”Beatles” er skrevet av Lars Saabye Christensen som i 2002 fikk Nordisk Råds Litteraturpris for romanen ”Halvbroren”. Christensen er født 21. september 1953 og har skrevet mange av de mest kjente bøkene i Norge. I 1976 debuterte han med diktsamlingen ”Historien om Gly”, som han fikk Tarjei Vesaas pris for. Han har siden utgitt flere samlinger: ”Kamelen i mitt hjerte” (1978), ”Jaktmarker” (1979), ”Paraply” (1981) og ”Steder” (1986). Han har også skrevet mange romaner som ”Amatøren” (1977), ”Billettene” (1980), ”Jokeren” (1981), ”Beatles (1984), ”Blodets bånd” (1985), Sneglene (1987), Halvbroren (2001) og selvsagt ”Bly” (1990) som er fortsettelsen på Beatles. Christensen har med andre ord skrevet ganske mye, alt fra barnebøker og filmmanuskripter til flere novellesamlinger og romaner.

"Beatles" (1984) er boka han slo igjennom med. Den handler om fire gutter av årgangen 1951 som vokser opp i Oslo fra våren 1965 til høsten 1972. Romanen begynner med at guttene går å gjør rampestreker som å stjele bilmerker på bilene rundt omkring i Oslo. Gjennom disse syv årene følger vi fire gutter som i begynnelsen er svært opptatt av popgruppa ”The Beatles” og kaller til og med hverandre for ekte ”The Beatles” navn. De fire guttene er Kim (Paul), Sebastian (George), Gunnar (John) og Ola (Ringo). Guttene er i begynnelsen svært like, men når interessen for jenter og festing kommer på banen skiller de seg fra hverandre. Kim Karlsen som han egentlig heter flyr rundt med to damer, nemlig Nina og Cecilie. Kim havner mange ganger fullstendig ut i fylla, og havner delvis mer og mer på kjøret.

 I løpet av de syv årene spres gjengen ofte, men det er popgruppa ”The Beatles” som holder dem sammen. De samles hver gang en av de har fått seg en ny Beatles plate, og de ligger gjerne en hel kveld og røyker tobakk, mens de hører plata om og om igjen. Gunnar har en eldre bror som guttegjengen ser opp til, nemlig Stig. Stig forteller guttene om Vietnam krigen og hvordan amerikanerne bombet stakkars små barn med napalmbomber. Stig er svært begeistret over kommunismen og påvirker Gunnar såpass at han også begynner og demonstrere for kommunismen og mot amerikanernes bombing. Gunnar prøver å få Kim til å støtte kommunismen og gir han mange flygeblader, men disse putter bare Kim i skuffen sin og Gunnar blir svært sint når han oppdager det.

Guttene hadde planer om å starte et eget band som skal hete ”The Snafus”. Det ble det ikke noe av fordi de ikke klarte å bruke instrumentene. Alle fire hadde regnet med at de skulle få penger til instrumenter til konfirmasjonen, men det kunne de bare glemme fordi foreldrene deres ikke var de rikeste i byen akkurat. Sebastian eller ”Seb” som han blir oftest kalt droppet konfirmasjonsundervisningen og da var alt håp ute for at ”The Snafus” skulle bli noe av.

”The Snafus” ble det aldri noe av, men det stoppet ikke guttene fra å ha noe å gjøre. Guttene likte å sprenge grenser og prøve ut det som det gikk an å prøve ut. De reiste blant annet på en telttur som mildt sagt gikk over stokk og stein. De gjorde masse sprøe ting som å stoppe vannet i en demning slik at de kunne bare gå å plukke fisk seinere. Dessverre råtnet fisken dagen etter slik at de fikk ikke tatt vare på den. Under teltturen opplever guttene en del mystiske og overnaturlige ting. De opplever å møte en gnom, de ser en naken kvinne som tilbyr guttene et trekk av en type røyk de ikke har sett før og Kim opplever det å se seg selv i fremtiden, men det skjønner han ikke før på slutten av boken.

Cecilie og Nina var de to kjærlighetene Kim hadde. Kim kjente også en tredje kvinne som het Henny, som var venninnen til onkelen hans Hubert. Henny var ikke noen kjæreste men en god venn av Kim. Hun klarte også å få den rare onkelen Hubert til å tenke klarere. Henny og Hubert flyttet etter hvert til Paris, men det varte ikke lenge fordi de fant ut at de ikke passet sammen og Hubert flyttet senere for seg selv.

Sebastian er den mest prøvende i boka, han er den som prøver ut nye ting som hasj. Dessverre går det dårligere og dårligere for han. Etter at moren hadde funnet seg en ny type, flyttet han ut og da gikk det fullstendig rett på trynet for Sebastian. Han havnet på kjøret. Faren til Sebastian, som var sjømann ville gjerne møte han i Paris. Sebastian hadde en drøm om å bli sjømann, men klarte ikke å bli så straight at han fikk rotet seg til faren som ventet på han forgjeves i Paris. Ingen viste hvor Sebastian var blitt av. Kim, Gunnar og Ola jobbet en hel sommer for å tjene opp nok penger til å reise til Paris. De leitet på kryss og tvers over hele Paris etter Sebastian, og de skulle til å gi opp da de tilfeldigvis traff på Sebastian som spilte munnspill for å tjene penger til dagens opphold. Dessverre hadde Sebastian havnet skikkelig på kjøret som sprøytenarkoman. De fikk dratt han med hjem etter at han først prøvde å rømme. Så var oppgaven å få han til å slutte med narkotikaen. Sebastian flyttet inn hos bestemoren som fikk han på rett kjøl igjen. Så var de fire guttene endelig samlet og alle hadde noe å gjøre. Ola fikk en dag et brev fra Kirsten om at hun ventet barn. Ola velger å flytte til Kirsten og barnet. Derfor ble de splittet igjen og spredd for alle vinder.

Etter mange dårlige forsøk på å få dagene til å gå, endte Kim opp på Gaustad Sykehus etter et mentalt sammenbrudd i Oslos gater. På Gaustad opplever han også å møte igjen Cecilie og Nina samtidig. Etterpå vil ikke noen av jentene ha noe med han å gjøre lenger. De andre guttene fikk han til og rømme og de fire guttene var endelig samlet igjen bare nå var de menn!

Da jeg fikk denne boken på 538 sider tenkte jeg at jeg måtte pine meg igjennom boka, men nei der tok jeg feil. Da jeg leste boken ble svært overrasket over hvor lett det var å lese den. Dette er definitivt en av de mest lettleste bøkene jeg har lest. Da jeg leste boka følte jeg at jeg nesten fløy igjennom en historie. Dette skyldes ikke bare det at boka har svært mange sider med tale i, men også at språket er svært enkelt. Guttene prater det vi kaller sleng og det gjør at boka er svært morsom og interessant å lese. Boken handler om ungdom og oppvekst og jeg må ærlig si at jeg kjenner meg igjen på mange av sidene. Jeg tror at hvis Lars Saabye Christensen ikke hadde fått den oppveksten han fikk, ville han ikke ha vært kapabel til å skrive denne boken. Jeg ser for meg Christensen som en blanding av de fire guttene.

De fire guttene er allikevel svært forskjellige, så en selvbiografi fra Christensen kunne den ikke vært. Ola forbinder jeg sterkt med Donald Duck, han er uflakskongen og det gjør boka utrolig morsom. Ola blir spist opp av mygg på teltturen, at han detter ut i ”bånntjern” og finner en knokkel under skolens orientering og ikke minst at han kræsjer på sykkel og brekker begge armene. At det er Ola som ender opp som far overrasker ikke meg et sekund! Gunnar er den som har de største målene i livet i boka. Han står for noe, han vil noe samtidig som han er litt sløv i blant. Det at han støtter kommunismen sterkt og at han har en eldre bror preger Gunnar. Selv om det må sies at det var Gunnar som lyktes best av guttene fordi han var den eneste som begynte å studere. Jeg må bare understreke at han fikk like gode karakterer i ungdomskolen som Kim og Sebastian, som kommer ut som taperne. Jeg synes at i del 1 er guttene like alle fire, men videre i boka utvikler personlighetene seg svært forskjellig. Sebastian og Kim var flinke på skolen, men begges svakhet var at de var så forbannet sløve! Boka er skrevet i jeg form av Kim som også er hovedpersonen i boka. Synsvinkelen er svært viktig, fordi hvis denne hadde vært fra moren til Kim tror jeg ikke historien ville ha lignet en gang! De fire guttene er svært like i begynnelsen , men er svært forskjellige mot slutten av boka. Det er nok et bevis på at han prøver å fremheve at oppveksten kan ende mange steder.

Når det gjelder språket guttene snakker kan man definitivt si at de snakker arbeiderklasse språk med sleng, som også kan sammenlignes med den typiske ”Drammensdialekt”. Det finnes mer enn 1000 eksempler på hvor guttene prater dette språket i boken. Ord som ”åssen”, ”nuggen” og ”pælma” (Betyr: hvordan, nogen og kastet) er typiske ord som vi finner. Det viser både at guttene ikke er veldig godt oppdratt av foreldrene, og det viser også at guttene ikke omgås med de ”fintsnakkende” som spesielt kommer fra Oslos vestkant. Cecilie er et eksempel på en person som snakker fint. Men det er ikke bare disse ordene, men måten det snakkes på. Guttene sier gjerne ”ha’kke” isteden for ”har ikke”. Guttene blir da mer ”tøffe” og mer typiske. Språket gjør at de er gutter og ikke voksne. Språket skaper miljøet i boka og Christensen har lyktes bra med dette valget! Det at Christensen bruker dette språket når guttene snakker gjør også at boka blir bedre. Da skjønner leseren mer av hva slags personligheter vi har med å gjøre. 

Boka er et godt eksempel på en skildring av gutters oppvekst i 1960-årene. Livet deres ligner ganske mye på livet til gutter i dag. Spørsmålet er hvor lenge den vil være aktuell frem i tid. Den duger i dag fordi jeg føler jeg kan sammenligne bokas tid med tiden i dag. Vil boka være like populær om 30 år ? Kanskje ikke ungdom røyker og ruser seg på alkohol lenger, men tar heller en pille? Boka har blitt oversatt til mange språk, og er solgt til mer enn 100.000 eksemplarer. Den vil nok fortsatt bli solgt og noen vil fortsette å låne den på bibliotek i fremtiden Jeg tror nei, denne boka kommer til å være null verdt om 30 år. Hvem er det som gidder å lese om noe som ikke er realistisk ”i dag” om 30 år? Vi går å låner ”Ringenes herre” som har en handling for lang tid tilbake, men ”Beatles” er ikke ment å være en gammel bok, men en ”dagens bok”.

Boka er på hele 538 sider, men jeg synes den ikke var langtekkelig i det hele tatt. Det utrolig mye handling og det var derfor jeg syntes det var verdt å skrive å skrive et så stort handlingsresume. Selve historien må man ikke ha den største fantasi for å finne på, det fins mange eksempler på slike historier. Selvfølgelig er hendelsene satt godt sammen og jeg er imponert over disse hendelsene som ”vinker” til hva fremtiden vil gi. Spesielt er det hendelsen hvor guttene går hjem fra teltturen og passerer over jordet utenfor Gaustad sykehus hvor de møter en gruppe med pasienter. De ler av gjengen, men ingen av de ville ha tenkt da at en av de ville havne der om noen år. Dette syntes jeg var ganske oppfinnsomt og bra. At guttene ler av dette synes jeg er typisk trekk på guttenes lek med skjebnen. Christensen bruker mye humor i boka samtidig som han får fram poenget.

Boka er i helhet en virkelig god bok og det er en fabelaktig god Saabye Christensen som viser seg fram på 538 sider. Oppvekstromanen ”Beatles” kunne nesten ha vært en selvbiografi av Christensen, men det er den er ikke det. Selve historien er litt for original, men beskriver oppveksten til fire gutter ganske bra. Det som er mest negativt med boka er at den er litt for typisk. I innholdsfortegnelsen ser jeg at den viser en historie fra guttene er små til de er store. Det er ganske opplagt hvis man bruker de små grå at dette vil handle om oppvekst. Hva er vel mer typisk enn at det skal gå galt? Det ender allikevel godt, men det er vel fordi at Christensen har brukt ganske mye humor i boka samtidig som han skal få fram poenget. En genial velsmakende oppvekstroman med et godt poeng og en god Christensen som bruker egne erfaringer i praksis for lage en lang trist historie dekt med god humor.

Terningkast 5.