Vildanden er et skuespill som Ibsen ga ut i 1884. Det handler blant annet om en virkelig and som lever på et loft i en by. Den bor hos en familie; mor, far, farfar og lille Hedvig (som forresten er oppkalt etter Ibsens søster), som er 14 år. Oppe på dette loftet er det laget en liten skog av juletrær hvor denne anden bor. Men hvorfor i all verden skrev Ibsen et skuespill som hadde med en ordentlig and og en liksomskog? "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme", blir det sagt i Vildanden. Det er ikke lett å være menneske; mange klarer ikke å se virkeligheten i øynene. Derfor lever de på en livsløgn; de dikter seg en verden som er bedre enn den virkeligheten de lever i. Dette er skogen på loftet et symbol på; det er ingen ordentlig skog, det er en liksomskog, en livsløgn.

Det er farfaren til Hedvig, Gamle Ekdal, som har laget denne skogen. Han opplevde for mange år siden å bli satt i fengsel for noe snusk med noe skogshogst. Han hadde en medsammensvoren, Werle, men han slapp unna. Etter at farfaren slapp ut av fengslet, arbeidet han for Werle. Det må oppleves ydmykende for Gamle Ekdal. Derfor laget Ekdal liksomverdenen sin med denne liksomskogen på loftet. Og gamle juletrær og en and hadde han også fått tak i.

Faren til Hedvig, Hjalmar Ekdal, har også sin livsløgn. Han fantaserer om å lage tekniske oppfinnelser, men vi som leser, ser fort at det aldri vil bli noe for ham. For å tjene penger til viktige ting som mat og klær, har han et atelier hvor han fotograferer, og han og konen retusjerer bilder. Det er for det meste konen hans som arbeider, Hjalmar Ekdal drømmer mest om disse oppfinnelsene sine.

Å retusjere et bilde vil si å endre på det. Denne retusjeringen er et symbol. Ibsen har brukt symbolet for å vise at menneskene levde på en livsløgn. De forandret på virkeligheten slik at virkeligheten passet dem; i stedet for at de skulle tilpasse seg virkeligheten.

Hjalmar Ekdal er gift med Gina. Hun var ansatt hos Werle, men hun giftet seg med Hjalmar omtrent på den tiden hun ble gravid med Hedvig. Det er ting som tyder på at Werle er faren til Hedvig (blant annet har de begge dårlig syn).

Gregers Werle, sønnen til Werle, vil hjelpe Hjalmar Ekdal til å innse realitetene i livet. Han vil vise Hjalmar Ekdal virkeligheten og få ham til å unngå løgnen. Han får Hjalmar til å gå inn for det de mener er livsoppgaven til Hjalmar, oppfinnelsene. Men oppfinnelsene er jo bare Hjalmars dagdrømmerier og virkelighetsflukt. Han vet ikke en gang hva han skal finne opp, han vet bare at han skal ofre seg for den oppgaven, og han forlater kone og barn. Dette gjør Hedvig aldeles fortvilet, og hun går opp på loftet, tar den gamle pistolen og skyter seg selv.

Realistene ville skildre virkeligheten så nøyaktig som mulig. De hadde tro på at sannhet kunne skape forandring og frihet for enkeltmennesket. Men i dette stykket forsøker Ibsen å diskutere hva som kommer fram når man ser sannheten i øynene. Gregers Werle representerer sannheten. Han klarer å se både fortiden og nåtiden klart (selv om han kanskje ikke ser Hjalmar Ekdals dagdrømmerier og kanskjeoppfinnelser slik som de er). Men hva skjer da han får overbevist Hjalmar Ekdal om hva som er virkelig? Ikke noe godt kommer ut av det. En familie går i oppløsning og Hedvig dør. Vildanden viser med andre ord at Ibsen har fått en viss skepsis til å vise den nakne sannhet og virkelighet til enhver tid; det kan være at sannheten gjør mer skade enn nytte, og det kan være at livsløgnen er livsviktig.