Innhold:

- ”Jeg våknet av måkene” – Resymé av teksten

- ”Blytungt” – Handlingen i teksten

- Pianist på et bordell i Firenze

- En historie om å huske, lete og finne

- Kim Karlsen – Personbeskrivelse

- En krøpling i helteklær

- Oslos gater var engang så vakre - Miljøbeskrivelse

- Karlsen og Christensen – Budskap og påvirkning

- Saabye Christensens budskap

- Saabye Christensen er også Oslogutt

- Lars Saabye Christensen – biografi

- En forfatter av gutta

- I et poetisk miljø vokser en forfatter fram

- Tålmodig mann

- Bibliografi og en oversikt over priser

 

”Jeg våknet av måkene”

Boken handler om Kim Karlsen, en landstyrker som har kommet tilbake til Norge etter 10 år i Europa/Italia. Han kom fordi han lette etter er tapt liv, noe han forlot, noe han vil ha tilbake.

 

<bilde> Dopsgate i Oslo

Med nye erfaringer, tanker og stygge sår på sine familiejuveler kom han tilbake til Norge med Danskebåten, hvor måkene blør og turistene skremmes av en grotesk pekefinger. Første dagen i land møtte Kim sin gamle venn Seb, som var blitt undergrunnspoet på høyeste nivå. Denne dagen møtte han også Vivi, den klassiske vestkantpiken, jenta fra Holmenkollåsen som studerer kunsthistorie og kjører en jaguar hun fikk til sin attenårsdag, med selvtillit like høy som monolitten.

 

Kim Karlsen brukte så sin tid mellom disse blå permene til å lete. Han besøkte sin mor og far, sin farfar på Vor fures hospital, og sin onkel Hubert. Spesielt sin onkel Hubert. Han var sinnssyk og med i en maleriforfalskningsliga. Etter å ha bodd hos Seb i Dopsgate en stund fikk Kim nøklene til Huberts leilighet. Han flyttet inn dit i stedet.

 

I begynnelsen gikk han rundt med minimal mulighet til å tisse og mye penger i foret på losjejakka. Så han brukte det meste av tiden sin til å telle. Han telte trær, han telte lyktestolper, han telte brostein. Han lekte seg rundt med denne Vivi, han møtte på Gunnar, en annen barndomsvenn, i en heis som de sammen faller ned i, og han fant Ola, sin siste av barndommens tre beste venner i et kjøleskap midt på Karl Johan.

 

Senere ble hans edle deler reparert i lag med en mindre hjernerystelse, og Vivi som kjæreste ble mer og mer aktuelt. Innimellom blir vi dratt med Kim ned til Italia, og hans opplevelser derifra. Der assosierer han opplevelsene sine med opplevelser ifra barndommen.

 

Ser du hvordan resymeet er noe oversiktlig, men samtidig ikke? Slik er boken også. Stram, men med mye å si bak bokstavene.

 

Blytungt:

Alt starter da Kim Karlsen våkner på dekk. Måkene liker han. Han liker ikke de. Han ser en med et fiskesnøre ut av munnen. Blodet pipler ut i tykke, rød dråper. Hjemme ligger for hans føtter. Eller gjør det?

 

Pianist på bordell i Firenze

Boken er skrevet i første person, med Kim om forteller. Det meste er skrevet i fortid, men enkelte kapitler innimellom blir vi tatt med til Italia, hvor Saabye Christensen har skrevet i nåtid. Dette er for å gjøre forskjellen mellom det som skjedde nærmest øyeblikket da historien blir fortalt og de tankene han husker han hadde nede i Italia enda sterkere. Samtidig er det et virkemiddel for å virkelig gi oss den følelsen av å være der, av i vite hvordan Kim virkelig føler som pianist på et bordell. For det er det vel de færreste av oss vet noe om.

 

Samtidig får vi et innblikk fra Kims oppvekst i disse kapitlene. Hendelser derifra blir assosiert og sammenlignet med Firenze. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Kanskje for å vise at historien gjentar seg. Kanskje det er for å vise hvordan person Kim er, hvordan han tenker. Uansett er det er viktig virkemiddel i romanen. Dette er ikke en roman hvor handlingen begynner ved A, har et hovedhøydepunkt ved T, og slutter på Å. Nei, boka starter med et ord, et ord hvor bokstavene faller på plass etter hvert som Kim gjør ting, og ting skjer med Kim. En setning som kommer stykkevis med ord uten vokaler, vokalene kommer ifra Firenze, den ene forklarer den andre, som skal inn i et ord, som igjen skaper en setning. En setning som forandrer seg fra ” Jeg våknet av måkene” til en klassisk Chaplin replikk: ”THE END”

 

En historie om å huske, lete og finne

 

 – Kjøleskapet er fult av lakener, sa Ola. Vi bare så på han. Og vi hadde funnet det vi lette etter, vi fant latteren.[1]

 

Så Kim er tilbake i Norge hvor han har så mange minner ifra. Men han kommer for å finne noe. Han vet det ikke selv egentlig. Han finner sine tre bestevenner ifra barndommen, og de finner latteren. Boka har planlagt mye for denne enkle personligheten fra Oslo, hvordan Oslos gater engang var og hva de er blitt til. Hva en kvinne kan gjøre med en stakkars mann som virker så sikker og trygg, men egentlig bare er heldig og hendig med ord. Hvordan man kan lete etter noe i leiligheten til en sinnsyk onkel, i slottsparken, på hurtigruta, og ende opp med å finne noe helt annet. Å ende opp med å finne kjærligheten.

 

Selv om Romanen er ganske så sort-hvitt med tanker i bunn og ironien som humør, har en et par pene perler på lager:

 

Metanol. Det var metanol på Karlsens siste flaske. (...) - Vel, da har dere en sjangs. Er nok bare forbigående. Omtrent som en kraftig forkjølelse.

– En kraftig forkjølelse! ropte Gunnar. – Jeg har faen meg ikke snørr i øyet![2]

 

Kim Karlsen

 

En krøpling i helteklær

Da jeg kom til byen var det allerede natt. Jeg vandret opp til Vivis hus. Porten var låst. Jeg klatret over gjerdet. Begge bilene sto parkert i oppkjørselen. Jeg listet meg langs den skreddersydde plenen. Poplene var svarte, spisse skygger som lente seg i samme retning. Det lyste i et av vinduene i annen etasje. Så brant det ut. Like etterpå begynte det å regne. Et lyn slo ned bak åsen. Jeg telte til tolv og hørte det rumle i guds mage. Det fortsatte å regne. Jeg løp bort til hundehuset. Det var tomt. Ingen blir våtere i regnet enn jeg. Jeg krøp inn i hundehuset og sovnet der.[3]

 

Kim fremstår som en ganske søt ung mann, som er noe redd, og blir søkkvåt i regnet. Men for det første – klærne er ikke helt en helt verdig. Kakibukser, losjejakke og sandaler. Bagasjen består av en gympose gjennom hele boken. Denne gymposen blir et slags symbol på Kims liv. Posen er noe stusslig og slapp, med minimalt innhold, på samme måte som Kims eget livsløp. Hans bakgrunn består av enkle gleder, og han fikk aldri noen framtid etter gymnaset. Han gikk for seg selv og vokste ikke i lag med omgivelsene. Han var bare heldig. Nå som før, klarer på håret å komme seg ifra problemer som er brakt på han, uten at han nødvendig vis hadde gjort noe særlig galt, men da han faktisk hadde gjort noe galt var det ikke mange øyelokk som åpnet seg:

 

Jeg la albumet tilbake og ble sittende å tenke på pakken under sengen. Jeg hadde allerede bestemt meg. Jeg kunne ikke la være. Jeg var igang. Jeg var en kikker, jeg sneik meg innpå folk bakfra og leste tankene deres, jeg robbet postkasser og leste brev som ikke var til meg, jeg brøt meg inn på soveværelser og stjal drømmer.

Jeg tok gråpapiret forsiktig av. (...)

Jeg pakket bildet ganske fort sammen igjen. Så sovnet jeg likevel, ikke som en stein, men som en svamp, i onkel Huberts støvete dobbeltseng. [4]

 

Dette skjer oftere og oftere i denne fortellingen, hvor Kim hopper fra scenario til scenario, med hodet så vidt over vannet og akkurat nok oversikt til å vite når han liker seg og ikke.

 

Men den blir vel frisk?

Frisk som en fisk, sa legen.

Jeg likte ikke den sammenligningen. Jeg likte den ikke i det hele tatt. Jeg fikk ubehagelige tanker. Jeg tenkte på gjedder, på kroker med agn, feite meitemark, funnet på kirkegårder. Jeg ville irettesette legen, jeg ville si noen velvalgte ord om hans ufine språk, men da bredde sykepleieren over meg og legen fortsatte til neste seng. Først nå oppdaget jeg at det lå tre stykker til her. Kanskje vi feilte det samme? Jeg bestemte meg for å ikke innlate noen samtaler med dem. Men da de hvite hadde gått, stakk et tynt hode opp fra nærmeste dyne. [5]

 

Som du ser, er Kim for det meste en tenker. Han tenker mye, om mennesker, om seg selv, på minner. Han tenker ut bisarre, og gjerne helt ulogiske løsninger på problemer som egentlig ikke er noe problem. Og problemene som er der, enten ser han de ikke, eller så er de lagt på blindehyllen.

 

Uansett, Kim er egentlig en snill person med gode interesser for de fleste, unntatt slike enkelte autoriteter og velstående. Som han sannsynlig vis ville sagt selv: de har vel så mye å klingre seg fast til. De trenger vel ikke min godhet, er jeg så stor en mann da?

 

Oslos gater var engang så vakre

Seb hadde rett. Dopsgate var kort. Men den var bratt. Jeg sto ved vinduet og så juni sjangla mellom staden som en brisen engel med grønske på fingrene. Men jeg likte ikke utsikten. [6]

 

<bilde> Slottsparken

Det meste av boka foregår i Oslo. Oslo er Kim Karlsens hjemby, i likhet med forfatteren selv. Saabye Christensen vokste opp på byens beste vestkant på samme tid som Kim. Men i boken kommer Kim tilbake. Han forventer seg en by med gode minner, store softiser på Pernille, røykende studenter i slottsparken. Men Pernille er redusert til et krater, og da han finner Seb blir han jaget vekk ifra parken av tyttebæsjpolitiet. Autoriteter og høylytte mennesker har tatt over byen. Alle er blitt mer høylytte. Hans onkel Hubert er også mer høylytt blitt. Han skriker om det vakre været og andre ting sinnsyke mennesker skal skrike om, så fort en pleier er i nærheten. Han liker det ikke. Han liker ikke utsikten.

 

Men også er han ute og reiser i denne boka. Han får seg sommerjobb på hurtigruta som oppvaskgutt, og her beviser han kun hvor mye en krøpling kan tåle, så lenge viljen rekker. Kokken vedder med noen servitriser om hvor lenge han vil holde ut. Og han gjør det for deres skyld, men blir kastet av i Sortland etter en ubekvemmelig hendelse som involverte et kamera og en amerikaner. Men han dro ikke ifra den turen helt uten mening. I en av pausene hans sto han ute på dekk med en sigarett:

 

Og det som skjedde nå, midt ute i Vestfjorden, fikk meg til å tenke på bakgården i Svoldergate, hvor sjampinjongen vokste opp gjennom asfalten ved tørkestativet, jeg skjønte aldri at det gikk an, den myke ekle soppensom sprengte til side alle hindringer, det var til å undre seg over. Slik var det, og jeg var den eneste som så det, jeg var den eneste: en hval kom til syne, først spruten, en ensom fontene, så løftet den seg opp, hvalen, og alt jeg hadde tatt for gitt fantes ikke lenger. Hvalen, den steg og steg, et svart tonn, den brøt seg løs fra havet og snudde opp ned på alt. Klokka mi begynte å gå baklengs. Og jeg hørte sangen, hvalens sang, som fylte hele verden. Og hvalen bare fortsatte å stige, den ville ikke tilbake, den steg, og jeg banner på at jeg så den forsvinne inn i himmelen. Det siste jeg så var det voldsomme slaget med sporen før det ble solformørkelse. [7]

 

Karlsen og Christensen

 

Saabye Christensens budskap

Noe som kjennetegner Saabye Christensens bøker er ofte denne Mannlige karakteren som framstår som en stødig på utsiden, men egentlig er usikker på innsiden. Boken handler om en form for søken etter livet, et savn hos en mann som føler seg moden og reflekterer mye, samtidig som hans metoder og tanker er ungdommelige og retrospektive.

 

Lars Saabye Christensen

 

Hvis man ser Beatles som en slags sommerroman, er dette garantert høsten. Fargene og tonene i Beatles er modnet og falne - den er skiftet over til noe enda dypere enn blues, til italienske akkorder fra et piano i Firenze.

 

Etter å ha lest ferdig boken, mye takket være avslutningen, blir man meget refleksjonsfull og får kanskje et noe nytt perspektiv på ting. Jeg gjorde i alle fall det, men det kan også ha noe med alderen min å gjøre. Hva skjer hvis jeg plutselig en dag ikke har noe å gjøre? Hva om jeg får et slags lite handikapp, kommer hjem etter 10 år et annet sted, og plutselig ikke har oversikt over livet lenger? Jeg vet jeg aldri virkelig vil ha det, men om jeg mister alt? Om livet plutselig er borte?

 

Hva om jeg plutselig må finne noe å tro på?

 

Saabye Christensen er også Oslogutt

Jeg leste den første linjen i det første diktet høyt: Denne byen er ikke sann[8]

 

Saabye Christensen er en samtidsforfatter, og omtrent like gammel som Kim ville vært nå. Det er tydelig at hans eget liv preger romanen. Sannsynlig vis har an også hatt en slik periode i livet, hvor ingen ting var viktig og ingen ting var til å tro. Kanskje byen løy til han da han solgte bøker på Karl Johan.

 

Verden forandrer seg. Det har Saabye Christensen skjønt.

 

Karl Johans gate

 

Lars Saabye Christensen

 

En forfatter av gutta

21. september 1956. En liten glad gutt blåser ut lysene på bursdagskaken sin. Den står på bordet, på stuebordet i et hus, et hus i Gabels gate, Gabels gate på Skillebekk. Og gutten ønsker seg noe stort og fint. Eller kanskje noe lite. Hvem vet hva en tre år gammel forfatter og poet kan ønske seg?

 

Jeg tviler sterkt på at Saabye Christensen kunne lese eller skrive den dagen han fylte tre år. Men han var ikke som disse andre forfatterne, som slet i norskfaget fram til voksen alder, fordi da de var unge forfatterspirer, var det ingen lærere som forsto deres skrivemåter, de ble ikke forstått. Saabye Christensen ble forstått. Han har alltid vært god i norsk.

 

Men annet på skolen var ikke alltid like lett. Papirsløyden kan man se i romaner av han. Sløyden var aldri lett. Det fant han ut den dagen han skulle lage noe så lett som en serviettring. Det gikk skeis. Ikke bare på skolen var det vanskelig praktisk. Han ble sjelden med på banen i fotballkamper, og med jenter var han meget treg. Han husker første gangen han var forelsket. Det var på danseskolen. Og ja, han fikk danset med henne. Ellers ville han nok aldri snakket med henne.

 

Saabye Christensen var ikke bare dårlig. Siden han var liten har han alltid vært flink til å lytte og å se. Kan det ha noe med at han hadde en hjemmeværende mor og en arkitekt til far? Han var også glad i å fotografere, det gjorde han gjennom hele oppveksten. Og tar jeg ikke feil, gjør han det vel enda, som de fleste fritidsfotografer gjør. Han var også Skillebekks beste blomsterbud. I en tid som denne, var det en fordel å kunne alle smågater, sidegater og snarveier. I tenårene ble han også vikar i et flyttebyrå. Saabye Christensen er en ærlig man i bøkene sine. Er han ikke?

 

Han har alltid hatt en forkjærlighet for musikk. Men selv har han ikke hatt en så veldig fortryllende musikerkarriere. Da han hadde spilt klassisk piano i ti år, så han seg selv som utlært – han kom til den tredje satsen i måneskinnssonaten. Til gjengjeld er mange av bøkene hans fylt med toner og musikk. Og i 1993 ga han ut, i samarbeid med bandet Norsk Utflukt, cd-en Men lyset på. I 1997 ga han ut Diger og gul med samme bandet. Riktig nok har Saabye Christensen skrevet tekstene til denne bluesmusikken. Saabye Christensen er god på blues.

 

I et poetisk miljø vokser en forfatter fram

Det første diktet han skrev, skrev han da han var tretten år:

 

Når jeg ser to klokker

Som viser forskjellig tid

Blir jeg redd

 

Dette er han like fornøyd med enda.

 

Første gangen han viklet seg inn i et forfatter- og poetmiljø var da han begynte på Berg gymnas i 1972, hvor han tok artium. Men livet startet for alvor da han begynte på Blindern - Universitetet i Oslo. Her studerte han norsk og andre fag som litteraturvitenskap, idéhistorie og kunsthistorie. Han ble riktignok ikke lærer, men han møtte Karna, ei jente som senere skulle bli hans kone. Hun ble lektor ved videregående skole.

 

Universitetstiden bydde på et litterært undergrunnsmiljø, hvor poetene var utålmodige og ga ut verker for egne forlag, i stedet for å vente på de store. En del solgte fra trillebårer på Karl Johan, som Saabye Christensen gjorde. Det påstås at de to samlingene han solgte i 1972 og 73 solgte bedre enn hans senere verker. Men prisen var fint liten: 2 kroner og 50 øre.

 

Selv elsket han denne opprørske tiden. Den tiden da han var overmodig og stolt, ung poet.

 

Da han var 23 år, ga han ut sin første virkelige utgivelse, på et ordentlig forlag – diktsamlingen Gly. For den fikk han Tarjei Vesaas debutantpris. Året etter ga han ut sitt andre verk og hans første roman; Amatøren.

 

Da han var tretti år, flyttet han til Sortland i Vesterålen, nord i landet. Der skulle han bli boende i femten år, noe som også har preget hans forfatterskap. Men han ga aldri virkelig slipp på hjembyen Oslo – han brukte stadig leiligheten i kirkeveien som tilhørte hans mormor. Men i 1998 flyttet han tilbake igjen til eget hus på Vinderen.

 

Tålmodig mann

Saabye Christensen er en meget tålmodig mann. Han sier selv at prosessen med å skrive er en meget krevende og ensom jobb. Den krever mye research og forarbeid. Selv bruker han mye gamle aviser, reklamer og annonser for å gi den riktige følelsen. Saabye Christensen er en ryddig mann. Han syns det er viktig å holde orden. Hjemme hos han selv står tøfler på rekke, og plater står i alfabetisk rekkefølge. Men forandring er ikke alltid like fristende. Han byttet ikke til pc før han skrev Halvbroren i 2000 - 01.

 

For Saabye Christensen er det to egenskaper som er spesielt viktige: å kunne huske, og å kunne lyve. Å kunne huske bra, gjør at detaljer kommer fram, som gjør historier levende. En bra løgn kan farge historier i alle tusen farger. den gjør det man husker til noe litt annerledes. Den gir frihet.

 

”Jeg vet ikke hva folk vil ha, men jeg tror jeg ligner veldig på leserne mine.”

­- Lars Saabye Christensen [9]

 

Bibliografi

• Historien om Gly, dikt (1976)
• Amatøren, roman (1977)
• Ordbok, dikt (1977)
• Kamelen i mitt hjerte, dikt (1978)
• Jaktmarker, dikt (1979)
• Billettene, roman (1980)
• Jokeren, roman (1981)
• Paraply, dikt (1982)
• Beatles, roman (1984)
• Blodets bånd, roman (1985)
• Columbus´ ankomst, 3 skuespill (1986)
• Åsteder, dikt (1986)
• Sneglene, roman (1987)
• Herman, roman (1988)
• Stempler, dikt (1989)
• Vesterålen, dikt og foto (sm.m. Alf Oxem og Ove Aalo, foto) (1989)
• Bly, roman (1990)
• Hvor er det blitt av alle gutta, dikt i utvalg (1991)
• Gutten som ville være en av gutta, roman (1992)
• Ingens, noveller (1992)
• Den akustiske skyggen, dikt (1993)
• Nordmarka, dikt og foto (sm.m. Bård Løken, foto) (1993)
• Alexandrias aske, dikt (sm.m. Gro Dahle, Paal-Helge Haugen og Thorvald Steen), (1993)
• Mekka, skuespill (1994)
• Jubel, roman (1995)
• Den andre siden av blått, dikt og foto (sm.m. Trym Ivar Bergsmo, foto) (1996)
• Den misunnelige frisøren, noveller (1997)
• Falleferdig himmel, dikt (1998)
• Pasninger, fotballdikt (1998)
• Under en sort paraply, dikt i utvalg ved Niels Fredrik Dahl (1998)
• Noen som elsker hverandre, noveller (1999)
• Kongen som ville ha mer enn en krone, bildebok (sm.m. Randall Meyers og Anita Killi) (1999)
• Pinnsvinsol, dikt (2000)
• Mann for sin katt, dikt (ill. av Rune Johan Andersson) (2000)
• Halvbroren, roman (2001)
• Maskeblomstfamilien, roman (2003)
• Sanger & steiner, dikt (2003)
• Oscar Wildes heis, noveller (2004)
• Modellen, roman (2005)

Priser:

• Tarjei Vesaas debutantpris (1976)
• Hørespillprisen (1981–82)
• Cappelenprisen (1984)
• Rivertonprisen (1987)
• Kritikerprisen (1988)
• Bokhandlerprisen (1990)
• Amandaprisen (1991)
• Doblougprisen (1993)
• Riksmålsprisen (1997)
• Sarpsborgrisen (1999)
• Aamodt-statuetten (2001)
• Bokhandlerprisen (2001)
• Brageprisen (2001)
• Den norske leserprisen (2001)
• Nordisk råds litteratur pris 2002

 

Kilder:

www.cappelen.no/forfattere

www.caplex.no

www.dagbladet.no

www.daria.no

”Lars Saabye Christensen – et forfatterskap” av Kåre Kverndokken, Gyldendal norsk forlag 2001

”bly” av Lars Saabye Christensen

”Beatles” av Lars Saabye Christensen

Bilder fra google og www.finn.no

 

[1] Bly av Lars Saabye Christensen, Cappelen 1990, s. 180

[2] Bly av Lars Saabye Christensen, Cappelen 1990, s. 201 og 202

[3] Bly av Lars Saabye Christensen, Cappelen 1990, s. 227

[4] Bly av Lars Saabye Christensen, Cappelen 1990, s. 73 og 74

[5] Bly av Lars Saabye Christensen, Cappelen 1990, s. 142

[6] Bly av Lars Saabye Christensen, Cappelen 1990, s. 48

[7] Bly av Lars Saabye Christensen, Cappelen 1990, s. 246

[8] Bly av Lars Saabye Christensen, Cappelen 1990, s. 294

[9] Fra boka Lars Saabye Christensen – et forfatterskap av Kåre Kverndokken, Gyldendal forlag 2001