Henrik Ibsen regnes som en av verdens største dramatikere, men han har ikke altid vært like stor. Han ble født 20 Mars 1828 og vokste opp i en  velstående familie. Da han var 8 år mistet faren hele formuen, dette førte til at Henrik måtte ut i arbeid. Han hadde knapt nok penger til klær da han endelig var ferdig med hans første stykke, Catilina, i 1850. Han jobbet som dramaforfatter ved Bergen norske teater, dette gjorde at han ble mer erfaren og han fikk et innblikk i teaterlivet. Dette skulle komme til nytte. Senere flyttet han til Christiania, her fikk han jobb ved Christiania norske teater som artistisk direktør. Etter teaterets konkurs fikk han et stipend fra staten og flyttet til utlandet. Det er her han har skrevet noen av de mest kjente stykkene hans. Peer Gynt kom ut i 1867 og Vildanden i 1884.

Henrik Ibsen ville at publikum skulle få en følelse om at de var ”med” i stykket. Derfor brukte han titteskapsteater metoden. Her var publikum den fjerde ”veggen” i det som så ut som en alminnelig stue(scenen). Henrik Ibsen er regnet som selve grunnleggeren av titteskapsteateret.

Henrik Ibsen var som sagt realist, og mente det ble feil å fortelle om ting som ikke skjedde. Bønder som jobbet på markene i bunad og bryllupsferder i Hardanger og andre ting som over hode ikke var realiteten. Folk i Hardanger jobbet jo hodet av seg, men det var ikke dette romantikken framstilte det som.  Det var noe annet han ville formidle til leserne sine – nemlig realiteten. Henrik Ibsen regnes derfor som en av de første som tok i bruk realismen i Norsk litteratur. Henrik Ibsen sa at alle mennesker skal være sanne og leve fritt, dette mente han også at han selv skulle ha vært. Så rett før han døde 23 mai 1906 skrev han :

Å leve er krig med trolle
I hjertets og hjernens hvelv;
Å dikte – det er å holde
Dommedag over seg selv

Henrik Ibsen levde i romantikken. Da skrev man store og pompøse skuespill om romantiske begivenheter. Det ble skrevet om ting som umulig kunne skje. Derfor ble det etter hvert litt tomt og meningsløst å skrive slike urealistiske stykker, for Henrik Ibsen. Han oppdaget ved seg selv at han var mer realist enn romantiker. Dette er grunnen til at de første stykkene hans og de siste er ganske så forskjellige. Han begynte å skrive realistiske historier som gjerne tok opp problemer i hverdagslivet. Han satt søkelys på undertrykkelsen av kvinner og skrev Et dukkehjem(1879). Der vi først fikk se en familie som var glad og lykkelig. Utover i stykke får Nora, som er gift med Hjalmar, følelsen av hun lever en annen persons liv. Som i et dukkehus, der barna bestemmer personlighetene til dukkene. Stykke møtte kritikk da det ble satt opp. Her er det nemlig kvinnen som reiser fra sin mann, og ikke omvendt.

Viktige ord fra Et Dukkehjem.

Torvald: Først og fremst er du en kone og mor.
Nora: Det tror jeg ikke mer. Jeg tror jeg først og fremst

 er et individ, like mye som det du er.

Det første realistiske skuespillet han skrev het Samfunnets støtter, og kom ut i 1877. Det handler om noen egoistiske mennesker, som isolerer seg fra de ekte problemene i livet. De bryr seg ikke om at de setter andres liv i fare, fordi de lever i sin egen lille verden.

Et annet meget kjent realistisk stykke som Ibsen har skrevet, heter Vildanden. Dette stykke er typisk realistisk, hvor vi får innblikk i to forskjellige familie miljøer. Den rike familien Werle, som lever et tilsynelatende godt liv. Hverdagen deres er preget av at penger vokser på trær, og at rikdom og et godt rykte er det beste man kan oppnå. Bak en hver fasade skjuler det seg en virkelighet. Det har seg nemlig slik at familien Werle har lidd mange skjebner. Det grusomste var vel at grossererens kone døde i tidlig alder. Dette har preget hele familien, spesielt Gregers. Han har for det meste tilbrakt de 16 lange årene langt borte fra det minnerike huset midt i Kristiania.

Den andre familien heter Ekdal, en typisk underklassefamilie. De lever et tøft liv, hvor de må passe på hva de bruker pengene til. Her vokser nemlig pengene ikke på trær. Med tøffe kår og mål sliter de seg gjennom hverdagen. De eneste inntektene de har, er pengene de får for bildene de tar. Allikevel har denne familien noe familien Werle mangler, nemlig kjærlighet. Hadde det ikke vært for den store kjærligheten og troen på hverandre, er det ikke sikkert familien Ekdal ville klart det. Derfor var det et under at familien klarte å holde sammen etter Hedvigs tragiske død.

Å sette to så vidt forskjellige ,men allikevel så like, familier opp til hverandre, det er det ikke mange som har gjort. Det er derfor denne fortellingen er blitt så utrolig annerkjent og godt likt over hele verden.

Et viktig virkningsmiddel som er brukt i Vildanden, er at personene er tildelt en  personlighet som er tilpasset omgivelsene. Hedvig går for eksempel rundt og dagdrømmer om å jobbe med retusjering av bilder, noe hun aldri kommer til å gjøre. Men overalt på jorden vil hun hjelpe faren sin og gjøre alt hun kan for ham, uten å vite at det kommer til å bli stikk motsatt. Hun vet nemlig ikke at hun snart kommer til å miste synet sitt. Skuffelsen ble stor da faren hennes sa at hun skulle starte med kurvfletting, det var ikke akkurat det hun hadde i sikte. Med dette viser Ibsen at Hedvig er en tilsynelatende normal ungjente. Hun er en jente som ville gått til verdens ende, bare for å gjøre faren hennes glad. Ingen visste at dette skulle bli hennes skjebne.

Faren, Hjalmar Ekdal, som er litt sky av seg, jobber hardt for å få økonomien til å stemme med forbruket. Han er en meget kjærlig far som helst ville vært hjemme med familien sin døgnet rundt. Med litt hjelp av grosserer Werle fikk både Hjalmar og Gina started et lite fotoatelier. Det var blant annet grossereren som førte Hjalmar og Gina sammen. Etter dette har Hjalmar hatt stor respekt for grossereren. Grossereren sin sønn heter Gregers Werle, han er en tidligere barndomsvenn av Hjalmar. Gregers har tilbragt det meste av tiden, etter morens bortgang, på landsbygda. Han og grossereren, faren, hadde et forholdsvis godt forhold, men etter velkomstfesten til Gregers, bryter Gregers med faren sin. Han flytter deretter inn på det ledige rommet til familien Ekdal, noe som Gina misliker.

Gregers er en klok mann som gravde etter det han ville vite. Han mente at trofasthet og sannhet var det viktigste i et forhold. At dette ville føre til Hedvigs død, hadde han ikke de fjerneste tanker om. Gregers skjønte at Gina skjulte noe, Gina merket også at Gregers var på sporet av sannheten, og prøvde derfor å hindre at akkurat Gregers skulle leie det ledige værelset. Med dette til ingen nytte.

Gina er en sterk kvinne som bærer en stor hemmelighet. Nemlig at Hedvig er barnet til grossereren, og ikke til Hjalmar. Etter 16 tause år uten å nevne det til Hjalmar, trodde Gina det kunne bli glemt for godt. Hun elsket Hjalmar og Hedvig trodde at han var faren hennes. Det var vel best om det forble slik. En framtid med grossereren var ikke til å tro på.

Det jeg tror Ibsen vil med dette stykke, er å vise at livet ikke er så enkelt som man skulle tro. Altfor mange tror hverdagen, når man er gift, går som smurt. Det er også dette mange forfattere framstiller det som. Det var dette Ibsen ikke likte – hvorfor lyve om sannheten?

Problemer oppstår til og med hos de beste, og det er gjennom sannhet man kan løse de. Det krever at begge parter stoler på hverandre og tror at de kan klare det sammen. Det som også er viktig er at penger ikke styrer hverdagen. Fordi et ekteskap basert på penger er ikke det samme som et ekteskap basert på kjærlighet og sannhet.

En annen ting jeg tror Ibsen vil med dette stykke, er at han vil vise hva det sanne liv dreier seg om og at det faktisk er dette som er realiteten. Man kan skrive alt man vil og kan om kjøttetende busker og tre hodete troll, men det vil fortsatt være like uvirkelig. Det er lov til å overdrive, men Ibsen ville heller være litt nøktern.

På loftet på Venstøp fant den unge Henrik Ibsen en utgave av Harrison's History of London. Dette er den boken Hedvig Ekdal er så glad i å lese i, for øvrig navnesøster av dikterens egen søster. Det er vel også liten tvil om at Ibsen må ha hatt loftet på Venstøp i tankene da han utformet loftet hjemme hos Hjalmar Ekdal som tilfluktssted og symbol, likeledes at det er en del av Knut Ibsens vonde skjebne i gamle Ekdal, Hjalmars far.

Mange lurer på hvorfor Vildanden har fått akkurat navnet Vildanden.  Det jeg tror Ibsen vil fram til er at Vildanden symboliserer Hjalmar. Fordi en skadeskutt vildand altid vil dukke ned på bunnen av havet , bite seg fast og drukne seg selv. Dette kaldte Gregers for hafsens bunn. Hjalmar, på den andre siden, forsvinner opp på loftet etter han får vite at han ikke er faren til Hedvig. Loftet er der vildanden befinner seg, og er i følge gamle Ekdal, vildandens hafsens bunn. Dette fordi vildanden mest sannsynlig ikke kommer til å se himmelen igjen. Er rettere sakt nærmere døden (hafsens bunn) enn livet. Har man først matet, tatt vare på og stelt et vilt dyr, vil den mest sannsynlig ikke klare seg ute i naturen på egenhånd.

Selve stykke et bygd opp etter Aristoteles sitt dramamønster. Her skulle dramaet ha en begynnelse, midtdel og slutt. Alt sammen skulle foregå et bestemt sted og over kort tid. Det er akkurat det Vildanden gjør. Vi får først en liten presentasjon av personene som er med i stykket og handlingen, om familienes liv, begynner. Vi får så vite at det er mer enn øye kan se, som skjer. Handlingen, som har utviklet seg mer som en konflikt, får et vendepunkt. Det er nå Gregers forteller Hedvig om vildanden og hvor lei seg Hjalmar blir hver gang han ser den. Hedvig sitter for seg selv etter Gregers har dratt. Da tar hun pistolen, som gamle Ekdal bruker til jakt, og sniker seg opp på loftet. Nå er det ingen, andre enn hun selv, som vet hva som skal skje. Det er derfor ingen vei tilbake. Slutten nærmer seg og alle sammen hører et skudd. Et ensomt lite skudd oppe på loftet, så et brak. Da familien kommer opp ser de at Hedvig ligger livløs på gulvet med en levende vildland i hennes armer. Det er slik dramaet om Vildanden slutter. Ved å slutte her oppnår Ibsen en fortelling som rører lesere og publikum.

Mange i dag tror at livets lykke er penger. Mange er også opptatt av at andre skal løse deres problemer. Selvfølgelig skal man hjelpe viss det virkelig er nødvendig, men i de fleste tilfeller oppsøker man hjelp om problemer man fint kan klare å løse selv. Problemer er jo til for å løses og er bare der for å sette oss på en liten prøve. Som en gloseprøve. Alle hater gloseprøver, men det er likt for alle.

Forholdene på Vildandens tid og forholdene i dag er ganske like. En ting som er ganske lik er kjærligheten. Dette er nor Ibsen har sakt om kjærlighet:

Hos oss er kjærligheten snart en vitenskap,

for lengst den hørte opp å være lidenskap.

Utgangspunktet i et forhold i de fleste vestlige land, bygger på kjærlighet. Det gjorde de også før i tiden, men da fikk de forholdene til å vare lenger. Nå skiller ektepar seg i et sett, og dette preger selvfølgelig barnas liv. Foreldrene skal jo være et godt eksempel og forbilde. Barn har ikke like godt av å vokse opp i en splittet familie som de har av å vokse opp i en familie hvor foreldrene holder sammen. Hvis man klarer å holde sammen er man et skikkelig godt forbilde.

Kjønnsrollemønsteret har også endret seg, men i veldig mange hjem er det fremdeles kvinnen som har hovedansvaret for hus og barn. Man kan heldigvis se en positiv utvikling i de vestlige land. Politisk har kvinner fått både stemmerett, skolegang og utdannelse dette har ført til medinnflytelse.

Problemer er også noe som er likt. De som levde før oss hadde da minst like store problemer som vi har i dag. For de var det kanskje tøffere, fordi de hadde ikke noen de kunne få hjelp av.

Mye er egentlig opp til deg selv, vi har blant annet mye større frihet til å gjøre det man vil, som å oppsøke andre steder. Folk reiser mer enn før og omringes av andre mennesker man enten kan mislike eller bli fascinert av.

Moralen i Vildanden ligger vel i det som en av naboene deres sa:

”Tar de livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske,

 så tar De lykken fra ham med det samme.”