Novella handler om et par som ikke har fått barn, og de har derfor valgt å adoptere. De adopterer et lite vietnamesisk pikebarn. Barnet viser seg å være meget asosialt, hennes oppførsel grenser til autisme. Barnet gir ingen reaksjon, ligger i sengen for så å ikke gjøre noe ut av seg.

 

De siste avsnittene av den novella foregår på en strand (referert til som strandscena). Gøril tar med seg Esther en tur ut, og tenker at Esther kanskje vil like stranden. Gøril håper at stranden kan hjelpe henne å få bedre kontakt (mor - datter kommunikasjon, referert til senere i analysen.) med barnet. Gøril og Esther sitter en stund på stranden, de legger seg ned, og Gøril titter opp i luften. Hun ser for seg en sjørøverskute seile forbi i skyene. I all litteratur er skip kjent som et symbol på livet, sjørøverskuta symboliserer livet til Gøril, hvordan livet drar av gårde uten å gi noen mening for Gøril. Livet hennes blir røvet vekk.

 

Det er ikke bare Vigdis Stokkelien som har brukt skip som litterært virkemiddel. ”Skipet går videre” av Nordahl Grieg, Roerne fra Ittaka og ”Lord of the flies” av William Goldwing er andre eksempler på akkurat dette. I ”Lord of the Flies” av William Goldwing bor hovedpersonen på en øy som er har formen til et skip. Livet til øyboerne er på den måten et skip. 

 

Gøril og Esther er på stranden da det plutselig begynner å lyne. Med et gråter Esther for full maskin, og nå får endelig Gøril den responsen hun har ventet fra datteren. Dette utløser morsinstinktene og morsrollene hos Gøril som tar Esther til seg og trøster henne. Gøril har ikke tidligere klart å bli oppriktig glad i Esther, dette fordi Esther ikke på noen som helst måte har relatert sine datterfølelser til Gøril. Når hun nå omsider gjør det i form av å gråte, klarer også Gøril å relatere sine morsfølelser til Esther, og det mye omdiskuterte forholdet om kommunikasjon mellom mor og datter har oppstått.

 

Temaet i denne novella er hvordan mennesker reagerer i vanskelige situasjoner, og hvordan mennesker forandrer seg etter hva som påvirker dem. En annen del av temaet i denne novella er forholdet mellom mor og datter, og kommunikasjonen disse imellom. En tredje del av dette temaet i denne novella er debatten om det er en menneskerett og ha muligheten til å få et barn.

 

Overskriften ”En Vietnamesisk Dukke” er en sammenligning. Dukken er en metafor for barnet Esther. Det adopterte barnet oppfører seg nesten som en dukke. Hun virker nesten livløs, og reagerer ikke i det hele tatt på følelsesladde situasjoner som andre barn ville ha reagert kraftig på. Dette fordi hun kommer fra et helt annet miljø, og av den grunn er vant til helt andre ting.

 

I første avsnitt står det at Gøril har hatt en drøm om å få et dukkebarn. Ettersom Gøril ønsker et dukkebarn kan det antyde at hun vil ha noe som hun kan ”eie”, som blir med på det Gøril har lyst til. Motsetningen mellom drømmen om et fint, flott mønsterbarn, et dukkebarn og den harde virkeligheten Gøril får i form av et asosialt barn, som det er umulig å etablere noe kontakt med i det hele tatt, er hard for Gøril. Hun vurderer faktisk å gi opp hele barnet, i stedet for å ta utfordringa som ligger i å oppdra det.

 

Dette kan også settes i sammenligning med ”Et Dukkehjem” av Henrik Ibsen. I ”Et Dukkehjem”, er Nora en dukke for mannen sin. Hun spiller rollen som ”dukken” som skal komplettere hans bilde av en lykkelig familie. Uten henne blir dette bildet ødelagt. Hun har imidlertid ingen verdi for sin egen del. Mannen hennes, Thorvald Helmer, sier at en hustrus viktigste oppgave har hun i forholdet til sin mann og sine barn. Sånn ser det ut til å være med den Vietnamesiske Dukken også. Hun skal komplettere Gørils bilde av den lykkelige familien. Kanskje glemmer disse voksne at hun har verdi i seg selv, og at hun også bærer på sin egen historie?

 

I  tredje avsnitt nevnes stranden og drømmen. Disse to stedene er bindingspunkter, som holder novella sammen fordi de begge relaterer seg til at Esther skal være et barn som Gøril kan ta seg av. Et barn som Gøril kan være en slags trøst for.

 

En venninne av Gøril sier i teksten at det burde ha vært reklamasjonsrett på slike unger. Når en venninne sier noe så alvorlig på en så brutal måte, kan det tolkes i den retning at det er stor misnøye rundt det kommenterte temaet. Nemlig det at Esther er adoptert, og det faktum at hun ikke oppfører seg som forventet.

 

En annen kommentar fra teksten gikk ut på at det ikke alltid er det klokeste å hente barn fra et annet land som har vært i krig over en land tid. Her kommer vi igjen innpå dagens diskusjon om det er en menneskerett å få barn. (velger ikke å kommentere dette ettersom det ikke er relevant) Som også er en del av temaet. 

 

Gøril er en person som lettpåvirkelig og blir fort rådvill. Hun klarer ikke å ta egne beslutninger angående barnet, hun hører mer på hva utenforstående mener enn hva hun og hennes man føler. Hun gikk aldri mer til friserdamen etter å ha hørt hva som har blitt sagt om henne og barnet. Dette fordi hos frisøren blir det sagt mangt om mye, og Gøril likte ikke tanken på å sitte der mens alle rundt henne visket og tisket om noe som angikk henne.

 

Alle noveller bygger seg opp mot et vendepunkt. Vendepunktet i denne novella er strandscenen. Strandscenen er et vendepunkt i Gørils og Esthers liv. Gøril får opp øynene for andre ting enn hva hun hele tiden har vært vant til. Hun har møtt motstand og har vokst på det. Gøril har møtt motstand når alle rundt henne ikke har vært villige til å stille opp, og hun har også møtt motstand på det område at folk har baksnakket henne. Et bevis på at Gøril har vokst kommer for lyset i det avsnittet der hun tar Esther med til stranden. Da går de forbi alle naboene som sitter på verandaene. Alle kan se dem, og begynner å snakke om dem, men dette bryr ikke Gøril seg om. Gøril har gått igjennom en utvikling. Fra å være en redd for utfordringer, til å vokse på dem, fra å vike fra utfordringene til å ta dem. Dette gjenspeiler seg også i temaet nemlig hvordan personer forandrer seg med tid og utfordringer.

 

 

Ordbruken i denne novella gjør hele stemningen litt trist. ”Esther pep som en rotte”. Dette gir ikke akkurat det nydelige, myke og glade inntrykket av barnet som vi er vant til fra andre litterære verk, men heller avsky. Nå jeg velger å bruke ordet avsky, ser jeg for meg en rotte som blir tråkket på, kommer seg ikke løs. Akkurat som Esther som ikke kommer seg løs fra sin fæle fortid. Når jeg ser for meg dette rottebildet, er det akkurat som om rotta er sperret inne, inne i en slags transe, og bare venter på at noe skal slippe den fri. Dette skjer med Esther i strandscenen. Ordet ”rotte” slik som det er skrevet her er tvetydig. På den ene siden har du det faktum at Esther pep som en rotte, og på den andre siden det at rotta er en metafor for Esther.   Og dette illustrerer igjen hvilken forandring Gøril har gjennomgått med tanke på å takle det lille ”drømmebarnet”.

 

 

Avlutningsscenen er strandscenen. Det begynner å lyne og tordne, Esther assosierer lyninga og tordnet med bombing. Esther reagerer nå voldsomt, på en slik måte som hun aldri før har gjort, og braser sammen i gråt. Gøril blir nå forskrekket, men skjønner snart sammenhengen, hun holder Esther inntil seg, trøster henne. Hun gir kjærlighet og får kjærlighet, akkurat det hun har drømt om. Gøril forventet et barn som skulle oppføre seg som et vanlig barn. Hvis barnet ikke er barn i oppførselen, kan heller ikke Gøril være mor i oppførselen. Mennesker kommuniserer med hverandre gjennom roller, og dette redde, fremmede barnet kommuniserer eller appellerer ikke til morsdelen i Gøril. Når det ikke skjer, så klarer ei heller Gøril å elske barnet sitt. Hun oppfatter barnet som en ”feilvare”. Alt dette er før vendepunktet. Etter vendepunktet skjer det noe. Da barnet blir redd , så skjer det noe med dem begge. Barnet spiller rollen som barn. Hun gråter og søker trøst hos Gøril, som da får lov til å spille rollen som mor.  Gøril har vokst som person, hun har lært å takle vanskelige situasjoner og dette gjenspeiler seg i novellas tema.