Romanen Beatles er skrevet av Lars Saabye Christensen, og ble utgitt i 1984 av Cappelen Forlas as. Den har to etterfølgere som heter Bly og Bisettelsen. Saabye Christensen ble født i Oslo i 1953, og vokste opp på Frogner sammen med mor og far. Selv om han er mest kjent som romanforfatter, debuterte han som lyriker allerede i 1976. At Christensen er født og oppvokst i Oslo kommer igjen i hans skrivemåte og forfatterstil. [1]

Oppvekstromanen Beatles inneholder 538 sider med oppdikta, men virkelighetsnær historie. Historien om hvordan det er å vokse opp i Oslo, hvor galt det kan gå og hvor spennende en historie om fire gutter som vokser kan bli, bare man vet hvordan man skal formulere seg og fenge leseren. Det har Saabye Christensen bevist at han kan. (Vi skriver helst ”man” på bokmål og ”ein” på nynorsk).

Kim, Ola, Gunnar og Seb. Fire gutter som stjeler merker på biler og gjemmer dem under senga. Favorittband: The Beatles. Mange timer fremfor platespilleren, en tilstedeværelse i en total stillhet og full konsentrasjon på en og samme tid. Å kunne nyte verkene til det største bandet noen sinne. Gang på gang. Aldri gå lei. The Beatles. Kim Karlsen bor sammen med sin mor og far, som konstant klager over at han må gjøre det bra på skolen og klippe håret. Når han går lei, henger han sammen med kameratene sine. Seb bor sammen med moren sin, og har en far som jobber på sjøen. Gunnar kan ikke lyve. Heldigvis har han Kim som mer enn en gang tar på seg skylden for det Gunnar gjør galt, og ikke kan lyve om. Ola stammer. Helt til han møter Kristin fra Trondheim. Seb skal jobbe på båt sammen med faren sin, men han forsvinner før han når fram. De tre andre kameratene reiser til Paris i håp om å finne ham. Utrolig nok finner de ham, men han er i en noe elendig tilstand. Kim besøker Hubert, og får låne penger til toget hjem. Livet ser ut til å gå bra for alle fire guttene. De har jo hverandre.

”En dag fikk jeg være med på tur. Vi var en sjaber gjeng som lunta oppover mot Sognsvann, forbi jordene. To pleiere gikk foran og bak horden. Sommeren var i siste fase. Matt. Utslitt. Måtte være august. Beina var tunge å få med. Vi slepte oss langs veien. Da så jeg dem plutselig. De kom mot oss. Fire gutter med stenger over skuldrene og svære fiskevesker. De saktna farten og var stille da vi passerte dem. Jeg snudde meg. De hviska sammen og så etter oss.”

Saabye Christensen nøyer seg ikke bare med ett tema, han tar opp flere. Han gir deg en mulighet til å få om kunnskap i og et innblikk i hvordan det er å vokse opp i Oslo. Hvor forvirret jenter kan gjøre deg. Hvor gøy en fisketur med dine beste venner kan være. Hvor ødeleggende rusmisbruk er. Skillsmisse. Hvordan det var å være homofil på denne tiden, og hva som ble gjort mot dem som våga å stå for hva de var. Hvordan å tro på gud kan være en løsning, og en annen det å støtte Mao og stå imot regjeringen. Et mål med livet. Og hvor godt det er å ha ekte venner som får deg ut når familien tvangsinnlegger deg på sinnssykehus.

Men hva ville Saabye Christensen oppnå med denne boka? Og hva vil leseren få igjen ved å lese den? Jo, det skal jeg fortelle deg. En innsikt i hvordan det var å vokse opp på 1960-tallet, hvordan en dårlig gjennomtenkt handling, gjerne kombinert med sprit, kan snu deg og livet på hodet. Hvor kompliserte og innvikla jenter er, og hvordan du må stå for det du har gjort.

Kim Karlsen har en tydelig konflikt i seg selv, og er ikke sterk nok til å motstå fristelsen fra å rømme fra alt og la være å ta ansvar. ”Jeg knuste pillene og strødde dem under senga.” Han vil ikke en gang bli frisk. Men kanskje han aldri var syk, kanskje han bare ikke kunne bestemme seg?

Forfatteren gir oss aldri en skikkelig avslutning. Han gir heller leseren en mulighet til å skape sin egen slutt. Litt forvirrende, men også tankevekkende. Du får derimot mulighet til å følge guttene videre i oppfølgingsromanene Bly og Bisettelsen dersom du ikke har fått nok av Kim Karlsen, Gunnar, Seb og Ola. Og nå, 26 år senere, er historien fremdeles aktuell. Den tar nemlig opp tidløse problem, og blir derfor fremdeles lest av mange. Det er derfor Lars Saabye Christensen mottar priser for det han skriver. Fordi han er flink. Dritflink.

[1] Anne Line