”Du kan ikke velge familien din, men du kan velge vennene dine.” Det blir hovedtanken hos hovedpersonene i Vegas. Filmen er produsert i 2009 i Bergen, av regissør Gunnar Vikene, tidligere kjent for spillefilmene Trigger og Himmelfall, og TV-serien Ran, på TV2 i 2005. Vegas er en dramafilm rettet mot ungdom, men passer også for voksne.

Den første personen man møter i filmen er Marianne. Man ser henne gå alene inn i en gymsal, med høy musikk i ørene og sur mine. Hun setter seg ned, men blir ropt til av en klassekamerat. Han har valgt henne inn på laget sitt, men hun reagerer med å gå bort og anklage ham for å være sjefete, og behandle henne som en hund. Når han tirrer henne litt etter hun har snudd seg for å gå, snur hun seg, og slår til ham i ansiktet så han faller. Deretter forlater hun salen.

Det kan man si var filmens anslag, men på en måte var det bare det første av tre anslag. Alle de tre hovedpersonene har hver sitt. Terje ser vi først når han er på vei til danskebåten, for å dra på ferie med familien. Så ser vi ham sammen med foreldrene mens de ler og tar bilder på dekket bak på båten. Moren skal gjøre seg til, og setter seg på rekkverket. Terje skal tulle litt, og dytter henne lett. Men moren var ikke klar, og faller ned i det store kalde havet.

Thomas’ anslag begynner med at han kommer hjem, for så å finne moren i en voldsom og høylydt krangel med kjæresten. Inne på et soverom finner han broren gjemt under skrivepulten, og tar ham ut. Han tar på ham øretelefoner og høy musikk, så han ikke skal høre skrikingen. Moren kommer inn og lukker døren etter seg, blødende og livredd, men blir fort dratt ut igjen. Thomas legger broren ned under dynen, og trekker ut en kniv fra sengekanten. Han ser i vinduet at politiet er utenfor, og prøver å få ordnet opp. Han stanser krangelen og får de voksne til å skjerpe seg litt. Men når politiet kommer, ser de den lille gråtende gutten med øretelefoner, og tar med seg guttene.

Vegas handler om håp, fortvilelse, vennskap og drømmen om et harmonisk hjem. Hovedpersonene Marianne, Thomas og Terje havner alle på et midlertidig ungdomshjem av elt forskjellige grunner.

Marianne har levd på barnehjem og i fosterfamilier hele livet. Hun har akkurat ødelagt sitt tredje fosterhjem det året. Thomas har bodd hjemme med sin mor, og hennes voldelige kjæreste. Han har akkurat blitt skilt fra moren og broren, og får ikke komme hjem før den voldelige kjæresten er ute av huset. Terje har ganske plutselig mistet moren sin, og fått psykiske problemer. Grunnet dem, og egne problemer, har faren sendt ham til en ungdomsinstitusjon.

På denne institusjonen blir de tre personene kjent med hverandre. Uansett hvor forskjellige de er, og hvor forskjellige problemer de har, finnes det noen likheter. Den største likheten er at de alle tre har et ønske om å leve i et harmonisk hjem.

De tre ungdommene finner på ting sammen, og får et bedre og bedre forhold gjennom filmen. Men alle tre opplever skuffelser og voksne som svikter. Marianne har lyst til å bo med sin onkel og tante, men det vil ikke tanten. Hun innleder et seksuelt forhold til ham, som et siste desperat forsøk på å få bo os dem. Men for ham blir det bare vanskeligere, og han sier hun ikke kan gjøre få bo der. Det fører til at hun prøver å drepe onkelen sin, og kommer i fengsel.

Terje prøver forgjeves å ta kontakt med faren, men faren distanserer seg fullstendig, og innrømmer til slutt at han klandrer sønnen før konens bortgang. Terje ser til slutt ingen andre løsninger enn å prøve å finne moren, og finne fred. Han hopper ut fra en stor båt, og svømmer nedover til han dør.

Thomas prøver flere ganger å gjøre det mulig å komme hjem igjen. Han besøker moren og prøver å overtale henne til å kaste ut kjæresten. Men hun vil ikke, og han reagerer aggressivt når han skjønner at hun velger kjæresten fremfor barna sine. Han tar også med seg lillebroren på handletur, og leker med ham, men broren har begynt å like fosterhjemmet sitt. Til slutt skjønner Thomas at hans drøm om et harmonisk hjem med familien ikke kan bli oppfylt, og godtar fosterhjemstilbudet han har fått.

Hovedpersonene i filmen er de tre ungdommene, men de har også flere rundt seg. For eksempel institusjonslederen Reidar, som blir den voksenpersonen som de mangler. Han er der på ungdomshjemmet hele tiden, de kan snakke med ham, og stole på ham. Han er den eneste av de voksne rollene som ikke viser noen svakheter, og uten ham hadde nok livet vært mer usikkert for ungdommene på institusjonen.

Marianne virker først som en voldelig tøffing som ikke bryr seg om regler. Hun virker likeglad når noe alvorlig skjer, og synger når hun egentlig skal få en skjennepreken. Men når man ser på hva slags liv hun har hatt, så er det kanskje litt forståelig. Hun har aldri hatt en trygg plass med foreldre og søsken, hvor hun har kunnet lære hvordan man skal reagere på små kommentarer. Kanskje vet hun ikke helt hva hun skal gjøre alltid, og da blir på en måte vold og å utnytte sin egen seksualitet den siste løsningen.

Utover i filmen begynner man å skjønne at hun er mye mer enn den aggressive typen. Hun gjør mange rare ting, men kanskje fordi hun ikke vet bedre, ikke har lært bedre. Hun vet ganske mye om livets vanskeligheter, men på den annen side, har hun mye igjen å lære for å fungere helt normalt sosialt sett.

På slutten ser vi henne snakke med Thomas i fengselet. Da kan vi faktisk se at hun holder på å miste pokerfjeset som hun har hatt i hele filmen, og man tenker at det er håp for at når hun kommer ut, så kan hun kanskje få et godt liv. Men da er det viktig at hun har gode voksne rundt seg.

Terje virker veldig lykkelig i begynnelsen, men når ulykken har skjedd forandres alt. Han og familien har hatt et ”perfekt” liv, og ingen av dem har opplevd mye motgang tidligere. Dermed blir reaksjonene ekstra sterke, og faren klarer ikke å legge fra seg tanken om at det er sønnen sin skyld at konen døde. Når sønnen trenger trøst og støtte fra faren som mest, distanserer faren seg fra ham. Det ser man spesielt når faren koser med katten istedenfor sønnen. Terje begynner å leke katt, men det ar ingen positiv virkning, isteden begynner flere å legge merke til at noe er galt. Til slutt blir han sendt til dette ungdomshjemmet.

Her blir han kjent med nye typer mennesker, og kommer litt vekk fra det vonde. Mariannes merkelige svar og tanker, Thomas’ støtte, og vennskapet mellom de tre, hjelper Terje til å stole på seg selv. Han velger å samle inn penger til danskebåtbilletter, og foreslår for faren at de kan dra og prøve å finne moren. Dessverre er faren bare er blitt verre siden de skiltes, og billettene har ingen virkning på ham. Men Thomas og Marianne er der med Terje, og de tre hjelper hverandre med problemene sine, selv om de ikke er så åpne om dem.

Thomas viser fra første stund at han er ansvarsfull og tar vare på lillebroren sin. Mens sympatien vi får til Marianne kommer litt etter hvert, kommer den til Thomas med én gang. Man ser at han setter lillebroren og familielivet foran alt annet. Han er en ”godgutt”.

Etter hvert som man kommer inn i filmen, ser man at han ikke er fornøyd med løsningen. Han prøver forgjeves å få familien sammen igjen, og når han ikke lykkes, tyr han til slutt til vold. Han er glad i moren og broren, og når moren sier at hun holder kjæresten hjemme fordi hun vil ha noen som er glad i seg, går det for langt. Han slår henne, og spør om tror at han er glad i henne, om hun kanskje liker ham bedre hvis han slår.

Etterpå er han lei seg, for han må innse at drømmen hans er knust. Han skjønner at han må la lillebroren bli tatt vare på av andre, og at det går fint. Han skjønner også at den beste løsningen blir å komme til et fosterhjem.

Scenene i filmen foregår i Bergen, i byen slik den er i dag. Mange scener er inne i et rom som de tre har laget til seg selv. Marianne har aldri hatt noen til å forsørge seg, og heller ingen jobb, så hun bruker mye de samme gamle klærne hele tiden. Hun er nok ganske fattig. Terje derimot, bo i et stort, moderne hus, og har mer skikkelige klær. På språket merker man også at han er ”finere”. Thomas er ganske fattig han også, men i forhold til Marianne virker han mer normal. De fleste forhodene vi møter er vanlige forhold, litt under gjennomsnittet, kanskje.

Det er alltid brukt virkemidler i filmer, og noe jeg spesielt har lagt merke til i denne er hvor stort og grått huset til Terje er. Det virker veldig lite hjemmekoselig, og det blir mørkere og mørkere for hver gang de er der. Huset blir på en måte med på å vise hvor distansert faren er, og hvor trist han er.

Jeg så også at når personene var stressede eller sinte, så var kameraet håndholdt, og det gjorde at uroligheten ble fremhevet. Dette ble ekstra tydelig hjemme hos Thomas, hvor det som oftest var en urolig og stresset stemning. Det var også sånn at for hvert møte Marianne hadde med onkelen, så kom kameraet lenger og lenger unna. Jeg skjønte at de kommer fra hverandre etter hvert. Musikken var ofte høy og røff, for å vise hvor vanskelig ungdommene hadde det.

I denne filmen så vi gode og realistiske eksempler på hvordan barn og unge i Norge kan ha det. Regissøren selv har sagt at hvis han hadde tatt med mange av de historiene han har hørt, ville filmen blitt umulig å se for mange. Selv om han ikke har tatt med de verste historiene, var dette ille nok for meg. Det utrolige er at slike historier skapes hele tiden.

Jeg tror filmen vil vise oss hvor vanskelig livet kan være for de som har behov for barnevernet, og andre rundt dem. Jeg skjønner etter å ha sett den at det å ha voksne rundt seg som støtter en og som rett og slett er voksen, det er viktig. Jeg er veldig glad for at mine foreldre er slik.

Etter å ha sett dette, vet jeg at mange vil tenke over slike problemer. Kanskje noen voksne også skjønner at de må være tryggere og voksnere.