Diktet: "Vær utålmodig menneske!" av Inger Hagerup ble gitt ut i 1947, altså et par år etter vår tids største katastrofe hittil; andre verdenskrig. Inger Hagerup tar her for seg hvordan verden bør utvikle seg etter de to store krigene, og hvor galt alt kan gå hvis vi ikke stopper opp en stund og tenker oss om. Diktet handler også om drømmer, og hva som skjer dersom vi ikke begynner å realisere dem. Hun har nok spesielt de to tragiske atomprøvesprengningene amerikanerne utførte mot de to japanske byene Hiroshima og Nagasaki i 1945, i bakhodet.

Når Hagerup skal snakke om mennesket i subjektiv form, bruker hun det generelle vi. Siden hun også er et menneske, så er vel egentlig det bare naturlig. Når hun samtidig referer til "dem" om folkene i verden som ikke greier å stoppe opp for å se an forholdene og eventuelt gjøre noe med de, så er det enkelt å se at hun vil ha leseren på sitt "lag" i denne saken.

Det er en optimist som har skrevet diktet, det vil si at Hagerup håpet på noe som skulle bli, og at det skulle bli bedre. Dette ser man når man ser på siktet som en helhet. Men også enkelte verselinjer kan man se det på: ”Men med dette vet vi, at vi er med på å skape/ det evige livet, skape det ondt eller godt/ Vi vil ikke tape” ”Vi vil ikke miste ilden vi engang har fått.” ”Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet. ”Drømmer og utopier sier de kloke menn,/ de som er kalde av hjertet. Hør ikke på den lenger!/ Livet er ikke bare hus og mat og penger.”

Forfatterens oppsummering av hvordan verden har oppført seg til det tidspunktet hun skriver diktet (umiddelbart etter andre verdenskrig) bærer preg av at før menneskene begynte å krige, levde folk med drømmen om en lykkelig fremtid, ”Vi vil ikke tape./ Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått” ”Styrken ble makt, og makten vold…”. Når vi først har fått en unik sjanse til å leve på en planet med vann og gode leveforhold så bør vi ikke kaste den bort på maktsyk dumhet. Krigene i som har vært nå de siste 100 årene, beviser at nå har menneskene sluttet å drømme, og heller blitt maktsyke, ”Styrken ble makt, og makten vold. Og mennesker/ trampet hverandre ned.” Ingen i verden føler seg gode nok til å tape, enten det gjelder en krig eller hva som helst. ”Vi vil ikke tape.”

Hagerup vil med dette diktet få menneskene til å stoppe opp og tenke seg om: Vil vi ha et nytt Hiroshima? En del av diktets moral er helt tydelig at mennesker er for opptatte av egen fremgang og suksess til at de ikke tenker på noe annet enn seg selv lengre.

Lengdene på hver verselinje er høyst varierende. Den korteste er på to ord: ”jeg vil”, mens den lengste strekker seg over elleve ord og en leddsetning, ”Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.” Det følges ikke noe strofemønster, hver eneste strofe er individuelt satt opp. Forfatteren skifter mellom å bruke presens og preteritum gjennom hele diktet - hun bruker presens for å skape dramatikk i visse situasjoner, og preteritum når hun ser tilbake på hendelser som har skjedd tidligere. Diktet er bygget opp av korte setninger, som oftest ender i et punktum. Hagerup bruker særdeles korte setninger for å bygge opp temperamentet vårt: ”Jeg vil.” ”Vi vil ikke tape.” ”Hva er det vi vil?” ”Det haster, det haster i dag.” Sammen med de andre verselinjene gir dette en rytme. En rytme som maner opp til kamp, en rytme som gjør at folk tennes på alle plugger til å ta opprør med den alltid forandrende verden vi bor i.

Diktet har enderim, men de kommer uregelmessig, ”Langsomt blir allting til./ Skapelsen varer evig./ Mørket ble lys og lyset ild,/ og mennesket våknet en dag og sa:/ Jeg vil.” Det er ikke noe fastsatt enderimsmønster.

Tittelen på diktet kommer igjen i nest siste verselinje: ”Vær utålmodig menneske! Sett dine egne spor!/Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.” Man skjønner ikke hvorfor diktet har den tittelen før man har lest hele diktet. Diktet starter rolig, men utvikler seg senere til et anmodende klagebrev over hvordan tilstanden er i verden i dag, og at hvert enkelt menneske snarest må se til å gjøre noe med det, ellers vil det gå riktig ille med verden slik vi kjenner den i dag. ”Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen./ Hva er det vi vil?”

Diktet innehar enkelte ord som er med på å skape den noe dystre og etterpåkloke stemningen det har. Hagerup nevner ordet ”langsomt” hele tiden i begynnelsen når hun snakker om hvor sakte men sikkert jorda blir bygd opp. Hun gjør nok dette for å vise oss at verden kan gå under i en fei, og hvor dumme de andre menneskene er som ikke gjør noe med dette. Setningen "Langsomt blir allting til" blir da også gjentatt: Den eksakte setningen åpner diktet, og blir repetert to ganger til. Dette fordi hun vil få frem at siden det tok såpass lang tid å skape denne særegne verden vi lever i, bør vi ikke ødelegge den i løpet av et hundreår.

Samtidig som det går langsomt nedover, så gjentar hun ofte ordet ”haster” når hun skriver om hvordan vi må se oss rundt, iaktta det feile og prøve å rette dette. Denne kontrasten i ordbruk gjør at leseren føler seg forpliktet til å gjøre noe med denne negative utviklingen, og det ganske fort.

Diktet fremhever helt klart at vi menneskene bør roe oss litt ned i vår evige trang for kjapp fremgang på alle fronter. Med andre ord, prøvesprengningene i de to japanske byene kunne blitt unngått, hadde menneskelig intelligens og omtanke blitt brukt. Og derfor tar jo nettopp også diktets tittel opp at mennesket bør oppføre seg mer utålmodig i mange sammenhenger. Diktet er dystert og tankevekkende, og samtidig alvorlig! At mennesker ikke bør la seg kontrollere av andre, og i stedet markere seg selv litt, er også en fremtredende faktor i diktet. ”Vær utålmodig menneske! Sett dine egne spor!/ Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.” Og derunder kommer jo også det faktum at hvis man strekker seg ut av tøylene sine, kan man også legge opp til kamp mot samfunnet, hvis det skulle vise seg at maktkjempene har kontroll og leder jorda ut i feil farvann. Hagerup vil få frem at suksess i livet ikke er alt - man bør også tenke litt på medmenneskelige verdier.

Jeg leste diktet da jeg gikk i 10. klasse.
Jeg skulle ha en ”audition” på Sandefjord videregående skole, og måtte fremføre et dikt. Jeg valgte diktet: ”Vær utålmodig menneske” av Inger Hagerup, fordi jeg leste det en gang og følte meg ”skyldig”, selv om jeg ikke levde under krigen, så får man den følelsen av at ”Jeg kan gjøre noe!” Og jeg fikk lyst til å gjøre noe! Selv om jeg som enkelt person ikke kan gjøre så veldig mye, så kan jeg som ett ledd i samfunnet gjøre mye. Vi som mennesker bør også tenke på at det å bygge opp jorden, som den er i dag, har tatt mange tusen år, men vi kan klare, og har nærmest klart, å bryte den ned på hundre år. Og min hensikt ved denne analysen av akkurat dette diktet er å få folk, også meg selv, til å tenke over nettopp dette!
Diktet er et dikt man ikke glemmer, men man husker det, og det setter sine spor, forhåpentlig vis i riktig retning!
Diktet burde være pensum på ungdomsskolen, ALLE burde lese det, og få en oppgave som denne, analyse/ tolkning.
Jeg trur at folk hadde blitt mer oppmerksomme på dette problemet, som vi, som mennesker, har skapt!

Kilder:

Jeg har brukt Internett, sidene jeg har brukt er varierende og tilfeldig. Jeg søkte fra startsiden: www.sol.no
Og fikk over tusen treff på søk.