Diktet er skrevet av Jens Bjørneboe, han er norsk og ble født 9. oktober 1920 i Kristiansand. Diktet er skrevet i 1966 og ble det ble utgitt i 1968. Det er skrevet som et dikt, men det er i senere tid skrevet melodi til.

Tittelen henviser til den grusomme tragedien som fant sted i Hiroshima, Japan, en sommermorgen i nittenførtifem. Atombomben ble detonert av amerikanerne og drepte 120 000 sivile. Men selve hendelsen blir ikke nevnt med ett ord I diktet.

Alle de fire versene i diktet har enderim etter et bestemt mønster.

 Som:

”Det var en vakker morgen

 Udi Hiroshima by

 En sommermorgen i nittenførtifem

 Og solen ja den lyste

 Fra en himmel uten sky,

 En sommermorgen i nittenførtifem”

Forfatteren beskriver en skyfri, lys og varm sommermorgen, hvor barn lekker i naturen. Han forteller om de sovende barna som ikke har stått opp enda og om blomstene som strekker sine kronblader mot den mektige solen.

For meg er det helt tydelig hva forfatteren prøver å formidle gjennom disse bildene, han vil formidle uskyld. Først kommer stemningen i diktet, allerede i første strofe får vi et inntrykk av en lys, varm og herlig dag. I andre strofe forteller han om noe av det mest uskyldsrene på jord, små barn som leker i naturen en tidlig sommermorgen. Kvinnene blir også nevnt og det gir strofen et hint av trygghet. I tredje strofe møter vi de sovende barna som ikke har kommet seg ut i dagen. Jeg ser for meg små barneansikter fulle av fred og ro, og utenfor stråler solen over det duggfriske morgenlandskapet. Fjerde strofe er en gjentakelse av den første strofen. Dette gav meg en følelse av en ”rund” avslutning.

Jeg likte diktet veldig godt og var fasinert av elementet han bruker ved ikke å nevne selve tragedien i det hele tatt. Forfatteren var flink til å få frem det jeg mener er diktets budskap ”Hiroshimas innbyggere var, er og vil alltid være uskyldige.”