Anne Frank og hennes familie flyttet inn i bakbygningen i Prinzchengracht 263 i Nederland. Der bodde de med familien van Daan (som egentlig heter van Pels) og Albert Dussel (Fritz Pfeffer). De flyttet til denne skjulte bakbygningen onsdag den 8. juli 1942, der de skulle bli til 4. august 1944. Anne forteller i dagboken sin om hvordan det sosiale og det praktiske var inne i skjulestedet deres. Sosialt var det vanskelig, og særlig de voksne kranglet mye. Anne var en utadvendt og sterk jente, som fikk mye skjenn for de noen ganger frekke kommentarene sine, og innrømmer selv at hun kunne være spydig. Men det er ikke lett å bo trangt sammen så mange mennesker der alle er vandt til mye bedre vilkår, og alle anklager hverandre for sløsing og lignende. Anne Frank og hennes søster, Margot hadde et godt, men ikke så veldig fortrolig forhold, så Anne leter mye etter noen å snakke om og finner etter hvert en god venn i Peter van Dann (Peter van Pels). De praktiske problemene var nok det som førte mest til de sosiale problemene (kranglene). Det var selvsagt ikke alltid så mye mat, da hjelperne utenfor bakbygningen ofte ble syke, og de hadde ikke tilstrekkelig med penger heller. Anne forteller ikke veldig mye om maten, men forteller nok til at man får vite om de råtne potetene, de ensformige måltidene og sulten. Anne forteller heller ikke så veldig mye om politikk, men etter våren i 1944 begynte hun å skrive mer om politikk, da hun fikk vite at den nederlandske undervisningsministeren Bohlenstein tale på radioen fra London om at etter krigen skulle ting som dagbøker samles og utgis. I dagboken til Anne Frank får man ikke bare vite om krigen og jødehatet, men også veldig mye om det å være tenåring generelt på den tiden, og at det ikke er veldig langt unna slik det er i dag.

Anne Frank tar opp mange forskjellige temaer. Det vi får vite mest om er hennes personlige tanker og drømmer. Hun forteller at hun vil bli journalist og senere forfatter, og også om ting hun lurer på når det gjelder blant annet seksualitet, og jeg må si jeg ble konstant overasket over hvor like tanker hun har til ungdom i dag når det gjelder seksualitet og lignende. Hun forteller også en del om politiske spørsmål om ting hun hører om på radioen og fra hjelperne deres som kommer på besøk en gang iblant. Men det temaet Anne Frank antageligvis forteller mest om er hennes forhold til foreldrene, særlig moren. Hun føler at moren ikke skjønner henne og forteller hvordan hun mer og mer fryser Edith Frank-Holländer ut, og om den stakkars faren, Otto Frank, som blir tvunget til å være en slags mellommann. Ellers forteller Anne Frank litt i ny og ne om hennes sympati for de arresterte jødene, hennes kjærlighet og lengsel til naturen og om hvordan hun føler det når hun hører skuddvekslinger utenfor bakbygningen deres.

Anne Frank skrev i starten dagboka kun for seg selv, men etter våren i 1944 da hun hørte om utgivelse av dagbøker og lignende begynte hun å føye til litt og tok bort uinteressante ting. Boka er delt opp i de forskjellige dagene fra 12. juni 1942, til 1. august 1944, men ikke hver eneste dag. Anne skriver hver dag med preteritum siden hun forteller om noe som har skjedd. Mange begynner hver dag med ”kjære dagbok”, noe Anne Frank nesten gjør. Hun følte at å skrive dagbok var en litt merkelig ting for henne å gjøre, så hun forteller at hun ser på det som brev til en oppdiktet person; Kitty. Hver dag starter altså med ”kjære Kitty”.

Anne Frank er selv hovedpersonen, siden det er hennes dagbok. Men hun forteller veldig mye om de andre personene også; Otto Frank, Edith Frank-Holländer, Margot Frank, Auguste van Pels, Hermann van Pels, Peter van Pels og Fritz Pfeffer. Alle disse spiller en stor rolle i boka hennes, i og med at hun skriver så veldig mye om det sosiale i deres lille skjulested.

”TORSDAG DEN 11. NOVEMBER 1943

Kjære Kitty,

jeg har en passende tittel på dette kapitlet:

Ode til fyllepennen min

”In memoriam”

Fyllepennen har alltid vært en av mine dyrebareste eiendeler. Jeg satte veldig pris på den, først og fremst fordi den hadde en kraftig kulespiss, for jeg kan bare skrive pent med kulespiss. Den har levd et veldig langt og interessant fyllepennliv som jeg gjerne vil fortelle om i all korthet.

Da jeg ble ni år gammel, kom fyllepennen i en liten pakke (godt pakket inn i bomull), der det stod: ”Prøve uten verdi.” Den kom den lange veien fra Aachen der den sjenerøse giveren, bestemor, bodde. Jeg lå til sengs med influensa, og februarvinden ulte rundt huset. Den ærefulle fyllepennen lå i et rødt læretui, og allerede første dag viste jeg den til alle venninnene mine. Jeg, Anne Frank, den stolte eier av en fyllepenn.”

Jeg liker dette avsnittet godt fordi denne pennen spiller en såpass stor rolle, og det vet Anne. Hun skriver om den på en så søt måte der hun beskriver ting. Hun gjør et avsnitt (som fortsetter etter dette også) om en fyllepenn interessant og spennende å lese. Etter dette forteller hun om hvor den har blitt med henne og hva som skjedde da den ble borte og mest sannsynelig ødelagt. Jeg merket at jeg følte med Anne for denne fyllepennen hun mistet, som hun var så glad i, til tross for at en fyllepenn nå til dags ikke er spesielt verdifulle.

Anne Frank skriver veldig personlig, og da selvsagt ikke alltid så veldig objektivt siden hun skriver om sine egne følelser og sine egne meninger. Hun skriver også fortellende om hvordan dagene hennes har vært og hva som skjedde. Hun beskriver ikke veldig mye hvordan ting ser ut, men vi får et godt bilde (særlig i starten av boka) hvordan det ser ut inne i bakbygningen. Allikevel forteller hun litt i ny og ne hvordan de forskjellige tingene ser ut rundt henne. Derimot forteller hun veldig mye om de andres personlighet, slik hun kjenner den, og da selvsagt veldig subjektivt.

Anne Frank flyttet som sagt inn i bakbygningen den 8. juli 1942, helt til 4.august da hun og resten av de andre som også var gått i skjul i bakbygningen ble arrestert av en SS-offiser, Karl Josef Silverbauer og minst tre nederlandske sivilkledde politimenn fra ”det grønne politi”. Alle ble gasset i hjel, skutt eller døde i hjel av sult eller sykdom. Anne Frank og søsteren Margot ble deportert med en såkalt evakueringsgruppe til Bergen-Belsen i Lünenberger der de begge to døde av en tyfusepidemi som spredte seg blant fangene. Denne epidemien spredte seg vinteren 1944/45 og drepte tusener av fanger. Annes dødsdato regnes å være mellom februar og mars. Likene ligger mest sannsynelig i massegravene der et sted.

Anne har skrevet mye annet enn dagboken sin, men det er kun små noveller og dikt og lignende hun hadde for seg selv og som mest sannsynelig er borte for lenge siden. Hun forteller litt om disse tekstene i dagboka, og forteller at hun har lyst til å bli journalist og senere forfatter, for hun mistet aldri håpet på at hun ville komme ut og leve fritt igjen. Hun forteller at hun vil bli husket og bety noe, ikke kun være en husmor, noe hun absolutt er. Det er ikke mange som aldri har hørt Anne Franks navn. Dagboka hennes ble utgitt av faren hennes, som var den eneste overlevende av personene i bakbygningen.

Jeg synes denne boka er ekstremt bra og viktig. Den skildrer ikke bare hvordan det var å være jøde, men også hvordan det var å være tenåring på de tidene. Hun forteller, som sagt, en god del om seksualitet. Det står om at det er vanlig å hysje ned dette, og at de fleste foreldrene spiller dumme og sier de ikke vet når barna spør kinkige spørsmål. Hun forteller om forelskelse også, og snakker utrolig likt slik unge snakker nå. Dette og mange andre vanlige ungdomstemaer tar hun opp, og det er med på å gjøre boka så lett å relatere til for alle aldere. Jeg har også lest den da jeg var ganske liten, og husker at jeg likte den godt da også. Men det er også viktig at hun tar opp politiske ting, noe hun gjør i en stor nok grad. Det er noen dager hun kun skriver om politikk, men på en måte slik at man skjønner det. Dette er jo selvsagt fordi hun selv var på samme alder som jeg er. Det er bare en utrolig opplevelse å lese denne boka, siden den er sann og så ekstremt sterk! Den anbefales på det sterkeste til alle og en hver.

Kilder: ”Anne Franks dagbok – ny usensurert utgave” etterord og forord, bildene er fra internett