Kit Watson og hans familie flytter til den nedlagte gruvebyen Stoneygate for å ta seg av Kits bestefar. Kit møter John Askew som oppfordrer han til å være med på en lek kalt, døden. Denne leken foregår nede i en nedlagt gruve, der den som blir pekt på av den snurrende kniven, må bli liggende igjen alene å dø. Ingen av barna dør på ordentlig unntatt Kit som opplever dette på en litt annen måte. En dag peker kniven på han og han gjør som alle andre og blir liggende. Men han ser ting som ingen har sett og kommer ut av gruven som ingen andre har gjort før. Han er blitt” levende død.” Han får et sterkt vennskap til Allie Keanen som også er med på leken. Askew forstår at kit kan se noe de andre ikke kan og dette skaper sterke bånd mellom de to guttene. Bestefaren forteller om en gruveulykke der mange barn ble rammet og som aldri ble funnet og Kit skjønner ut at det er de barna han kan se. Bestefaren til Kit forteller mange historier fra da han var ung, men blir syk. Det er vinter og Kit får en stil oppgave der tittelen skal være Lak. Denne fortellingen handler om en familie før istiden som blir angrepet av en bjørn. Bjørnen tar med seg lillesøsteren og Lak følger etter og dreper bjørnen og tar tilbake søsteren, men da de kommer tilbake til hulen er familien borte, de hadde til slutt antatt dem som døde. Lak gir ikke opp og finner familien sin igjen, men det var bare så vidt, det var bare søsteren som var grunnen til at han klarte det. Askew forsvinner etter å ha blitt utvist for å ha tvunget barna til å være med i leken. En dag oppsøker han Kit og sørger for at han kommer til sitt skjulested. Kit forteller sin fortelling som fører til at Askew vender tilbake til sin søster og familie. Bestefaren dør rett etter sin siste julefeiring. Askew får begynne på skolen igjen, men Kit og hans venn Askew fortsetter å se sine døde venner.

Tittelen synes jeg passer bra til boken fordi vi hører om dette villniset gjentatte ganger. Barna som leker ved villniset og husene er plassert rundt villniset. Over hele Stoneygate kan du finne villnis. Da jeg hørte romanens tittel for første gang undret jeg meg hva det betydde, kunne det være noe farlig eller skummelt? Tankene begynte med det samme å spinne rundt i hodet. Et enkelt ord kan man undre seg mye over. Eventuelle andre titler kunne vært ”død” eller ”levende død”. Men boken er ikke så skummel at disse titlene passer direkte inn.

Setningene er korte og er enkle å forstå. Denne romanen er lettlest så mellomrommet på setningene er relativt store. Dialogene mellom personene synes jeg ikke er de mest spennende, når Allie prater er det for det meste. ”Herregud Kit.”. Du kan ikke klage over at du er en dårlig leser for at du ikke skal lese denne boken. I gamle bøker som fra realismen er språket skrevet på en sakte måte. I ungdoms bøker nå for tiden skal ting skje fort og dette synes jeg denne boken mangler litt av, nemlig spenning. Kit er romanens førsteperson, han kan prate om sine egne følelser.

Det forfatteren vil fortelle, er at døden ikke er noen lek, det er alvor og den kommer til ramme vært eneste menneske som finnes på denne jord. Det er en grunn til at vært menneske blir til og det er da ikke guds vilje at det mennesket forsvinner fra den plassen den har fått. Du forlater livet uten en mening. Eller kanskje forfatteren tenker at når du dør kommer du tilbake igjen enten slik Kit gjorde det i gruven, eller at du kommer tilbake til et nytt liv. Det var det jeg tenkte når jeg leste om at Allie skulle trylle. Hun skulle få ting til å forsvinne og få det tilbake igjen.

Handlingen forgår i den nedlagte gruvebyen Stoneygate hvor det er et villnis. ”Det var et ubebygd område mellom husene og elva, hvor den gamle gruva hadde vært. Rundt Stoneygate ligger det ås kammer som en mur. Stoneygate ligger for seg selv ute på landet, det er bare en skole og man hører ikke om andre steder enn Stoneygate. Grunnen til at handlingen skjer i denne gruvebyen er at Kits bestefar og alle de andre forfedrene jobbet i gruvene og et stort tema i denne boken er jo fra gamle dager. Forfatterens beskrivelser gjør at jeg danner bildet av hvordan hele dette stedet ser ut. Da Kit og Askew var sammen i gruven kunne jeg føle hvordan Askew og de svidde kaninene luktet og hvordan bålet varmet.

Prologen forteller om slutten av boken. I første kapittel forteller Kit hvordan det var i Stoneygate da han flyttet. Boken er bygd opp i tre års tider, som også har en virking på handlingen. Bestefaren forteller ofte om sine gamle dager og går tilbake i tid. Når jeg leste om Lak forstod jeg med det samme at det var Askew den handlet om. Grunnen var at moren til Askew kom til Kit og søkte hjelp for å finne sønnen. Det samme gjør damen som kommer i Kits drømmer.” Gi meg gutten min tilbake, gi meg barnet mitt tilbake.” Denne damen er moren til Lak og de ber begge om det samme. Det som er poenget med at søsteren også skal komme tilbake er at uten broren er hun ikke seg selv lik, hun savner Askew. Denne fortellingen om Lak sier hva som skjer med Askew. Når bestefaren blir syk kan du etter noen kapitler forstå at han skal dø. Denne boken er bygd opp av flere små kapitler. Det minste kapittelet tror jeg nesten bare var på en halv side og dette er fordi forfatteren hopper frem og tilbake i tid.

Kit Watson er bokens hovedperson og er 13 år gammel. Han er en gutt som søker spenning, men vet han burde gjøre noe annet. Han gjør det veldig bra på skolen og er godt likt av læreren som blir kalt, Burugla. Igjennom det første året i Stoneygate tror jeg han har lært mer om livet enn en ung mann, igjennom boken vokser han veldig som menneske.

John Askew er på samme alder som kit, men gjør litt mer ut av seg. Fra han var liten har faren behandlet han dårlig og har et lite godt forhold til han. Han fremstår som en ordentlig tøffing, men på innsiden er han myk. I løpet av boken har han fått et godt forhold til faren, får en venn og han slipper å fremstå så tøff.

Allie Keanen trodde jeg fra starten av skulle være en kjæreste i forhold til Kit, men det viste seg at det bare ble til et godt vennskap. Hun har ikke særlig godt rykte av lærerne innen hun blir godt kjent med Kit. Allie drømmer om å bli skuespiller og for endelig en sjanse da det skal være skoleskuespill og dermed går hennes Drømmene i oppfyllese. Publikum elsker henne.

Bestefar er personen som får Kit til å få lyst å vite mer om døden. Han forteller mange historier fra gammelt av, om Silken og barna som ingen fant igjen. Han er veldig glad i sitt barnebarn od de to er gode venner. I slutten av boken dør bestefar av alderdom og møter sin venn Silken som han til slutt fikk fanget.

Avslutningen var ikke noe spennende fordi ingen avsløringer ble røpet. Det skjedde ingen ting som sa ” Å ja, var det han som hadde gjort det.” Det eneste som gjorde inntrykk var bestefarens død. Det skulle ha kommet en overraskelse, dette hadde gjort boken litt mer fengende. Forfatteren skrev slutten på enkel måte og den kunne ha vært bedre.

En filmatisering hadde vært en dårlig ide. Det er ikke nok spenning, stedet er for kjedelig og handlingen er for tynn. Man kunne jo selvfølgelig laget en film av den, men jeg tror ikke filmen hadde blitt tatt imot med åpne armer av kritikerne.

Denne boken bør leses for de som kanskje lurer hvordan døden er. Også for de som liker å lese om tenåringer som vokser og binder nye vennskap. Det kan også hende at noen kjenner seg igjen i enkelte episoder. Om ingen av disse temaene interesserer deg er ikke denne boken noe for deg. Passer fra ca 12 år og oppover.