustav Bieler er den ”onde” i boken. Det er han som har sørget for mordene og hans kriminelle fremgang som førte til at de ikke ble tatt under akten. Bieler er over-intelligent. Han ser konsekvenser av hendelsene før noen andre. Han er raskere i hodet enn de fleste andre i boken. I tillegg er han en psykopat som har levd et dobbeltliv i mange år og lever de forskjellige rollene fullt ut. Til slutt blir han tatt, men da fordi en av hans følgesvenner var slurvete under et forsøk på å skjule noen dokumenters opprinnelse. Hele hans person fremstår som varm og ydmyk, men på innsiden er han bare en kald stein. Han er som en motsatt Marian Dahle.
Miljøet i denne boken er ganske lik ”Slangebæreren”, bare at det kan virke mye mer høytidelig og nært fordi mordet forekom 2.juledag. Dessuten er skildringene hennes mye mer nærgående og forståelige. I ”Slangebæreren” virket det som om hun ikke var helt sikker på hva hun skrev om, men her har hun virkelig satt seg godt inn i det. Hun fikk forklart mye
Det er vinter, kaldt og omgivelsene er pakket inn i snø. Du kjenner deg godt igjen i alt som foregår rundt personen du følger. Dessuten kan man merke seg at hun har vært veldig flink til å beskrive omgivelsene til hvordan den ene personen oppfatter de og hvordan den andre oppfatter de. Denne delen lyste seg frem tydelig.
”Den gamle kvinnen kikket på lommelyktstrålen som danset hit og dit over snøen. Hun dro det grå ullsjalet om skuldrene og satte øksen inntil veggen. Hun så konturene av en bil og en mann. Hva gjorde han her oppe i ødemarken på nyttårsaften?”
*
”Landskapet snevret seg inn og lukket seg rundt ham som et kvelende teppe. Det var som om han befant seg på en fjern planet, millarder av kilometer fra jorden.”
På denne måten får vi et perspektiv fra flere øyner. Hun har klart å skape dybde og skildringer med få ord. Veldig imponert over denne delen og dette fikk meg til å glede meg litt til å lese.
Tidsrommet strekker seg ikke så mye lengere enn i ”Slangebæreren”. Hvis jeg skal henvise til datoer i boken, varer etterforskningen fra 2. juledag til 22. Juni og alt foregår som om det skulle vært i dag.
”Sukkerdøden” handler om narkotika, psykisk syke og fortid. Det er ikke like lett å få frem budskapet i denne boken som det er i ”Slangebæreren”. Her foregår det mange konflikter hele tiden som er forskjellige. Det blir vanskelig å få frem et konkret budskap. Men hvis det skulle ha vært en ting hun ofte tok opp, kan det ha vært Marians etterforskning på egenhånd. Hun trosset alle politiets regler og fulgte ikke ordre fra hennes sjef, Cato Isaksen. På grunn av disse selvstendige handlingene har hun satt et klart standpunkt på at hun klarer seg fint alene. Men egentlig, er dette feil. Marian virker hard og kald på utsiden, men hun er egentlig en person som virkelig ønsker å omgås med andre mennesker. Cato skjønner dette, og kommer henne til utsetning de gangene hvor hun trenger han. Samme tilfelle har Juha Sakkonen og Kari Helen Bieler. Juha fremstår som en tøffing som tåler alt, og Kari Helene får ikke uttrykt seg på den måten hun ønsker. Ordtaket «Man skal ikke dømme en bok på omslaget» tar stor plass i denne boken.
Tittelen ”Sukkerdøden” tilsvarer døden på lille-Gustav, broren til Kari Helene. Sukker forbindes med det barnslige og det søte. At ordet ”døden” blir satt etter ”sukker” får et bare til å bli enda mer innlysende. Tittelen tilsvarer helt klart døden på lille-Gustav. På omslaget av boken er det bilde av ryggen til en sammenkrøpet liten jente. Dette skal helt klart vise Kari Helene som liten, kanskje rett etter at hun har innsett døden på lillebroren.
Det første å merke seg, er at denne boken er ekstremt mye mer velskrevet. Det jeg likte best var hvordan hun bygde opp spenningskurven – med to forskjellige perspektiv. Selvfølgelig ble denne boken mye bedre, siden den forrige var så dårlig. Jeg har også funnet ut at krim ikke er noe for meg, men hvis jeg hadde vært glad i krim, hadde jeg elsket denne boken.
Det som var å legge spesielt merke til, var hvordan hun klarte helt til slutt å flette alle de forskjellige historiene sammen til å møtes på slutten. Men noen ganger kunne hun over-analysere en hendelse som førte til at boken ble veldig tung å lese, og andre ganger gikk 20 sider fort. Det var nesten så man kunne kjenne når hun hadde en bra dag, eller når hun ikke var helt på topp. Med dette vil det si at hun har lagt ganske mye av seg selv i boken, og hvis dette forekommer, blir det nesten alltid bra.
Nå som jeg har lest en dårlig og en bra, ser jeg helt klart forskjell. Min endelige konklusjon av boken, er at den er en utrolig bra krim-bok. Kanskje ikke noe spesielt for meg, men for en som er glad i å sette seg ned i påsken og løse mysterier og gåter er dette en bok jeg anbefaler.
Terningkast: 5
”Slangebæreren” i forhold til ”Sukkerdøden”
Det første å merke seg med disse romanene er at språket hennes er adskillig mye bedre. Setningene hennes har utviklet seg til å bli hele og fullstendige fra den første til den siste boken. Selvfølgelig var det også lettere å sette seg inn i ”Sukkerdøden” enn ”Slangebæreren” fordi språket hennes passet mye bedre inn i nåtiden.
I ”Sukkerdøden” derimot, får vi vite med en gang hvem morderen er og hvordan han klarer å ikke bli tatt. Den siste metoden har definitivt en mye større spenningskurve. Siden du ser alt fra forskjellige sider, blir leser-opplevelsen mer fullstendig.
Når jeg hadde lest de første kapitlene i ”Slangebæreren”, ble jeg usikker på om dette var den første boken. Det var så mye jeg fikk lite forklaring på, som om det skulle vært en bok før. For eksempel, kom det aldri frem hva som egentlig skjedde med Cato, Sigrid og Bente. Den eneste forklaringen vi fikk var ”Jeg var utro mot Bente og er sammen med Sigrid”, og det var det. Hver gang dette temaet kom opp, håpet jeg på et flashback eller noe lignende som forklarte hva som skjedde. Lindell, vi vet ikke hva som foregår i hodet ditt, du må skrive det ned!
”Sukkerdøden” derimot, forklarte på enkle måter. Jeg skjønte faktisk mer av denne boken, som har seks andre bøker bak seg, enn det jeg gjorde med ”Slangebæreren”. Selvfølgelig var det noe som ble tatt opp som var litt uforstående, men ikke noe som påvirket hele leseropplevelsen. I hovedsak var det dette, språket og bare hele oppbygningen av bøkene som skilte dem. Men ”Slangebæreren” var jo tross alt hennes første krimbok, og heldigvis kom hun seg til de grader.
Krim går i korte trekk ut på en etterforskning og oppklaring av en forbrytelse. Den omfatter en rekke forskjellige litterære uttrykksformer – fra tegneserier og krimfortellinger i seriehefter og ukeblader til noveller og romaner. Det har utvikler seg flere ulike typer kriminallitteratur som spion- og agentromanen og thrilleren.
Captain Hastings og Poirot er eksempel på den klassiske helten og hans følgesvenn.
I krimsjangeren finner du flere forskjellige helter. Den klassiske og den moderne helten. Et veldig godt eksempel på den moderne helten, er faktisk Unni Lindells Cato Isaksen! Den moderne helten går under betegnelsen antihelt. Dette er fordi antihelten ikke har noen spesielt fremhevede fysiske egenskaper, bare en helt vanlig person. Han, eller hun, sliter ofte med seg selv, gjerne litt alkoholproblemer. Problemer med partneren sin, utroskap, juling av skurkene og et eller flere nederlag på jobb eller privat under bokas gang. Heldigvis har antihelten er god personlighet, sta og gir seg ikke før rettferdigheten seirer. De gode egenskapene han/hun har veier opp mot de dårlige, og som regel ordner det seg til slutt.
Den klassiske helten der i mot er en mann som er over-intelligent og ser sammenhenger andre sjeldent ser. Den har også stort mot, fysisk styrke og er veldig atletiske. Disse heltene kommer også som vanligst fra overklassen og har en følgesvenn, som Poirot og kaptein Hastings.
Ulike typer kriminallitteratur
1. Den klassiske krimfortellingen
Ikke særlig overraskende møter vi den klassiske helten fra overklassemiljøet. Han skal løse et mysterie som virker umulig å løse, men han klarer det til slutt ved hjelp av sin intelligens. Her er det viktig at løsningen virker logisk.
2. Den psykologiske thrilleren
I disse bøkene blir vi kjent med morderen, men nødvendigvis ikke navnet. Psyken hans, planene og fortiden hans blir ofte fortalt. Spenningen i bøkene ligger i leserens deltagelse i morderens planer, forberedelser og gjennomføringen av mordet. Dette er noe Unni Lindell har valgt å gjøre i ”Slangebæreren”. Man ser også litt av dette i ”Sukkerdøden”.
3. Den hardkokte sjangeren/politiromanen
Denne sjangeren foregår i politiets hverdag og vi får innblikk i hvordan dem jobber med saken. Handlingene foregår i en storby, som Oslo eller Bergen. Bøkene kan være samfunnskritiske og makthaverne blir satt som problem. Helten i disse bøkene er ofte en antihelt, men dette er ikke et krav.
4. Spionromanen
Også kjent som agentromaner og foregår likt som James Bond.
Unni Lindell er født 3.april, 1957 i Oslo. Hun er norsk forfatter, frilansjournalist og oversetter. Unni Lindell var bare ti år da hun bestemte seg for å bli forfatter, og debuterte med «Den grønne dagen» i 1986. Før dette skrev hun notater i kladdebøker og små dikt i ukeblader. Siden har hun skrevet diktsamling, barne- og ungdomsbøker og kriminalromaner, som jeg har lest. Opprinnelig er hun utdannet journalist. Hun har vunnet flere priser, bl.a. Cappelenprisen og Kritikerprisen i 1992 og 1994. Alt i alt har Unni Lindell skrevet 40 bøker til sammen.
Når Lindell skriver tar hun gjerne utgangspunkt i det hverdagslige og nære. Her i fra kan det utvikles ut i mystikk, surrealisme, eller marerittet. I henne krimbøker har etterforskerens eller turbulente privatliv en viktig betydning, noe vi får kjenne i ”Slangebæreren” og i ”Sukkerdøden”. Siste nevnte er annerledes i fra de andre bøkene hvor Cato Isaksen har vært i sentrum. Her er det Marian som blir blottlagt. Bøkene hennes skiller seg ut med et så stort psykologisk innsikt og et språk som skiller seg ut fra det som er normalt i genren.
Lindell skriver ikke bare krimromaner, men også bare- og ungdomsbøker. Trekkene i krimromanene hennes går igjen her også.
Lindells skrivemåte er kjent for å være veldig levende. Det hun skriver er troverdig, og man pleier oftest å leve seg inn i det. Skildringer og metaforer oppstår ofte i bøkene hennes, og hun er veldig flink til å skildre følelser så mennesker kjenner seg igjenn. F. Eks bøkene ”Sugemerket” og ”Annas Barn”. Her skriver hun om situasjoner som ungdommer lett klarer å sette seg inn i. Krimbøkene hennes er også kjent for å være intense og spennende, pluss at hun er flink med spennende scener. Det er ofte store vendinger og overraskende resultat av disse hendelsene.
Når hun skriver tar hun ofte utgangspunkt og informasjon fra andre bøker. F. Eks i krimromanen hennes ”Rødhette” måtte hun lete etter fakta i boken ”psykoser og psykoseterapi” grunnet en av karakterene var psykolog. Hun skriver også ofte små dikt av andre forfattere rundt om i bøkene, gjerne foran et kapittel.
1986 – Den grønne dagen
1987 – Kongen er pappaen til to tvillinger som heter Gro og Kåre
1988 – Hemmeligheten i sirkuset
1988 – Henrik Vipsen og hans bifokale onkel som er født i fiskebollens tegn
1989 – Bursdag
1990 – Fire dager til fullmåne
1990 – Vi lager jul
1991 – Gamle damer legger ikke egg
1991 – Annas barn – (ny utgave 2005: Anna + Didrik = Baby)
1992 – Fuglefangeren
1992 – Skjelettet er et stativ som man kan henge fra seg kroppen på
1993 – Rosamunde Harpiks, den lille heksen med de store ørene
1993 – Norges første statsminister het Tor med hammeren
1993 – En grusom kvinnes bekjennelser
1994 – Sugemerket
1994 – Alene hjemme
1995 – To fruer i én smekk – (sammen med Anne B. Ragde)
1995 – Jens Bånn, den lille spionen
1995 – Min fars kjole er rød som reven
1996 – Grisen er dekket av svinepels
1996 – Det er alltid for tidlig å stå opp. Libresser, første bind – (sammen med Anne B. Ragde)
1996 – “Slangebæreren”
1997 – Jesus gikk på vannet fordi han ikke ville bli våt på beina
1997 – Den lille dameboken. Libresser i utvalg – (sammen med Anne B. Ragde)
1998 – Regjeringen bestemmer hvordan været skal bli
1998 – Måneorkesteret
1999 – Sjefen bestemmer over Gud og Hermann!
1999 – Pinocchios nye reise
1999 – Drømmefangeren
2000 – Sørgekåpen
2000 – Å være engel er et typisk kvinneyrke
2001 – En familie består av 4 hoder, 8 armer og 8 bein
2002 – Prinsesser er rosa om dagen og sorte om natten
2002 – Nattsøsteren
2003 – I Afrika er snøen svart
2003 – Pass opp! Her kommer Gud og hun er en katt
2004 – Rødhette
2005 – Kjære Gud jeg har det godt har du noe ull –(sammen med Mark
Levengood)
2005 – Orkestergraven
2006 – Krokodiller snakker ikke norsk
2007 – Kyss meg på tirsdag
2007 – Honningfellen
2007 – To fruer i én smekk – rir igjen – (sammen med Anne B. Ragde)
2008 – Elsker deg av hele mitt jærte
2009 – Rødt for kjærlighet
2009 – Det er fred på do – Redd Barna-prosjekt
2010 – “Sukkerdøden”
Hele denne prosessen har ført til at jeg har funnet ut av en ting – krim er definitivt ikke noe for meg. Jeg burde helt klart ha tatt noe jeg var litt mere kjent med. At jeg ikke nøt å lese bøkene, eller spesielt ”Slangebæreren”, har påvirket oppgaven min på forskjellige måter. Det kan fort virke som om jeg er lei og uinteressert, og for å være ærlig, var jeg det. Den boken var så forferdelig å skrive om. Hvordan skal jeg klare å skrive en romananalyse og et sammendrag på en bok jeg absolutt ikke fant interessant?
Heldigvis klarte jeg å sette sammen en nok så bra romananalyse og sammendrag på ”Slangebæreren”, til tross for mine negative tanker om den. ”Sukkerdøden” gikk heldigvis bedre og lettere.
Hvordan jeg brukte tiden min på denne forfatteroppgaven, har vært svært ujevn. I starten brukte jeg den tiden vi fikk tildelt til å lese boken min, og rundt juletider begynte jeg på oppgaven. De første to månedene var jeg veldig dårlig på å jobbe hjemme. Brukte den tiden vi fikk tildelt på skolen, og jobbet kanskje en time i uka eller mindre hjemme. Den siste måneden brukte jeg mye av fritimene og tiden min hjemme på oppgaven. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg startet litt tidligere, men jeg følte aldri det presset med å bli ferdig.
Konklusjonen min av hele oppgaven er at krim ikke er noe jeg kunne tenkt meg å jobbe med videre. I hvert fall ikke Unni Lindell. Dessuten tror jeg at jeg har analysert og funnet ut det jeg kan om henne. Jeg har fått oppgaven ferdig i tide, og føler selv at dette er en oppgave jeg er fornøyd med.
- Bilder: www.google.no
- http://www.dagbladet.no/kontekst/3965.html
- http://unnilindell.no/bibliografi-2/
- http://websok.mikromarc.no/Mikromarc3/Web/detail.aspx?Id=37680&Unit=6463&db=bremanger-fb
- http://www.krimklubben.no/800/800.asp?ArticleId=18027&typ=bombe
- http://www.propaganda.net/skoleside/?stil=11178
- http://www.dagbladet.no/2010/07/07/kultur/litteratur/bok/unni_lindell/krim/12458948/
Legg inn din tekst!
Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Last opp tekst