Sigurd Hoel er en meget anerkjent norsk forfatter som har skrevet utallige noveller og romaner. Blant annet har han skrevet "Veien til verdens ende" som ble utgitt i 1933. Denne romanen er etter manges mening hans ypperste bok. "Veien til verdens ende"er først og fremst en omfattende og dypt inngående barndomsskildring, bygd på forfatterens egne inntrykk og opplevelser fra barneårene. Jeg skal nå ta for meg en forkortet versjonen av boken og fortelle om Sigurd Hoel’s biografi og perioden teksten er skrevet i.

Sigurd Hoel ble født i lærerboligen "Sagstua" ved Sandsjøen i Nord-Odal, som ligger i Hedmark, 14.2.1890. Store deler av hans forfatterskap er preget av den nære tilknytning han alltid hadde til denne skogsbygda og hans fortrolighet med livet der. Han bodde i bygden de første femten årene av sitt liv, som åttende barn i en søskenflokk på ti. Allerede som femten åring reiste han til Oslo for å ta middelskole eksamen på ett år. Fra 1910-1918 drev han på med mye forskjellige studier. I en kort periode studerte han filosofi, dernest naturvitenskapelige studier. Deretter hadde han privatundervisning i realfag samtidig som han var vikar ved forskjellige gymnaser. I 1918, da han var 28 år gammel, begynte Sigurd Hoel’s litterære liv. Han var også svært aktiv på alle fronter i samfunnet. Forfatter, bok- og teatermelder, redaksjonssekretær i Exlet, redaktør i "Mot Dag", sekretær i Det norske Videnskapsakademi og konsulent ved Gyldendal var de mest sentrale rollene han hadde. Han var en intelligent mann. Hverken i Odalen eller Oslo tvilte noen på det. Han kunne svare for seg med overhøring på kirkegulvet, og han kunne visst like godt blitt en fremragende matematiker som forfatter. Han diskuterte marxisme som vei til frigjøring for mennesker, før han trakk seg tilbake fra kretsen og ble mer opptatt av Freud og psykoanalysen. Dette var læren om det ubevisste og også om de tidlige barndomsinnflytelsers betydning for senere voksen opplevelse og atferd. Sigurd Hoel debuterte med novelle samlingen "Veien vi gaar" i 1922. For første gang i norsk litteratur møter man her direkte påvirkning fra psykoanalysen. Også det sentrale temaet i Hoel’s diktning, kjærlighetssviktet, blir presentert her. I 1926 reiste han til Paris, hvor han møtte en kvinne med navn Caroline Schweigaard Nicolaysen som han giftet seg med i 1928. Ekteskapet ble riktignok oppløst i 1936. Dette år giftet han seg igjen. Denne gang med Ada Ivan. De holdt sammen resten av livet. Det som også bør nevnes er at han kjempet mot nazismen. Han var flyktning i Sverige under store deler av krigen, men han fortsatte likevel der bekjempelsen av politikken som Hitler førte. Etter krigens slutt kom han tilbake til Norge hvor han bodde helt til han døde 14.oktober 1960.

I mellomkrigstiden, fra ca. 1920 til 1940, oppsto det en kulturkamp mellom folk i Norge. I 1930 rammet den økonomiske verdenskrisen Norge, og i 1935 fikk vi den første arbeiderpartiregjering som styrte over en lengre periode. Den norske arbeiderbevegelsen var internasjonalt rettet, og skeptisk til den sterke nasjonalismen på denne tiden. Mange håpet at den sosialistiske revolusjonen skulle komme hit til landet, mens andre fryktet at dette ville skje. 1930-årene blir i kulturhistorien kalt en kulturkamp. Striden mellom radikale og konservative var nok en politisk strid, men det var også en livssynskamp. Enkelte betydnigsfulle forfattere sto langt ute på den politiske venstresiden i 20- og 30-årene. Blant disse finner vi nettop Sigurd Hoel samt Helge Krog og Arnulf Øverland. De rettet sterk kritikk mot datidens moral og livssyn. Det de sto for blir gjerne kalt kulturradikalisme. De ville forandre på tradisjonelle holdninger og verdier. Blant annet var de for fri barneoppdragelse og fri seksualitet. Særlig angrep de kristedommen, som de hevdet førte til angst og ufrihet. Dette ble mange svært provosert av. Faktisk kom Øverland til og med for retten, anklaget for blasfemi.

Mange av forfatterne var opptatt av skyldspørsmålet i 1930- og 40-årene. Hva var egentlig grunnen til at noen samarbeidet med tyskerne, mens andre ble motstandsfolk? Det ble ofte spurt om svikerne egentlig var så skyldige som vi ville ha det til. Dette handler "Møte ved milepælen" om, som ble skrevet i 1947. På den andre siden var det noe helt annet som var det typiske for litteraturen i 1930-årene. Nemlig romaner som dreide seg om "oppgjør med seg selv". Dette ser vi for eksempel i "Fjorten dager før frostnettene", som ble skrevet i 1934. Her beskriver Hoel personer som i voksen alder preges av det fortrengte fra barne- og ungdomsårene. De prøver å ta et oppgjør med det problematiske i fortiden, men er ikke alltid i stand til det. Personene er på et vis fanget av sin egen fortid.

I dette utdraget av "Veien til verdens ende", er Anders fem-seks år gammel, og faren har begynt å spille en større rolle i livet hans. Han har stor respekt og frykt for faren, men er også stolt av ham. Anders er nettop blitt kjent med fattiggutten Martin, som er tre år eldre. Han lærer Anders mye som er spennende, men som også er forbudt, og faren nekter Anders å være sammen med Martin.

Selve handlingen foregår på samme sted over en kort periode, antakeligvis i løpet av et par dager. Stoffet blir presentert i kronologisk rekkefølge og vi får dermed en god oversikt over de forskjellige hendelsene.

I utdraget av teksten ligger synsvinkelen hovedsakelig hos Anders. Riktignok får vi ikke fullt innblikk i Anders’ følelser of tanker. Derfor kan man også si at det er en 3. person personal synsvinkel. "Anders sto igjen og tenkte, han burde dradd til ham for det han sa om far". Denne sysvinkelen bidrar til at leseren får delvis sett alt det som skjer og foregår ut fra Anders’ øyne. På denne måten kommer vi nærmere inn på ham og forstår gutten bedre. Vi skjønner at han er ensom og søker vennskap hos Martin.

Teksten har ingen direkte tydelige atskillte deler. Vi følger nøye hovedpersonen og hans utvikling. Hendelsene som det blir fortalt om henger sammen og danner et virkelighetsbilde av hverdagen til Anders. Det er vel egentlig ingen tvil om hvor høydepunktet i teksten er. Anders har egentlig ikke lov til verken å snakke eller tilbringe tid med den fattige gutten Martin. Likevel treffer de hverandre støtt og stadig. En dag diskuterer guttene om hva den ene har og hva den andre ikke har. Anders forteller stolt at faren hans har et stort og fint skrivebord og at ingen andre har maken. Martin funderer på dette og tror ikke det kammeraten sier. Anders inviterer derfor Martin med hjem for å bevise det han har sagt. Foreldrene til gutten er ikke hjemme og heller er det ikke fare for at andre skal få øye på dem. Anders vet at han ikke har lov å være sammen med Martin, og ihvertfall ikke innvitere ham med inn i huset. Likevel trosser Anders alle regler. De lusker seg rundt huset og endelig inn i huset og videre inn på kontoret der skrivebordet står. Martin ser dette og later som det er ingenting av betydning. Anders er livredd at noen skal få øye på dem og ber til seg selv om at alt skal gå bra.

Etter denne hendelsen, bygger forfatteren opp mot et vendepunkt. Da Martin forteller Anders om at faren hans har et mye finere skap som til og med har en utskåret list langs kanten, blir Anders sjalu. Han bestemmer seg for å lage en slik list langs faren’s skrivebord. Han ble stor fornøyd med sitt fine arbeid. "Mønsteret stod der, fint som kingelvev, men tydelig". Senere på dagen, da faren får øye på utskjæringen, blir han forferdelig sinna. Han spør sønnen gang på gang om det er han som har utført ugjærningen. Til slutt får han greie på det fordi Anders har fortalt det til moren sinn som igjen har sagt det videre til mannen hennes. Deretter spør han sønnen igjen hvorfor han gjorde det. "Fordi du er en drittsekk", svarer Anders. Det han nå svarte må sies å være karakteristisk for et oppgjør en gang for all med faren.

Med gjentakelser, kontraster og bilder, danner Sigurd Hoel et portrett av en ung gutt som lengter etter vennskap og spenning i livet. Det er først og fremst gjennom Anders’ tanker og følelser vi ser denne lengselen.

Det er naturlig at Anders er hovedperson i teksten ettersom synsvinkelen ligger hos ham. Personene i utdraget blir skildret ut fra Anders’ syn og tanker om dem. Derfor blir det ingen indre beskrivelser av andre personer unntagen Anders selv. "Far er den klokeste som fantes", mente han. Han har stor respekt og frykt for faren, men er også stolt av ham fordi han er en mektig mann i bygda. Dessuten beundrer han faren voldsomt. Moren er begynt å spille en mindre rolle i livet hans, selv om han hadde de første årene et nært forhold til henne. Anders stoler og betror seg til moren sin. Men mot slutten av teksten, oppdager han at hun har sviktet ham kolossalt da hun forteller mannen sin at det var Anders som hadde forårsaket utskjæringen på skrivebordet. Anders ser på Martin som en slags storebror. Han er tøff, vet så mye mer enn ham selv og tør å si mye som Anders ikke våger. Dessuten lærer han Anders å banne. Det sjer noe spennende hver gang han er sammen med denne gutten. Som følge blir Anders’ oppførsel og livsutfoldelse forandret mer til Martin’s væremåte. Dette har både negative og positive virkninger på ham. Han tør og våger mer enn før og føler at han har fått en venn. Dessuten lærer han å lyge og skryter gjør han også mer enn før.

Miljøet er av en viss betydning i teksten. Hovedgrunnen til at foreldrene til Anders nekter ham i å være med Martin er nok fordi han kommer fra en fattig familie og ikke så gode kår som dem selv. Derimot mener nok foreldrene at Anders bør finne seg venner som er i samme sosiale klasse, det vi si det øvre sjiktet i samfunnet. Det var nemlig den gang vanlig at barn med temmelig lik sosial bakgrunn skulle menge seg sammen med hverandre. Sigurd Hoel har ikke brukt mye miljøskildringer i teksten, men det han har lagt vekk på er nettop sosiale forhold.

Utdraget av "Veien til verden ende" belyser et viktig tema, nemlig barneoppdragelse. Synet på barn og metoder i barneoppdragelser bestmmes på mange måter av den tidsepoken man lever i. Vi trenger ikke å gå mer enn hundre år tilbake i tid for å se en dramatisk forskjell på barneopppdragning enn det vi er vant med i dag. Den gang skulle disiplineringen av ulydige barn ha foregått med harde midler, inkludert metoder som vi i dag helst vil oppfatte som mishandling. Ofte ble fysisk avstraffelse brukt. Målet med dette var lydighet og underkastelse. Dette ser vi klart igjen mot slutten av teksten da Anders blir slått av sin far flere ganger. Det at han heller ikke får velge sine egne venner er et tegn på oldtidens kjennetegn.

Vårt århundre er blitt kalt "barnas århundre", og aldri før i historien har barndommen vært gitt så mye oppmerksomhet. Etter den siste verdenskrig har det foregått en utstrakt barnesykologisk forskning i USA og Europa. Målet har blant annet vært å forstå mer av sammenhengen mellom bestemte former for oppdragelse og utvikling av ulike trekk og reaksjonsformer hos barnet. Vi vet i dag mye om barn, men hvordan vi skal forstå og anvende denne kunnskapen er det ikke alltid enighet om. Det som likevel er helt sikkert er at barn generellt i Norge i dag, har mye friere tøyler både innenfor skolen og i hjemmet enn før.