Diktet "Vær utålmodig menneske!" av Inger Hagerup ble gitt ut i 1947, altså et par år etter vår tids største katastrofe hittil; andre verdenskrig. Hagerup tar her for seg hvordan verden bør utvikle seg etter de to store krigene, og hvor galt alt kan gå hvis vi ikke stopper opp en stund og tenker oss om. Hun har nok spesielt de to tragiske atomprøvesprengningene amerikanerne utførte mot de to japanske byene Hiroshima og Nagasaki i 1945, i bakhodet.

Diktet har ikke en hovedperson - det brukes en generell, fortellende form der mennesket er personen i sentrum av begivenhetene. Når Hagerup skal snakke om mennesket i subjektiv form, bruker hun det generelle vi. Siden hun også er et menneske, så er vel egentlig det bare naturlig. Når hun samtidig referer til "dem" om folkene i verden som ikke greier å stoppe opp for å se an forholdene og eventuelt gjøre noe med de, så er det enkelt å se at hun vil ha leseren på sitt "lag" i denne saken.

Lengdene på hver verselinje er høyst varierende. Den korteste er på to ord: jeg vil, mens den lengste strekker seg over elleve ord og en leddsetning. Det følges ikke noe strofemønster, hver eneste strofe er individuelt satt opp. Forfatteren skifter mellom å bruke presens og preteritum gjennom hele diktet - hun bruker presens for å skape dramatikk i visse situasjoner, og preteritum når hun ser tilbake på hendelser som har skjedd tidligere. Diktet er bygget opp av korte setninger, som oftest ender i et punktum. Hver av setningene er konstruert av omtrent det samme antall stavelser, og dette hjelper diktet å få den rytmen som det innehar. En rytme som maner opp til kamp, en rytme som gjør at folk tennes på alle plugger til å ta opprør med den alltid forandrende verden vi bor i.

Forfatterens oppsummering av hvordan verden har oppført seg til det tidspunktet hun skriver diktet (umiddelbart etter andre verdenskrig) bærer preg av at før menneskene begynte å krige, levde folk med drømmen om en lykkelig fremtid. Når vi først har fått en unik sjanse til å leve på en planet med vann og gode leveforhold så bør vi ikke kaste den bort på maktsyk dumhet. Krigene i det 20. århundret kan indikere at nå har menneskene sluttet å drømme, og heller blitt maktsyke. Ingen i verden føler seg gode nok til å tape, det være seg en krig eller hva som helst. Hagerup vil med dette diktet få menneskene til å stoppe opp og tenke seg om: Vil vi ha et nytt Hiroshima? En del av diktets moral er helt tydelig at mennesker er for opptatte av egen fremgang og suksess til at de ikke tenker på noe annet enn seg selv lengre.

Diktet har enderim, men de kommer uregelmessig. Det er ikke noe fastsatt enderimsmønster. Tittelen på diktet er en appell, og det er også slik diktets tre siste linjer er: appellerende. Diktet starter rolig, men utvikler seg senere til et anmodende klagebrev over hvordan tilstanden er i verden i dag, og at hvert enkelt menneske snarest må se til å gjøre noe med det, ellers vil det gå riktig ille med verden slik vi kjenner den i dag.

Diktet innehar enkelte ord som er med på å skape den noe dystre og etterpåkloke stemningen det har. Hagerup nevner ordet langsomt hele tiden i begynnelsen når hun snakker om hvor sakte men sikkert jorda går den feile veien. Hun gjør nok dette for å vise oss at verden ikke går under i en fei, og hvor dumme de andre menneskene er som ikke gjør noe med dette. Det er jo ikke akkurat en lynrask prosess. Setningen "Langsomt blir alt til" blir da også gjentatt: Den eksakte setningen åpner diktet, og blir repetert to ganger til. Dette fordi hun vil få frem at siden det tok såpass lang tid å skape denne særegne verden vi lever i, bør vi ikke ødelegge den i løpet av et hundreår.

Samtidig som det går langsomt nedover, så gjentar hun ofte ordet haster når hun skriver om hvordan vi må se oss rundt, iaktta det feile og prøve å rette dette. Denne kontrasten i ordbruk gjør at leseren føler seg forpliktet til å gjøre noe raskt med denne sakte negative evolusjonen.

Diktet fremhever helt klart at menneskene bør roe litt ned i deres evige trang for kjapp fremgang på alle fronter. Med andre ord, prøvesprengningene i de to japanske byene kunne blitt unngått, hadde menneskelig kløkt og omtanke blitt brukt. Og derfor tar jo nettopp også diktets tittel opp at mennesket bør oppføre seg mer tålmodig i mange sammenhenger. Diktet er dystert og appellerende, men samtidig alvorlig. At mennesker ikke bør la seg kontrollere av andre, og i stedet markere seg selv litt, er også en fremtredende faktor i diktet. Og derunder kommer jo også det faktum at hvis man strekker seg ut av tøylene sine, kan man også mane opp til kamp mot samfunnet, hvis det skulle vise seg at herrene i kontroll leder jorda ut i feil farvann. Forfatteren vil få frem at suksess i livet ikke er alt - man bør også tenke litt på medmenneskelige verdier.