I forbindelse med oppgaven å anmelde en bok har jeg valgt å lese boken ”Det angår også deg” av den norske jøden Herman Sachnowitz. Boken er en sann beretning om forfatterens egne opplevelser fra den andre verdenskrig i konsentrasjonsleirene i Auschwitz, og ble utgitt for først gang i 1976. Boken er oversatt til en rekke andre språk. Sachnowitz er mannen bak gjenfortellingen av opplevelsene sine, men har fått hjelp fra Arnold Jacoby til å skrive boken.

Bakgrunnsstoff om Herman Sachnowitz:

Herman Sachnowitz kom til verden året 1922 i Stokke i Vestfold. Han ble født inn i en jødisk familie til en stor søskenflokk på åtte unger. Moren døde forholdsvis tidlig og barna vokste opp sammen med faren. Familien livnærte seg på gårdsbruk. Den 26.oktober året 1942 ble Herman, søsknene hans og faren arrestert og sendt til Auschwitz i Polen, der tidenes største menneskeutslettelse fant sted. Herman tilbringer mesteparten av krigen i konsentrasjonsleiren i Auschwitz som fange hvor hardt arbeid, mishandling og døende medfanger blir hverdag.

Herman Sachnowitz opplevelser fra konsentrasjonsleiren i Polen er bakgrunnen for boken og boken er en gjenfortelling om den sterkeste opplevelsen han har hatt i livet.

Hovedpersonen(e):

Etter min mening er bare èn hovedperson i boken, og det er Herman Sachnowitz. Vi får veldig lite informasjon om de øvrige familiemedlemmene, med unntak av Frank. Han gir ingen detaljert beskrivelse av sine medfanger eller tyskerne. Man blir litt kjent med enkelte av dem, men ikke så godt at jeg vil si at de figurerer som hovedpersoner. Den viktigste bipersonen i boken er Herman sin bror Frank. Man får et godt inntrykk av samholdet de hadde når resten av familien ikke er i live lenger, og spesielt de siste dagene før Frank blir sendt bort og sannsynligvis dør etter kort tid.

Handlingen i korte trekk:

Handlingen begynner i Tønsberg den 26. oktober i 1942. Denne dagen blir omtalt som den norske ”krystallnatten” hvor et stort antall jøder ble arrestert og ført til konsentrasjonsleirene i Auschwitz. Denne natten hvor historien begynner blir Herman og hans familie arrestert og sendt videre med det tyske fangeskipet ”Donau” til Stettin i Tyskland. Fra Stettin blir de fraktet videre med tog til Polen. Faren og sønnene blir skilt kort tid etter de har ankommet Auschwitz. Dette var fordi faren var gammel og ikke kunne gjøre mye arbeidsnytte for seg, og hadde nok ikke mange levedager igjen.

Siden brødrene er unge og arbeidssterke blir de satt til arbeid med en gang. Arbeidsdagene var lange og matforsyningene var dårlige. Det blir ren hverdag å se andre medfanger bli drept og lide, mens tyskerne moret seg. Brødrene kom fra en svært musikalsk familie og de kunne beherske instrumenter noe som ville vise seg å ha betydning for dem senere. Etter en tid i fangeleiren blir brødrene skilt fra hverandre og til slutt er det bare Herman og hans yngste bror Frank som står igjen med livet i behold. De holder tett sammen, men Frank blir etter hvert alvorlig syk og blir aldri helt frisk igjen. Til slutt blir han sendt bort fordi han er for syk til å gjøre nytte for seg og Herman ser aldri broren sin igjen.

I Herman sin siste tid i konsentrasjonsleirene jobber han som musiker og hverdagen blir litt lettere. Utpå høsten i 1944 øker bombingen mot Tyskland av de allierte og jødene blir stadig forflyttet til forskjellige konsentrasjonsleirer. Herman ender til slutt opp i Bergen-Belsen (leiren hvor Anne Frank døde). Den 14. april 1945 hører de skudd og det begynner å svirre rykter om at tyskerne har overgitt seg. Den 15. april 1945 kommer den endelige beskjeden – Hitlers rike har falt sammen. Et langt mareritt er endelig over for de jødene som fortsatt er i live. Den 28.april setter Herman Sachnowitz kurs for hjemlandet Norge som en av de få norske overlevende jødene. Og da han ankommer hjemstedet i Stokke er det med disse tankene han setter sine ben på norsk jord: ”En dag skulle jeg bli sterk igjen, sterk nok til å fortelle sannheten, til enhver den måtte angå. Sannheten om alle mine døde, seks til syv millioner jøder som ble systematisk utslettet i tyske konsentrasjonsleirer.”

Den språklige oppbygningen av boken:

Boken er skrevet med retrospektiv teknikk i første person entall. Språket er enkelt å lese, samtidig som det ligger mye bak det som er skrevet. I tillegg til at det er levende og variert.

Virkemidler som er brukt i boken:

Det fremste virkemidlet som er brukt i denne boken er at den forteller en rå og sann historie.

Det finnes få virkemidler som er bedre enn akkurat det. Når man leser denne historien begynner det å danne seg et bilde på netthinnen av jødenes situasjon under krigen og man fortsetter å lese og lese. Et annet godt virkemiddel i boken er at historien er enkel, men godt fortalt slik at leseren lett klarer å følge med på handlingen. Spenningskurven er relativt høy hele historien i gjennom. Selve historien er jo egentlig bygget på en annen historie; jødenes historie. Jødenes historie er en et emne som skiller seg veldig ut fra andre hendelser i historien. Det er historie om sosial elendighet, lidelser, intoleranse og massemord på det groveste. Dette er en historie de fleste mennesker kjenner til, men ikke klarer å sette seg helt inn i. Og det med god grunn, for jeg tror ikke det er mulig å forestille seg hvor grusomt det hele var uten å ha opplevd noe lignende selv. Og når det blir laget en bok hvor en person som har opplevd denne grusomheten gjenforteller sine opplevelser er det klart at spenningskurven skyter til topps. I tillegg til at det blir et veldig godt virkemiddel i forhold til leseren når en bok er bygget på en sann og i dette tilfellet rå virkelighet.

Min personlige mening om boken:

Jeg har lest mange bøker i løpet av livet, men denne er en av de sterkeste og mest interessante bøkene jeg har lest. Den eneste boken jeg kan komme på som er nesten like sterk er Anne Franks dagbok, men den ligger nok ikke like høyt. Grunnen til at dette er veldig sterk bok er fordi forfatteren har brukt det beste virkemidlet som finnes; historien som fortelles er sann. Når man leser stoff som er basert på virkeligheten ser man gjerne på det man leser med litt andre øyne, enn hvis man leser en halvtrist klisjé om kjærlighet. I tillegg til at dette er rå virkelighet man leser, så er språket så levende og beskrivende, som fører til at boken blir veldig spennende. Da jeg skulle begynne med boken hadde jeg innstilt meg på å lese to-tre kapitler, men etter å ha åpnet boken klarte jeg simpelthen ikke å legge den fra meg. Jeg ble sittende sammenkrøpet i sofaen en hel lørdagskveld og slukte den ene siden etter den andre til den siste kom og jeg ble sittende med måpende munn. Det er første gangen i mitt liv jeg har lest en så fascinerende bok.

*Analyse av boken hovedperson:

Hovedpersonen i boken er som tidligere nevnt Herman Sachnowitz og jeg fikk i løpet av fortellingen et veldig godt inntrykk av hans personlighet og egenskaper. Han var en veldig smart person og ikke minst utholdende når man tenker på den forferdelige situasjonen han måtte takle i tre år. Han var også en modig og snill person, noe man merket på hvordan han behandlet andre mennesker. Boken beskriver Herman sine følelser, tanker og livssyn veldig godt. Hvis jeg skal definere Herman sin personlighet så vil jeg si at han er en svært følsom, klok og utholdende person. I hans beretning om livet i konsentrasjonsleirene deler han også en del av sine filosofiske tanker med leseren. Et godt eksempel på dette er Herman sitt syn på hat. Han mener at de som sår hat, skal høste hat. Han mener også at de som har hatt fryktelige opplevelser, som for eksempel å være fange under en krig skal møte gode tider og få et godt liv til slutt.

Konklusjon:

Det er vel ikke vanskelig å forstå etter og ha lest denne bokanmeldelsen at jeg likte boken svært godt. Jeg har begrunnet mitt synspunkt ganske grundig, men nevner tre hovedpunkter til at dette var en bok som var midt i blinken for meg:

- Den var levende og godt fortalt.

- Den hadde en høy spenningskurve i gjennom hele fortellingen.

- Den var skrevet på grunnlag av en rå og sann virkelighet som ble et minnesmerke i verdenshistorien.

Hvem som er målgruppen for denne boken og hvem den bør anbefales til er for så vidt et litt åpent spørsmål. Boken er pensum for veldig mange skoler og er ment som å være et element i pensum om den andre verdenskrig, som jeg tror fungerer veldig bra. På en annen side så kan man lese rett fra boken hvem den er rette mot ”til enhver det måtte angå”. Dette tror jeg var veldig viktig for forfatteren å få frem. At dette var en bok som hadde en viktig historie og fortelling og et viktig budskap å bringe til leseren. Så hvis jeg skal gi et konkret svar på hvem denne boken vil passe for, så vil jeg si det samme som forfatteren; til enhver det måtte angå!

*Jeg har valgt å kun analysere bokens hovedperson, fordi jeg mener at jødenes situasjon under andre verdenskrig er et emne de fleste har en god del kunnskaper om. Jeg følte at det var viktigere å fremheve personen som overlevde alle disse grusomhetene, enn å gå i detalj om forholdene i konsentrasjonsleirene.