Vuggesang i mørketid

Natten er så lang her nord;

længte gjorde far og mor.

Midt i mørket, frost og gru,

lille lys – kom du.

Himlens dag var tung og grå.

Dine øine skinnet blå,

blomsterkinden blusset rødt;

lille lys – sov søtt.

Ingen sol imorgen gryr,

bare du, mitt eventyr.

Bare du skal stråle da,

lille lys – vågn gla.

Forfatteren av dette diktet er Nordahl Grieg. Diktet jeg her vil analysere heter Vuggesang i mørketid, og er hentet fra diktsamlingen ”Norge i våre hjerter” utgitt 1929.

Som samlingens tittel viser er dette en diktsamling med dikt relatert til Norge, og dette diktet er intet untak. Det er skrevet som en vuggesang og utspiller seg på vinterstid i Nord-Norge.

I diktet som består av tre strofer, alle med fire linjer, har Nordahl benyttet både kontraster og gjentagelser. Vi kan se at ”lille lys” går igjen på siste linje i hver strofe og at mørket og lyset på henholdsvis linje tre og fire står som kontraster. Verselinje en og to i andre strofe står også i kontrast ved at himmelen i den første er tung og grå, mens barnets øyne i neste linje er blå som himmelen om sommeren. I verselinjen under har han tilegnet barnets kinn blomstens egenskaper, varme og farge, noe som er nok en kontrast til den ensfargede og kalde vinteren.

Han har benyttet enderim av typen parrim.

I de tre første linjene i hver strofe benyttes versefoten daktylos, mens siste linje i hver strofe først har en anapest etterfulgt av en jambe.

I Nord går dagene over i hverandre i et eneste mørke om vinteren, og det er min oppfattning at dette er en hyldest til lyset såvel som en vuggesang til barnet som er foreldrenes eneste lys i mørketiden. Dette kommer særdeles tydelig frem i tredje og siste strofe hvor det i første verselinje står ”ingen sol imorgen gryr” som etterfølges av ”bare du skal stråle da”, på tredje verselinje i samme strofe. Videre kan barnet sees på som lyset og håper for fremtiden, i en håpløsvirkende værdag uten sol.