Boka er skrevet av Erlend Loe, født 1969 i Trondheim, og ”Doppler” er hans femte roman. Han har skrevet bøker for folk i alle aldre, debutromanen het ”Tatt av kvinnen” og ble gitt ut i 1993. Han har en karakteristisk måte å skrive på, der humor og ironi er sentralt.

Tittelen på romanen er etternavnet på mannen vi blir kjent med i historien, Andreas Doppler. Han er ikke helt på bølgelengde med andre mennesker i samfunnet, tvert imot har han absolutt ingen toleranse for noen av dem. Derfor, etter et skjebnesvangert fall på sykkel i skogen, psykisk sett, har han bestemt seg for å flytte ut i skogen i et telt for seg selv. Vekk fra hans kone og to barn – en barne-TV-avhengig gutt på fire og en Tolkien-gal datter på seksten. Det er også der vi møter ham når vi begynner å lese første kapittel. Da har han bodd i teltet i rundt seks måneder, og han er ute på jakt og dreper en elg for å få noe å spise. Denne elgkua har en kalv, og den blir svært interessert i hva Doppler driver med. Til slutt blir han ikke kvitt kalven som henger rundt teltet hans, og de to utvikler et varmt vennskap. I hvert fall slik Doppler ser det.

Elgen, som blir døpt Bongo, er med på alt den merkelige mannen gjør og hvor enn han går. Til og med om det en sjelden gang er ned til byen, Oslo, for å gjøre noen ærend. Doppler har ingen penger, og vil derfor bytte til seg alt mulig som han trenger mot elgkjøttet han har fra Bongos mor. Eller så stjeler han det. Han har også forsynt seg av matlageret til en rik mann som ikke bor langt fra skogen. Og det funker fint, utrolig nok. Helt til Düsseldorf, som han heter, installerer alarm...

Doppler er veldig opptatt av sin avdøde far, selv om han aldri kjente ham noe særlig. Det er det første som står i boka; ”Min far er død”. Vi får gjennom historien vite at faren hans på en måte var lik sønnen, han var en einstøing. Og så tok han bilder av alle toalettene han var på. Doppler tenker mye over hvordan faren kunne ha vært som person.

Kona har besøkt Doppler i teltet to eller tre ganger siden han flyttet, og en dag da Doppler har tatt turen til matbutikken for å få tak i skummet melk, som han er avhengig av, er hun tilfeldigvis der, og hun forteller ham at hun er gravid med hans barn. Hvis han ikke kommer hjem da ungen blir født, er det over mellom de to. Doppler bryr seg bare delvis om dette, og har i grunnen ikke så veldig lyst til å komme hjem i det hele tatt, så han fortsetter å bo i teltet sammen med Bongo.

Doppler blir kjent med Düsseldorf, som viser seg å være sykelig opphengt i å male små figurer fra 2. verdenskrig for å hedre sin far, som var tyskersoldat. Doppler blir svært inspirert av Düsseldorfs arbeid, og arbeider i flere måneder med å hogge ut en diger totempæl for å hedre sin egen far. Han får besøk av sønnen sin, som trives godt ute i skogen, og som blir hos ham i flere måneder. Vi møter også en ”høyremann”, som Doppler kaller ham, Bosse, som på en eller annen måte ser opp til Doppler og flytter ut i skogen, han også. Doppler kan egentlig ikke fordra ham, og ser helst at han flytter hjem igjen. Men han har ikke hjerte til å fortelle den etter hvert så deprimerte Bosse dette, og her får vi se at den øyensynlige kalde Andreas Doppler har en samvittighet likevel.

Så får de selskap av enda en fyr; innbruddstyven som kaller seg Jernroger, og Doppler synes det begynner å bli svært så folksomt i skogen han i utgangspunktet ville bo alene i. Men Bosse starter på en totempæl han også, mens Jernroger og etter hvert Düsseldorf, holder sammen i alkoholens tegn og er for det meste på fylla, så Doppler får som oftest være i fred. Bortsett fra sønnen og Bongo som alltid er rundt ham, men det synes han er greit.

I slutten av boka blir Doppler omsider ferdig med sin totempæl, og han har planer om å flytte lenger inn i skogen eller kanskje enda lenger bort, men blir stoppet av svogeren sin som kommer for å hente ham ned på sykehuset der kona føder deres tredje barn. Det blir en gutt, og Doppler er for så vidt glad for å ha fått en sønn til, men føler at han ikke er klar for å flytte hjem ennå, så han og sønnen og Bongo drar ut i skogen igjen. Slik slutter boka, med at de tre går på jakt etter nye steder å se, og nye folk, som kanskje er annerledes enn Oslos befolkning som Doppler er blitt så lei av.

Doppler er altså ikke helt som alle andre; han er en mann som rett og slett ikke liker andre mennesker, og som velger bort sin flotte familie og gode jobb for å få være for seg selv. De tre andre menneskene som flytter ut i skogen rundt ham har alle en bakgrunn de er lei av - eller blitt kastet ut av – og deprimerte over. Elgen er svært trofast, men det er vel lite troverdig at et vilt dyr knytter seg såpass til et menneske at den lar Doppler sove inntil seg, at den fort blir venner med andre ukjente personer, eller at andre mennesker ikke reagerer på at den henger etter ham til og med nede i byen, de få gangene det skjer. Kona til Doppler er tydeligvis et trofast og tålmodig menneske siden hun lar ham være oppe i skogen uten å gjøre stort med det eller finne seg en annen mann. Det skal en sterk person til for å takle en slik situasjon samtidig som man er gravid OG skal ta vare på en liten unge og en tenåring pluss et sannsynligvis ganske stort hus.

Miljøet som blir beskrevet er naturligvis skogen, og noe av handlingen foregår i Oslo by, der Doppler egentlig bor. Det er vinter det aller meste av tida, da historien utspiller seg fra november til mai. Dette er også måten kapitlene er delt inn på; første kapittel er november osv.

Historien blir fortalt gjennom Dopplers synsvinkel på en humoristisk måte. Vi får høre de små detaljene i livet hans, fra alle de fordømte barnesangene som har festet seg på hjernen hans til hans syn på forskjellige mennesker, slik som ”høyremannen”, som altså ikke blir satt altfor stor pris på. Gjennom å skildre tankene sine får han oss til å tenke over små ting som vi kanskje ikke ellers tenker så mye over, for eksempel at vi er for flinke mange ganger. Alt dreier seg om å være flink for mange mennesker. Dette var også tilfellet for Doppler før han flyttet ut i skogen, og det er tilfellet for stort sett alle menneskene han har kjent.

Omslaget rundt boka er også en ting å merke seg; det er en kopi av Tines melkekartong! Den skal antakelig symbolisere Dopplers forkjærlighet for skummet melk. Kua er byttet ut med en elg, altså Bongo, og teltet er også med. Ellers er det likt. Til og med 0,1 % fett...

Boka er morsom og enkel å lese. Dessuten er den ikke for lang, med sine nesten 160 sider. Erlend Loe har skjønt at det kan være vanskelig å lese sju linjer lange setninger der du ikke husker hvordan den startet da du er ved punktum, så han har droppet det, og det liker jeg. Så er det dette med å skrive om små, i grunnen ganske idiotiske ting. Måten det er skrevet på får en til å smile eller i beste fall le litt for seg selv mens en leser, fordi man kjenner seg igjen i det selv. Jeg synes boka er bra, og den passer fint for den som vanligvis ikke leser så mye og som har lyst til å starte. Eller man kan ha fått det i oppgave i norsktimen… Uansett passer boka for de aller fleste, med eller uten leserglede.