Amalie Skram ble født i Bergen 22.august 1846. Faren eide en landhandel her, men det gikk ikke så bra med butikken, og den gikk konkurs. Faren forlot da Amalie og de 16 andre søsknene alene igjen til moren. Amalie vokste opp med lite kjærlighet i hjemmet.

Moren satte Amalie på en privat pikeskole, slik at hun skulle lære seg å dannes som en pike. I 1864 giftet hun seg 18 år gammel mot sin vilje med den 9 år eldre skipskapteinen Møller, de fikk 2 sønner og sammen reiste de til Mexico og Australia om bord på Møllers båt.

Ekteskapet var ikke lykkelig, Amalie klarte ikke å akseptere sin manns tidligere seksuelle erfaringer , og det endte med skilsmisse i 1878. Hun flyttet til Kristiania og ble med i et miljø, der bla. Bjørnson og Garborg stod henne nær. I 1884 giftet hun seg på nytt med den danske forfatteren Erik Skram og flyttet til København. Skram oppfordret henne til å skrive.

I 1885 skrev hun sin første bok Constance Ring der et ulykkelig ekteskap blir beskrevet. Mye av hennes egene livserfaringer fikk mye å si for temavalget i hennes romaner. Constance Ring fikk en viktig rolle i moraldebatten som foregikk på den tiden, og til hennes store skuffelse var Bjørnson negativ til hennes bok. Den eneste som roste boken og forsvarte Amalie offentlig var Arne Garborg.

Sykdom og arbeidspress gjorde at hun lot seg legges inn på Københavns kommunes Hostpital, 6. avd. -avdeling for sinnssyke. Hun kom i stor krangel med overlegen og han tvangsinnla henne på St. Hans Hospital ved Roskilde, der hun ble en måneds tid. Ekteskapet endte i skilsmisse i 1899, og fram til sin død levde hun alene.

På gravstenen til Amalie står det :Dansk Borger, dansk Undersaat og dansk Forfatter. Den var skrevet av henne selv, som en siste hilsen til Norge som aldri priset henne slik hun fortjente det, første etter sin død ble hun priset her i landet som en av våre største forfattere.

Amalie Skram skrev på en måte som kalles naturalistisk. Det var å skrive om livet og menneskene uten å pynte på noe og gjemme bort noe som er ubehagelig og som man ikke snakket om.

Constance Ring

I romanen Constance Ring er det selvfølgelig Constance Ring som er hovedpersonen. Constance var en livsglad 19-åring da hun ble tvangsgiftet til den selvtilfredse Ring, som er 16 år eldre enn henne.

Constance er helt uvitende om seksualitet og reagerer veldig avvisende på sin ektemanns erotiske framstøt. Et eksempel er når Ring kommer hjem fra en tur i byen, Constance sitter og gråter: Han bøyde seg over henne.
- Hør nu, Constance, la oss være venner. Gi meg et kyss og vær søt pike.
Hun fòr opp som en stukket av noe stygt og ristet ham heftig av seg.
- Gå vekk!, ropte hun, jeg har imot deg, og hurtig sprang hun ut av stuen.
En dag møter Ring fru Wleügel, Constances tante på toget. Ring forteller om sine problemer og de finner ut at det beste er å be Fru Blom, Constances mor om å komme ned å besøke dem. Moren tar en prat med Constance og det ser ut til å hjelpe. Men, med en gang moren har dratt oppstår problemene igjen.

En dag oppdager Constance at Ring er utro, med hushjelpen Alette. Constance drar straks til tanten, Wleügel og forteller at hun vil skilles. Folk oppfatter fort Constance som rar og hun blir innlagt på sinnssykehus. Hun og Ring skriver brev til hverandre og hun forstår fort at hun må gi opp skilsmissen.

Kort tid etter drukner Ring. Det viser seg at forretningene hans har slått feil, og at det ikke er noe igjen etter han. Hun sier derfor ja til å gifte seg med dr. Lorck, som har vært forelsket i henne siden han var 19 år. Hun har lenge troen på et lykkelig forhold, helt til hun får kjennskap til hans tidligere affærer, og kjærligheten mellom dem dør ut. Hun forelsker seg i den romantiske musikeren Meier. Dette ekteskapet går heller ikke bra og Constance tar tilslutt selvmord.

Dette synes jeg om boka

Jeg ble egentlig ganske skuffet over boka. Jeg hadde hørt mye positivt om den og hadde ikke regnet med at jeg ikke kom til å like den. Romanen var skrevet i 3. person, og dette førte til at det ble lagt veldig lite vekt på personenes tanker og følelser. Det ble kjedelig å lese når det bare stod: …så sa han det, og han svarte det….o.s.v.

Tittelen på boka hadde jo litt med boka å gjøre siden tittelen var: Constance Ring, men dette var en lite spennende tittel. Spenningen i boka må ha forsvunnet, for her var det ingenting som var noe spennende, dette hadde kanskje noe med det at man ikke fikk vite hva personene tenkte, fordi selve den ytre handlingen var grei. Personene virket ikke troverdige når man måtte tenke seg til hva de tenkte, dette ga liten mening, og jeg synes det var helt tåpelig. Innledningen var helt grei men det var veldig mye oppramsing. Derimot ble jeg imponert over slutten, her dør Constance.Jeg tror ikke slutten kunne vært skrevet på en annen måte , det hadde blitt for dumt hvis det hadde vært en ”så levde de lykkelig i alle sine dager” –slutt.

Jeg følte egentlig at jeg lærte mye om tiden boka var skrevet i, det var et veldig mannsdominerende samfunn da. Bjørnson skrev for eksempel, uten å ha lest boka:
- Det har harmet meg at du ga deg til å skrive en bok. Det har skuffet og ergret meg at du av din mann fikk lov til å utgi den. Bjørnsons brev er et bevis på at Amalie ikke overdrev da hun skrev om kvinnen og hennes stilling.

Et eksempel er der Constance betror seg til sin kusine Marie om sin manns utroskap:--- du må huske at mennene er ganske annerledes enn vi. De er så vant til slike affærer fra før av, og de kan så lett få tilbakefall hvis ikke deres koner, jeg hadde nær sagt, setter livet inn på å holde dem fast, og det kan en kone, iallfall en som har de ytre betingelser, - som du for eksempel. Jeg synes boka ble alt for lang, det ble veldig langtrukkent og tungt å lese.

Kilder:
- Internett
- ”Litteraturhistorie for 9c”
- Leksikon :Aschehoug og Gyldendals lille
norske leksikon - Åse Marit Torbjørnsrud