Det var mange faktorer som foerte til det utenkelige uhellet. En kvasar (en spesiell type himmellegeme) hadde bombardert romplattformen med radioaktive straaler i flere uker, det hadde vaert betydelig kraftigere solaktivitet de siste dagene og i tillegg hadde det naa 2 millimeter tykke romstoevet foraarsaket et hoeyfrekvent energifelt til aa legge seg rundt romplattformen. Saa, 6. April klokken 15.03, ble den kritiske grensen naadd, og platformen reagerte paa den eneste maaten den kunne. 48 luker aapnet seg samtidig, og ti sekunder etter gled 4 dusin amerikanske atomraketter ut av lukene for saa aa skyte fart mot sine maal. Ca. 15 sekunder senere gav den sovjetiske anti-rakett sate- litten ordre til en romplatform med kjennemerke U.S.S.R om et amerikansk atomangrep, og denne svarte med aa avfyre alle sine atomraketter mot USA og andre strategiske maal i Vest-Europa.

Herregud! utbroet Whitaker, kapteinen paa det amerikanske luft- skipet. De har gjort det! Radiotelegrafisten hadde nettop snappet opp en melding angaaende atomangrep, en hysterisk stemme hadde skreket ’ja president, Boston, New York, San Fransisco, alle er borte! Det er et under at Washington enda eksis..." Saa, stillhet. Sekunder senere hadde han hoert en annen melding. Den hadde vaert paa russisk, men selv om stemmen var helt hysterisk, hadde han allikevel klart aa snappe opp noen faa ord, eller navn: Moskva-Leningrad-Kiev-Minsk-Odessa-Vladivostok- Irkutsk.

Luftskipet gled majestetisk gjennom den antarktiske natten. Den eneste lyden passasjerene, som naa begynte aa komme seg etter sjokket, kunne hoere var den dype, lave brummingen fra de to dieselmotorene som var festet paa hver sin side av gondolen. Kaptein Whitaker og annenpilot Madigan satt i cockpiten og diskuterte neste trekk. Et par ganger kunne man over hele skipet hoere Whitakers stemme i et hoeylydt raseriutbrudd, for det var en kjent sak at Whitaker og Madigan ikke kom saerlig godt overens. De bestemte seg til slutt for aa ligge natten over og fortsette videre soerover neste morgen.

4000 kilometer derfra laa det sovjetiske forsynings skipet Primorye og duvet i doenningene. Kaptein Zinoviev gikk rundt paa dekk og sjekket de to helikoptrenes fortoeyning. Det var ufat- telig at resten av verden laa i ruiner, saa stille som det var her. Den eneste lyden man kunne hoere var vannets skvulping mot skroget, og en sjelden gang en sjoeelefants kraftige trompet- stoet. Der Zinoviev sto i dype tanker skvatt han til da han hoerte den hoeye, litt spisse stemmen til major Kollontai, ’God kveld kaptein.’
’God kveld’ svarte Zinoviev.
’Hva tenker du paa?’ spurte Kollontai.
’Det som har skjedd’ svarte Zinoviev.
De snakket saa om baade det ene og det andre foer Kollontai til slutt kom med det uungaaelige spoersmaalet, ’Hva har du tenkt til aa gjoere naa?’ Da Zinoviev ikke svarte fortsatte Kollontai, ’Vi maa angripe de amerikanske stasjonene, det er vaar eneste sjangse!’
’Nei!’ utbroet Zinoviev. ’Vaart oppdrag er aa levere forsyninger til de russiske stasjonene, et sivilt oppdrag. Vi har ingen rett til aa angripe amerikanerne uten videre’. ’Uten videre!!’ broelte Kollontai. ’Nei’ tenkte han, ’bruk list, ikke raseri.’
’Kaptein, vi maa gjoere noe for aa holde moralen oppe blant mann- skapet.’ Diskusjonen fortsatte, og en time senere hadde Kollontai overbevist Zinoviev om det eneste "fornuftige".

Morgenen etter vaaknet Whitaker etter en natt med mange mareritt og mange soevnloese timer. Han kikket ut av vinduet. Skyfri himmel. Det tegnet til aa bli en fin dag. Men, hva var det? Roeyk? Nei, det kunne ikke... Jo, han saa ikke syner. Det var roeyk, den roede roeyken fra et noedbluss. En halv time senere kunne han endelig aapne doeren og hive ut en taustige til de to mennene nedenfor. Da de var kommet ombord fortalte de at de kom fra den amerikanske sydpolstasjonen Palmer. De hadde vaert paa vei tilbake etter en tur for aa studere noen pingviner da snoescooteren deres hadde veltet, og baade motoren og radioen deres ble oedelagt. Ti minutter senere var luftskipet paa vei mot Palmer stasjonen. Det synet som moette passasjerene ombord i luftskipet da de 4 timer senere ankom Palmer-stasjonen var forferdelig. Alle husene var brent ned, alle kjoeretoeyene de hadde var oedelagt, til og med radiomasten var slaatt istykker. De landet luftskipet og kloev ut. Det var overhodet ingenting igjen i leiren, alt var jevnet med jorden.

Det var da de skulle til aa dra igjen at Corbi, en av passa- sjerene i luftskipet, fant en jakkenaal. ’Se her kaptein’ sa han og gav naalen til Whitaker. Paa naalen var det avbildet en roed stjerne paa graa bakgrunn. Russerne hadde vaert der foer dem! Det betydde bare en ting. En russisk ekspedisjon, sannsynligvis et skip, hadde ogsaa faatt greie paa hva som hadde hendt, og de hadde bestemt seg for aa utrydde de resterende amerikanerne paa Jorda. Da var deres neste maal helt klart! Mc Murdo-stasjonen!, den andre amerikanske sydpolstasjonen. Det gjaldt aa naa denne foer russerne. Snart var luftskipet paa "vingene igjen" og satte kursen mot Mc Murdo. Noen dager senere, bare noen timer fra Mc Murdo, oppdaget Whitaker en liten prikk i horisonten som raskt vokste i stoer- relse, og snart hoerte han lyden, flop-flop-flop. ’Ikke til aa ta feil av,’ tenkte han. Et helikopter! Men fra hvor? Aa ja, selvfoelgelig. Det russiske skipet hadde sikkert helikopter ombord. Han hadde akkurat tenkt tanken ferdig da et lysende prosjektil forlot helikopteret som naa ikke var mer enn 100 meter unna, og noen sekunder senere ble luftskipet rystet av en voldsom eksplosjon. Whitaker tok straks en mikrofon til munnen og stemmen hans runget ut i hoeytalersystemet. ’Alle sammen, legg dere ned straks! Vi kommer til aa styrte!’ Whitaker kastet et blikk ut av vinduet for aa se etter et brukbart sted han kunne noedlande, men oppdaget til sin forskrekkelse at de naa var hyllet inn i en taake tykk som ertesuppe. Whitaker var imidlertid en erfaren pilot og mistet ikke fatningen. Han dro straks i en spake slik at begge motorene snudde seg til aa peke oppover, og da hoeyde- maaleren naermet seg 0 ga han full gass. Denne manoevren bremset fallet, og snart gikk et kraftig stoet gjennom gondolen. De var nede!

En times tid senere var de naermeste omgivelsene saumfart, og det viste seg at det ikke var mulig aa naa Mc Murdo til fots.
’Hva gjoer vi naa?’ spurte en av passasjernene.
’Venter,’ svarte Whitaker.
’Venter!? Paa hva? Paa aa fryse i hjel her i isoedet? Da ville jeg heller ha blitt truffet av en atombombe’. ’Like foer vi ble truffet’ fortsatte Whitaker, ’kom vi inn i en tett taake, derfor saa ikke piloten i helikopteret om vi ble truffet eller ikke. ’Det betyr at de maa komme for aa forsikre seg om at vi styrtet, og da griper vi sjangsen.

Ganske riktig, to timer senere var de paa vei mot Mc Murdo i en kapret snoe-mobil. Etter en taus fem-timers tur var de endelig fremme, men der ventet deres livs stoerste skuffelse dem, russerne!

Samme kveld satt Whitaker og kaptein Zinoviev og snakket sammen i oppholdsrommet i Mc Murdo-stasjonen. Da passasjerene fra luft- skipet hadde steget ut av snoe-mobilen og forsiktig naermet seg russerne, hadde de ikke blitt plaffet ned, men til sin store forbauselse blitt mottatt med aapne armer. Zinoviev og mannskapet paa Primorye hadde gaatt lei av all drepingen og oedeleggelsen. Zinoviev hadde satt Kollontai i lenker og fortsatt mot Mc Murdo med hvitt flagg i masten. Naa maatte russere og amerikanere i fellesskap skape seg et nytt hjem her i isoedet, og hadde ikke all verdens atombomber tatt knekken paa dem, skulle ikke dette by paa store utfordringen.