Jeg har lest boken Den 4. Parallell – Lasarus fenomenet av Kjetil Johnsen. Boken er skrevet på norsk og har 285 sider, den ble gitt ut i 2009 av Gyldendal. Bokens sjanger inngår science-fiction men også en del innen fantasi.

Kjetil Johnsen født i 1966, er oppvokst i Melhus i Trøndelag. Han jobber som forfatter og redaktør og bor i Nittedal utenfor Oslo. Han har skrevet flere serier som «Tusenbiter serien» og «4 Venninner». Han er veldig opptatt av å skrive lettleste bøker, så alle kan ha mulighet til å lese bøkene hans.

Hovedpersonene i boka er Emma men andre viktige personer er hennes onkel Harry og lillebroren (mor og far). Emma er 15 år gammel, veldig spennende person. Onkel Harry er en rik businessmann i USA.

Handlinga av boka starter med at Emma og hennes familie er på ferie en dinosaur museum i USA. Der i fra starter Emma å få disse rare følelser, sånn helt uvanlig følelser. Faren hennes er forsker og jobber på en base i Nevada som ligger i USA. Hun nytter besøket i museum ’et med lillebroren og moren veldig mye men selve Emma er ikke så interessert i lignende som dinosaur bein som er flere 100 år gammel.

Etter at de kjører fra museum ‘et og det neste Emma opplever er at hun ligger i sykehuset.

Hun får vite at hun har ligget i koma, og at hennes mor og far døde under ulykken de har hatt, lillebroren lever men han sier ingen ord, han er helt stum. Det er da Onkel Harry kommer inn, han skal da ta vare av dem. Emma er i sjokk, for hun husker nesten ingenting om ulykken.

Det er masse action, tøffe scener og fantastiske omgivelser i handlingen. Hvis du har sett filmen «Abduction», så kan jeg si at boken har mye til felles.

Handlingen boken går ut på at Emma prøver å bli frisk, samtidig finne ut hva som har skjedd med foreldrene og hva er de rare følelsene hun har begynt å få siden da hun for første gang fikk at med dinosaur museum’ et. Legen sier at det er Deja-vu følelser, altså hun føler at hun har gjort det og det men egentlig er det bare følelser og ikke virkelig.

Etter hvert kommer folk fra DIA,» Defense intelligence Agency» De tror at faren til Emma hadde funnet ut noe spesielt, noe som kan være farlig og derfor er de etter henne men onkelen tar med seg Emma og lillebroren og flykter men når de har klart å rømme fra dem, kommer det nye grupper etter dem.

Kjetil Johnsen har skrevet det for å gi oss en god opplevelse med science-fiction sjangeren, det er ikke et viktig budskap. Men han har skrevet denne boken spesielt til ungdommer som har problemer med å lese. Boken er veldig lettlest, noe som fanger omtenksomheten til en person, det går som vannet på havet. Språket og skrivemåten er utrolig lett, naturlig og dramatisk, synes forfatteren har den erfaringen med å skrive gode bøker som passer for alle unge folk. Han har delt boken i mange korte kapiteler, det beste er at noen kapiteler så forteller fortelleren dialog mellom andre folk i handling. Det er snakk om helt andre folk enn Emma og hennes problemer. Altså i kapittel x, da er det dialog og hendelser i en annen plass og mellom to andre folk. For eksempel, dialog mellom legene, Da er Emma ikke i bildet, da er legene som har hovedrollen.

Min vurdering, jeg gir boken terning kast 6, synes den fortjener det. Den er veldig lettlest, den har fantastisk handling og den vil bli en utrolig tøff film. Jeg likte veldig mye av boken. Har ingenting dårlig å si om den. Synes forfatteren har lyktes med historien og selve boken. Normalt er jeg ikke bok-interessert men faktisk har jeg begynt å lese den 2. boken i serien og har planer om å lese resten etter det. Først da jeg lest boken klarte jeg ikke å legge den ned. Handlingen sier ikke svaret etter noen sider, man må lese hele for å få med seg det interessante svaret.

Jeg anbefaler den til aldergrensen 12-16 og egentlig synes jeg den passer for alle som har interesser i science-fiction historier.

Et liten stykke fra boken, da Emma har våknet fra koma, syntes den var veldig interessant og kult og som gjør til at jeg ville lese hele boken:

Onkel Harry så ikke ut som en onkel Harry. Det hadde han aldri gjort. Han var høy og mørk og brun. Han var slank om livet og bred over skuldrene.

Han var mye yngre enn Emmas far. Ung nok til at Nina, en venninne av henne på basen i Nevada, hadde plystret da hun så bildet av ham. Jøss, hvem er det? Og da hun fikk vite at det var Emmas onkel, hadde hun fnist og sagt: Tenk å få natta kyss av han der.
- He-ei, hadde Emma protestert. – Gi deg.
Men hun skjønte poenget. Selv om onkel Harry kunne være ganske fjern og arrogant.
Det var det arrogante blikket han ga henne nå, og hun kunne ikke skjønne det. Hun var på sykehus, det var synd på henne! Og uansett: Hvorfor var han der, egentlig, sammen med Lillebror? Hvor var moren og faren?

Hun spurte.
- Men mamma? sa hun. – Og pappa?

Onkel Harry så bort.
Lillebror kom opp langs siden av sengen, satte seg på stolen ved hodeenden, helt ytterst, med hendene samlet i fanget, underlig passiv. Som om han ville trøste henne, men ikke visste hvordan. Han sa ingenting.
Alt var galt. Veldig galt.