Uno er en norsk film produsert i 2004. Det er en av få der både regissør og hovedrolleinnehaveren er samme person: Aksel Hennie. Hele handlingen foregår i Oslo og kan oppsummeres kort i en setning: David (Aksel Hennie) må velge mellom å være lojal mot vennene sine, eller å forråde og tyste på dem for å kunne se faren sin en siste gang før hans tid er omme.

Vi ser en fortelling fra det urbane, indre Oslo som omhandler David, en 25-år gammel mann med få innsyn i hva fremtiden viser. Han bruker mesteparten av tiden sin på å henge rundt smålig, kriminelle i et treningsstudio i indre Oslo, noe han føler allikevel er bedre enn hjemmet hvor faren hans ligger i senga og er veldig syk, broren hans er både psykisk og fysisk handikappet, og han har problemer med å få ordentlig kontakt med moren sin. Mens faren ligger på dødsleiet, blir gymmen plutselig razzia-søkt av politiet. Politiet finner litt av hvert, som dop og en pistol, og de sier at guttene ikke får gå før det har blitt sagt hvem som eier tingene. David velger å forråde vennene sine i håp om at han vil rekke frem til faren sin for et siste farvel, før ”teppet faller” for faren. Dessverre er han for sen, og med farens hans død, og en mor som er knust av sorg, er David plutselig tvunget til å ta ansvar for broren mens han i tillegg må passe seg for sine gamle ”gangstervenner” som er sinte på han fordi han tystet på dem. Den vanskelige situasjonen får David til å innse hva som er viktigst i livet; familien hans. Han begynner også å innse at enkelte mennesker ikke er verdt et såkalt vennskap om det bare bygger på ”regler” og ære. Han begynner å påta seg ansvaret han skulle tatt før, for nåtiden og for fremtiden. Ved å miste alt får David en sjanse til å begynne helt forfra og bygge opp livet sitt igjen.

David sitt liv kan sammenlignes med kortspillet ”Uno”, noe som muligens forklarer tittelen. På lik linje med spillets kort, må David kvitte seg med alle problemene sine én etter én, og på den måten bli kvitt dem alle. Vi kommer tilbake til frasen: ”Ved å miste alt får David en sjanse til å begynne helt forfra og bygge opp livet sitt igjen”, som her betyr at når han er kvitt problemene sine, dvs. alle kortene sine, kan han starte alt om igjen med blanke ark. David er ikke alene om å spille spillet, for spillet symboliserer grovt sett livet, og for å leve må man rett og slett være med. Morten, som er en gammel venn av David, spiller feigt. I stedet for å konfrontere sine problemer velger Morten å spille kortene sine slik at han aldri kommer opp i en vanskelig situasjon for seg selv. Lettere sagt så spiller han egoistisk, til sitt eget beste og han tenker ikke på andre så lenge han har det bra selv. Broren til David, Kjetil, har noe av det samme problemet, men i stedet for å gjøre som Morten, velger Kjetil å jukse – den letteste veien til målet sitt. Han gjemmer problemene sine. David finner etter hvert ut at ingen av disse spillemetodene fungerer i ”det lange løp”, og han begynner å ta større ansvar.

Det første man ser i filmen er at hovedpersonen ligger på bakken, skadet. Det er mørkt - natt eller muligens kveld - og ingen lyd kan bli hørt. Fargetonene er grå og ellers uklare, mens atmosfæren er mørk og ganske tung, vi ser David ligge rett foran oss med blod i ansiktet. Det kommer musikk av typen som bare øker følelsen av ”mørkhet”, for musikken er rimelig alvorlig. Filmen starter på en veldig seriøs måte og man skjønner fort hvilken form for stemning det er å forvente i den, den viser nesten hvordan filmen vil forløpe seg. I tillegg starter den fort og med et smell, det er ikke noe ”Hei mitt navn er David, dette er min historie”, nei, den starter fort, noe som også kanskje er gjort for å gi et inntrykk av hvordan filmen er. Stemningen, både visuelt og lydmessig, setter tonen for filmen i første scene.

Passende musikk, mørke farger og fargetoner er noe som følger filmen gjennom og som gjenbrukes og videreføres for å styrke en visst effekt. Fargene er sjeldent klare, og om vi ser godt etter kan vi også se at det gjennom hele filmen blir filmet med et slags gråfilter, og gråtonen blir tydeligere og tydeligere mens filmen spiller. Én teori kan være at siden situasjonene David kommer opp i forverrer seg hele tiden så gjenspeiler gråtonen denne forverringen. Den blir altså gråere og gråere ut i filmen før den avtar litt, men veldig lite, helt mot slutten. Lysbruket består som sagt tidligere for det meste av mørke, tunge lyseffekter som skal styrke effekten av at filmen er veldig alvorlig.

Raskheten på ting som skjer i filmen varierer og musikken som kommer med varier i takt med filmingen. I raske scener der karakterene løper eller slåss er musikken kvikk og hard, mens den i andre tilfeller er litt mer dyster og til tider trist. I tillegg til dette kan man se at kameravinkelen i filmen omtrent hele tiden enten er filmet i froskeperspektiv, eller rett foran figurene. Det er mulig at dette er gjort for å få skuespillerne til å virke høyere enn de egentlig er, eller for å gjøre enkelte karakterer eller scener mer autoritære eller ”skumle” enn de ville vært ved normalperspektiv. Ergo for å legge vekt på en ønsket stemning. Det er også filmet en del nærbilder, vi får på denne måten med oss mange av ansiktsuttrykkene som blir visst foran kamera, og vi kan lett se hvordan de har det der og da. Nærbilder har den effekten at ansiktsuttrykk, som er uttrykk for følelser, kommer tettere på oss, både bokstavelig talt og mentalt, og en scene kan dermed oppfattes som sterkere ved å bruke denne effekten. Alt i alt er redigeringen veldig bra gjort, en mesterjobb får en vel si.

Som de fleste filmer nå, prøver nok denne filmen også å sende et budskap. En tanke vi skal sitte igjen med etter vi har sett den ferdig. I denne filmen kan det virke som at budskapet skal vise oss hvor lett dette faktisk kan skje med oss. Det er i dag altfor lett å bli innblandet i slike ting som dette, ting man egentlig ikke har, eller vil ha noe med å gjøre. Det er viktig å være oppmerksom, og årvåken, man skal passe på at dette ikke skjer med en selv. Det er også en mulighet for at tema kan være ”å forråde noen”, noe det ble snakket en del om etter at filmet hadde kommet ut. Hvilket valg er riktig?

Temaet i filmen er nok kanskje ”angsten for å være alene”, noe David opplever i filmen når han blir kastet til side av alle de personene han trodde skulle være vennene sine, Morten spesielt. Om vi skal gå dypere inn på dette temaet kommer vi lett inn på emne oppmerksomhet – noe alle trenger. David tror han står helt alene etter å ha blitt etterlatt av vennene sine, noe som nesten driver han gal. Han føler seg oversett og ignorert, og det skal sies at ignorering må veldig mange måter kan være verre en direkte juling. Han merker etter en stund at han tar feil; familien hans har vært der for han hele tiden, han har bare ikke vært der for dem.