Jeg synes det er litt viktig å vite om forfatteren Cora Sandel før man leser hennes bøker, fordi mye av hennes liv kjenner man godt igjen i hennes verk. Derfor vil jeg på de to neste sidene skrive litt om hennes liv, da det er mye lettere å forstå hennes bøker.

Cora Sandel er ikke den egentlige forfatteren til boka ”Alberte og Jakob”. Sara Cecilia Margareta Gørvell Fabricius er hennes egentlige navn. Fabricius gav seg ut for å hete Cora Sandel for å ikke bli gjenkjent i hennes bøker. Folk visste at hun hadde levd et hardt liv, å jenta klarte ikke å male følelsene sine selv om hun flyttet til Paris for å bli malerinne. Derfor mener mange at hun skrev bøker om hvordan hun hadde det gjennom hennes 94’årige lange liv.

Sara Cecilia Margareta Gørvell Fabricius bodde i Oslo, den gang kalt Kristiania, de 13 første årene i hennes liv. Nærmere bestemt nær Aker Brygge. Hun hadde to brødre – Jens og Henry. Hver sommerferie til hun ble 13 år, var hun hos farfaren sin i Kristiansand. Sara og faren hadde et godt forhold, men han var mye til sjøs. Sara likte å tegne tegninger til faren sin. Han fikk dem som et minne med seg hver gang han skulle dra til sjøs. Helt fra hun var liten av hadde hun bestemt seg for å bli malerinne. Da tiden var inne for det skulle hun begynne på skole. Familien bestemte at hun skulle gå på pikeskole i Kristiania. Uten at man er helt sikker på det, tror man hun gikk på ”Frøkene Sylow pikeskole”. Der trivdes hun godt, men etter noen år, nærmere bestemt i 1893 flyttet familien til Tromsø fordi faren hadde fått seg jobb der. For Sara ble dette en stor påkjenning siden hun trivdes så godt der hun var født og vokst opp, men hun fant seg fort til rette i Tromsø og hun elsket naturen i Nord-Norge. Moren sendte hun etter hvert på pianotimer selv om Sara ikke var noe musikalsk talent.

I 1897 flyttet Sara tilbake til Kristiania og et år senere kom hun tilbake til Tromsø, og året etter flyttet hun atter en gang til Kristiania for å gå på ”Harriet Backer” som var en malerskole. Året etter flyttet hun igjen tilbake til Tromsø igjen og var hjemme sammen med moren for å lære seg å bli en god husmor. I 1903 fikk moren en nyresykdom som hun døde av 12 dager etter at hun hadde fått diagnosen. Siden Sara da var blitt 24 år fant hun ut at hun måtte finne ut hva hun ville bli. Hun begynte på amatørteater, men tre år senere tyder mye på at hun flyttet til Paris for å gå på ”Academie Colarossi” som var et slags ”maler-akademi”. Hovedgrunnen for at hun flyttet til Paris var at hun hadde opplevd så masse i barndommen og ønsket å ”begynne på nytt”. Hun ble i Paris i 15 år, og hadde liten kontakt med familien hjemme i Norge. Det sies at Sara flyttet rundt omkring i Paris og hadde utallige adresser i løpet av disse 15 årene. Men i 1910 kom det som et sjokk på henne at faren hadde fått en leversykdom og var lagt inn på Diakonissykehuset i Kristiania. Hun rakk akkurat hjem før han døde.

Sara pleide å gå til den såkalte ”aftenkrokien” på Colarossi. Det var et møtested der mange malere og billedhuggere pleide å gå. Der møtte hun i 1910, også Anders Johnsson som var utdannet Strukketør i Malmø. De ble ikke et par før i 1911. De hadde mye felles. Begge likte balletter, teater og konserter som de brukte mye tid på. De giftet seg etter et 2’årig kjæresteforhold i det lokale rådhuset. De dro samme høst til Firenze på et stipend de fikk.

Da de kom tilbake 11 dager senere utløstes ”Skuddet i Sarajevo”. Anders og Sara dro til Bretagne for å komme unna krigen på den måten, men Sara var bekymret for broren Jens som var til sjøs.

Noe tyder på at Sara hadde spontanabortert noen ganger før hun fødte sin sønn Erik den 12. desember 1917. Hun skrev mye om spontanaborter og graviditet i verkene hennes. Familien hadde lite penger og hun visste ikke hvordan hun skulle ta vare på sønnen Erik.

Noen år senere flyttet Sara og Erik, som da var blitt 10 år gammel, til Stockholm. Men etter kort tid sies det at de flyttet tilbake til Paris der Sara og Anders ble skilt og krangelen om hvem som skulle ta seg av Erik havnet i retten, der Sara vant. Saken om foreldreretten hadde kostet en del og Sara var blakk. Hun begynte å skrive bøker for å tjene penger og tilbakebetale alle de pengene hun hadde lånt. Hun skrev mest om drømmer og konflikter hos en kvinnelig kunstner.

Etter hvert giftet Sara seg med den norske maleren Sivert Ness. De levde sammen til Sara døde 4. april 1974 - 94 år gammel.

Boka ”Alberte og Jakob”

”Alberte og Jakob” er Cora Sandels første bok. Den ble publisert i 1926 av Gyldendal Norsk Forlag, og ble utgitt  i 9000 eksemplarer. Boka inneholder litt i underkant av 200 sider, men er utrolig tunglest på grunn av at språket skrevet som det vi kaller for ”gammelnorsk”.

Handlingen

Innholdet i boka gjenspeiler forfatterens liv, selv om hun har gitt uttrykk for at det ikke er en selvbiografi. Boka er en historisk roman om ei jente, kalt Alberte Selmer, som bor i en kald familie. Huset og folkene skildres slik at man føler at stemningen er iskald og man får frysninger av den. Handlingen skjer i 1890-årene i Tromsø by. Alberte er liten, knoklete, iskald, rødmer veldig lett, klossete og forfatteren bekriver henne som ei stygg, usikker, tilbaketrukket og stiv jente. Faren er sorenskriver og moren er husmor. I Tromsø på denne tiden er det stor forskjell på folk, noen er fattige og lever dårlig, mens andre er rike, og et ”finere” folk. Det var utrolig hvor streng sosial kontroll det var i byen på den tiden. Selv om familien Selmer er ”av det finere folk” har de så vidt penger til overs.

Forfatteren beskriver det slik at Jakob, broren til Alberte, har det mye friere enn Alberte. Han får gå på skole, noe som er Albertes store drøm. Etter hvert klarer Jakob og komme seg vekk fra familien – han drar til sjøs mens Alberte blir hjemme med moren. Moren vil at Alberte skal bli en god husmor. Forholdet Alberte har til faren er mye bedre enn det hun har til moren, selv om faren drikker mye og har mange aggresjonsutbrudd. For faren gjør ingen noe, han blir bare utrolig sint. Alberte realiserer aldri drømmen sin om å bli malerinne i Paris i denne boken, men etterfølgerne ”Alberte og Friheten” og ” bare Alberte” gjør det.

Godt å vite om boka

Boka er ekstremt vanskelig å lese fordi den er skrevet på gammelnorsk. Replikkene i boka gjør dette enda verre med at noen av de skrives på svensk og dansk.

Boka har heller ikke kapittel som gjør det litt vanskelig å huske hva som skjedde forrige gang man leste boka. Personlig så jeg meg nødt til å lese noen sider om igjen for og prøve å komme inn i handlingen på nytt. Boka har en forholdsvis liten skrift, men det er ikke et problem med å lese hva som står der – det verste er språket som er så vanskelig.

Litt generelt

Boka handler om drømmer og konflikter hos en kvinnelig kunstner på rundt 1900-tallet. Jeg mener selv at boka var ekstremt kjedelig og den fanger leserens oppmerksomhet dårlig. Historien fortelles fra leserens ståsted – altså det beskrives hva som skjer og hva som gjøres. Kvinner og jenter fremstilles som husmødre og deres plikt er å være hjemme å stelle i stand huset og lage mat mens mennene er ute og skaffer penger og lever litt mer fritt enn damene.

Min egen vurdering

Jeg får egentlig lyst til å bare si ”fy faen for en kjedelig og teit bok”. Jeg mener denne boken er alt for vanskelig å lese for ungdomskoleelever. Med alle sine tusen beskrivelser av ting mister man lett den røde tråden i boka. Jeg valgte å lese denne boka fordi den hadde mest spennende forside i forhold til de andre bøkene vi kunne velge mellom å lese. Jeg har så absolutt ingen lyst å lese mer av Cora Sandel etter og ha lest denne boka, fordi hun beskriver ting så nøye at det blir kjedelig å lese den. Det jeg liker ved boka er at dette kan skje i virkeligheten. Jeg liker også hovedpersonen godt, selv om hun er iskald føler jeg at hun har en indre varme til omgivelsene sine. Jeg har lært at jeg aldri mer kommer til å lese en bok skrevet på gammelnorsk frivillig. Tittelen ”Alberte og Jakob” som de to søsknene også heter, passer godt til boka. Den gir en anerkjennelse av at dette er en skildring av forskjeller på piker og menn.

Jeg vil avslutte bokrapporten min med å si det som var aller best ved boka: hovedpersonen Alberte. Hun forteller oss, gjennom sitt kroppsspråk, hvor dårlig likestillingen mellom kvinner og menn er. Hun viser til at man trenger ikke være god etter det kjønn man er, men man kan være klok hvis man kan mye og bruker hodet. Siden Alberte synes det er utrolig urettferdig lar hun skuffelsen forbli inne i seg, og stille prøver hun å rømme fra byen og familien.