Amalie Skrams debutroman Constance Ring ble utgitt i 1885, og var på den tiden omgitt av forargelse. Boken var hennes harde kritikk av den økonomiske og seksuelle undertrykkingen i ekteskapet. På mange måter reflekterer romanen livet til Amalie Skram, som selv ble giftet bort til en eldre skipskaptein i ungdomsårene sine. Ekteskapet var fra første dag mislykket, og inspirert av Bjørnsons litteratur valgte hun å bli skilt fra mannen sin. I hennes samtid var ikke dette anstendig, og anstrengelsene førte til at hun fikk nervesammenbrudd. På denne tiden blomstret også Amalies interesse for litteratur, og hennes forfatterskap begynte. Senere giftet hun seg på nytt, denne gangen med dikteren Erik Skram. Dette ekteskapet gikk heller ikke knirkefritt, og det endte med skilsmisse. I sin samtid ble hun sett på som radikal, og hun møtte motstand på grunn av sine samfunnskritiske romaner. Hennes verk deles ofte opp i tre kategorier; slektsromaner, sinnsykehusromaner og ekteskapsromaner.

I ekteskapsromanen Constance Ring møter vi en ung og livsglad kvinne. Hun blir fratatt denne livsgleden da hun som 19-åring blir giftet bort til den 16 år eldre Edvard Ring. Uvitende om seksualitet, reagerer Constance sterkt på Rings kjærtegn og finner mannens oppførsel meget frastøtende. Ekteskapet er kjølig helt fra begynnelsen, og bedre blir det ikke når Constance finner ut at Ring er utro med tjenestepiken Alette. Constance møter stor motstand etter å ha lagt frem sitt ønske om skilsmisse. Hun blir sterkt oppfordret til å endre vilje angående saken. Livet til Constance forandres når Ring går bort i en ulykke til sjøs. Hun blir glad i livet sitt på nytt når medisineren Lorck frir til henne. Likevel er det som om Constance er dømt til å være ulykkelig, for hun oppdager også Lorcks tidligere kjærlighetsliv. Etter at dette forholdet er sabotert, vender hun sitt kjærlighetsbehov mot musikeren Meier. Nok en gang går forholdet problemfritt helt til hun blir oppmerksom på Meiers utroskap. Til slutt er det blitt stille og tomt inni henne. Hun finner ingen mening med tilværelsen og forstår at hun ikke orker å leve mer.

I denne sørgelige beretningen om en kvinnes skjebne foregår hele handlingen i et miljø med mennesker som tilhører borgerklassen. Kristendommen spiller en sentral rolle i verket, og det er først og fremst religionen som danner grunnlaget for det konservative systemet. Man blir godt kjent med det velstående folkets normer knyttet til ekteskap, og kvinner og deres plikter overfor mennene. Det antydes at kvinner skal klare seg uten eget arbeid, mens mennene skal passe forretningene. Dette gjelder særlig overklassen i samfunnet, som Constance Ring skildrer. Når Constance vil ta ut skilsmisse møter hun motstand. Ikke minst stilles hun ansvarlig for sin manns utroskap ved å bli omtalt som en ”kokette”.

Blant alle hendelsene hvor Constance blir kritisert og omtalt som en ”kokette”, tar Skram opp temaer som dobbeltmoral, kjønnsroller og utroskap. Disse grunntankene går som en rød tråd gjennom hele romanen. Dobbeltmoralen ligger i dette tilfellet i forskjellene mellom normene som angår kvinner og menn i ekteskapet. Kvinnene skulle dessuten finne seg i all den elendigheten et ekteskap hadde å by på, og skilsmisse betydde uten tvil sosial fordervelse. Constance prøver å bryte med dette konservative systemet, men med lite hell. Med dette viser Amalie Skram at kampen for kvinnefrigjøring har lange tradisjoner.

Forfatterens samfunnskritiske blikk gjør at verket kan ansees som en historisk kilde til forfatterens samtid. Den allvitende synsvinkelen som boken er skrevet med, gir en detaljert beskrivelse av det mannsdominerte samfunnet. Bruken av 3. person gjør likevel at leseren får veldig utdypende person- og stedsskildringer, noe som etter hvert blir tungt. Forfatteren drøyer handlingen mer enn nødvendig, og det tar relativt lang tid før noe spennende skjer. Den historiske betydningen er en av grunnene til at jeg ble motivert til å lese videre etter de første sidene. Likevel når boka et punkt hvor det er vanskelig å legge den fra seg, og den dype skildringen av kjærlighet samt en kvinnes påkjenninger og følelser er kraftfull i seg selv.

Som sagt er boken sterk, og jeg hadde veldig lett for å utvikle medlidenhet for hovedpersonen underveis. Likevel er det et viktig element som ødelegger mye av den fine opplevelsen, nemlig språket. Nærmest hele boken består av omstendelige skildringer og dialoger som kan kreve grundig tenking. Det som kan kalles for en kort og enkel setning i boken kan lyde slik: ”Folk trodde det var enkesorg, og roste hennes store trofasthet, men hennes nærmeste rystet på hodet og menet det var skam å gi efter for en fiks idé, for annerledes kunne jo hennes menneskefiendske skyhet betegnes”. Dette er en helt tilfeldig setning fra boken, som viser at språket både er gammeldags og unaturlig, særlig for yngre lesere.        

Til tross for det unaturlige språkbruket, mener jeg at forfatteren får frem gode poenger til fordel for kvinner. Man kan si at det ikke er en bok som skal underholde, men det likevel er en trist klassiker som fikk meg til å tenke over de vanskelige forholdene som ennå eksisterer for en god del kvinner. Jeg vil kun anbefale boken til dem som interesserer seg for historiske fortellinger, siden det ikke er en roman med nervepirrende spenningsmomenter. Hvis man leter etter en lærerik leseopplevelse kan dette definitivt være en passende roman.