Anne Franks dagbok er om Anne Frank i 1942 til 1944.

Hun bor i et hus sammen med sin familie som består av katten Moortje, Anne (13), Margot (16) og herr & fru Frank. De er jøder, hun og Margot går i Jødisk lyceum (lyceum: høyere skole). Anne fikk dagboken sin, som hun kaller Kitty, til bursdagen sin 12. juni. Familien hennes og hun må flykte til et tomt lager hus. Der bor de sammen med fire andre mennesker.

Det er familien van Daan som består av Peter (16) og herr & fru van Daan også er det dr. Dussel. Dette tomme lager bygningen er ikke sort og de må være helt stille når det er andre mennesker der, enn de som vet at de er der.

Tidligere hadde pappaen til Anne jobbet i firma som eide denne bygningen de bodde i. Anne har forskjellige meninger om de forskjellige personene i boken, hun mener for eksempel at fru van Daan er en sikkelig hypokonder og en sutre bøtte. Men det gjør ikke noe for fru van Daan mener at Anne er en nysgjerrigper og er veldig frekk. Inne i bakbygningen føler Anne seg ”Himmelhoch jauchzend, zum Tode betrübt”(”Himmelhøyt jublende, bedrøvet til døden.”).

Fordi når hun tenker på alt det gode hun opplever inne i bakbygningen i forhold til andre jødiske barn føler hun seg ”Himmelhoch jauchzend…” Når hun hører alt det onde som skjer der ute i verdenen føler hun ”…zum Tode betrübt”.

Anne skriver hver dag sånn her; først datoen også begynner hun med ”Kjære Kitty,” og slutter med ”Din Anne.”

Jeg skriver nå et kapittel som gikk veldig inn på meg.

Torsdag 11. november 1943

”Kjære Kitty,

Jeg har en fin tittel på dette kapitelet:

Ode til min fyllepenn.

In memorian.

Min fyllepenn var en av mine kosteligste eiendeler. Jeg skattet den høyt, fordi den hadde en kulespiss, og jeg kan ikke skrive pent med annet enn kulespisspenn. Min fyllepenns liv var rikt og interesangt, og det vil jeg nå fortelle om. Da jeg var 9 år gammel, kom fyllepennen i en pakke med påskriften ”Prøver uten verd”. Den sjenerøse giver var min bestemor, som da bodde i Aachen. Jeg lå i min seng, ute hylte februarstormen rundt huset. Den gloverdige fyllepennen lå i et rødt skinn-etui, og ble øyeblikkelig forevis for alle mine venninner. Jeg, Anne Frank, var den stolte eier av en fyllepenn.

Da jeg var 10 år gammel, fikk jeg ta penne med meg på skolen, og lærerinnen gav meg lov til å skrive med den.

Da jeg var 11 år gammel, måtte min dyrebare skatt dessverre bli hjemme, for lærerinnen i skjette klasse ville at vi skulle bruke skolens penner og blekkhus.

Da jeg 12 år gammel kom til jødisk lyceum, fikk min fyllepenn et nytt etui med to rom, ett til den og ett til blyanter, begge forsynt med glidelås.

Da jeg var 13 år, fulgte min fyllepenn med meg til bakbygningen, og her har den hjulpet meg med talløse dagbokbrev og annet skrive arbeid.

Nå er jeg 14, og har opplevd mitt siste år sammen med min fyllepenn.

_ _ _ _ _

Fredag i femtiden kom jeg ut fra rommet mitt og ville sette meg til å skrive i fellesrommet. Men jeg ble skysset bort fra bordet, fordi Margot og far holdt på med latinøvelser. Fyllepennen ble liggende igjen midt på bordet, og jeg fikk anvist et hjørnet for rense bønner. ”Rense bønner” består i å skrape vekk mugg av gamle brune bønner.

Kvart på 6 feide jeg golvet og kastet alt rusket i ovnen. En veldig flamme slo opp, og glad var jeg, for det holdt på å gå ut i ovnen. Imens var latinerne ferdig med oppgavene, og jeg satte meg til bordet for å begynne å skrive. Men min fyllepenn var forsvunnet. Jeg lette o lette, Margot lette, mor lette, far lette, og Dussel lette, men pennen var som sunket i jorden.

”Du skulle vel ikke ha kastet den i ovnen sammen med bønnerusket?” spurte Margot. ”Er du gal?” svarte jeg.

Men da fyllepenne ikke dukket opp i løpet av kvelden, skjønte vi at den hadde havnet i ovnen, og at det måtte være celluloiden som hadde flammet så kraftig opp.

Og den sørgelige tildragelsen ble bekreftet neste morgen da far fant holderen i aska. Av gullpennen var ingenting igjen. ”Den er sikkert smeltet,” mente far.

Jeg har en eneste trøst, selv om den er mager: Min fyllepenn er blitt kremer, akkurat som jeg selv vil bli engang!

Din Anne.”

Jeg vet ikke hvorfor akkurat dette kapittelet har gått inn på meg.

(Jeg hørte også på radioen i dag tidlig at i Holland har de gitt opp å prøve å finne de som anga familien til Anne Frank og de andre som var der å hjalp dem)