1990    Drager i hodet 1992    Den Europeiske dødebok 1994    Skade

Samtlige bøker er episke, sentral-lyriske og postmodernistiske. Fellestrekk er at de begynner in medias res og dekker et kort tidsperspektiv. Selve handlingen

 er spekket med metaforer og konnotasjoner, et godt innslag i realismen.

Jeg vil her se nærmere på hovedpersonene i disse bøkene og prøve å finne likheter.

Det kan virke som om hovedpersonene i bøkene, Emilie, Benedicte og Gina, er en og samme person: Hun er en reflektert, intelligent, intellektuell og samfunnsorientert ung dame.

Hovedpersonen er fortelleren i samtlige bøker. Jeg oppfatter bøkene som en selvbiografi. Forfatteren utøver en fantastisk evne til å la hovedpersonen i sine tanker, talemåter og refleksjoner sjonglere fritt med en intelligent form for svart humor, ironi og sarkasme.

På en annen side, er hun svært saklig og kommer med mange historiske fakta. Hun tar oss med inn i sin sjels irrganger og strør om seg med selvironi. Ved flere anledninger eksponerer hun sine flersidige personligheter, ofte i form av en god og en mindre god.

En psykolog ville betrakte henne som ”et meget interessant tilfelle” og, om mulig, sette henne i bås en plass mellom manisk depressiv, psykotisk og schizofren. Kanskje også påføre henne en merkelapp med tittelen: ”En fare for seg selv og sine omgivelser”.

Mitt inntrykk av henne, er at hun blir fortvilet og deprimert fordi hun mer og mer oppdager i hvilken grad hun er og blir en liten brikke i en, for henne, tilsynelatende gal verden. Og at ethvert forsøk på å flykte, er forhåndsdømt. Det er ingen plasser å flykte til.

Jo mer hun studerer menneskeheten og dens bestialske historie, desto mer vil hun vrenge seg i avsky og skam over sine artsfrender.

Hun innhentes av hallusinasjoner og psykoser, og tar oss ofte med inn i sin drømmeverden.

Hatet og fortvilelsen vokser i henne og hun handler mot alle samfunnets normer, isolerer seg fra allmennheten og lever mer eller mindre sitt eget liv. Hun ønsker ikke å være en del av sivilisasjonen, har ikke samvittighet til å stå for alle grusomhetene som blir begått. Her trekkes det frem en mengde aktuelle emner fra politikk, verdier, kulturer, miljø, natur og forurensing, massemedias suverene maktfunksjon og feilinformasjon.

Hun har en spesiell evne til å trekke frem statuerende eksempler som vedrører sosiale støtteordninger og forskjeller på fattig og rik, overtramp fra autoritære typer innen den norske helse- og omsorgsetaten, samt tvilsomme psykiatriske behandlingsformer.

Vitenskapen og industrialismen blir også objektivt belyst og hun setter spørsmål ved om det egentlig er hensiktsmessig og et fremskritt med blant annet atomindustri, romforskning, våpenprogrammer osv. Hvem står egentlig igjen som vinner av en krig?

Videre er hun i opposisjon mot de fleste former for matvarer, spesielt mot bruken av giftige sprøytemidler og på genmanipulert frukt og grønnsaker, samt mange former for kunstige tilsetningsstoffer.

Kjøttprodukter kommer som et emne for seg selv. Her viser hun til dekadente fòringsmetoder og mange av de groteske hendelsene dyrene må gjennomgå før de omsider blir befridd av døden på slakthuset. Det er lite positiv omtale å hente om de store globale hamburger-kjedene og ethvert selvstendig tenkende vesen vil sannsynligvis ta opp til ny vurdering om pølser er like innbydende, etter å ha lest om de diverse substanser av disse.

Hun er glad i dyr, dyrene har vært hennes trøst fra barndommen av.

Hun blir vekket av forakt og avsky til kosmetikk- og farmasøytindustrien, hvor levende dyr blir benyttet i grusomme eksperimenter. Dyrehager kaller hun for et ”zoologisk helvete” og viser her til de få kvadratmeterne dyrene har til rådighet.

Noen få mennesker kan hun akseptere, disse er hva dagens samfunn vil kalle outsidere. Dette er mennesker fra svakere  minoriteter, men også typer med en sterk og ofte særegen personlighet.

Hun faller for unge, feminine gutter, helst mye yngre enn seg selv. Dette resulterer ofte i anstrengte og kompliserte forhold

I bøkene finnes det alltid en autoritær onkel eller tante som er av den konservative og borgerlige typen. Disse vil med en formanende pekefinger og moraliserende måte, prøve å ta styring over livet hennes og forteller ustanselig hva hun burde gjøre. Selvfølgelig etter deres egne begreper om hva som skal defineres som sunn fornuft.

Mot disse personene, er hun som oftest på offensiven og svarer dem på en aggressiv og provoserende måte, mange ganger i spørsmålsform.

Jeg mener at Elin Brodin her har skrevet en eksepsjonelt bra trilogi som på en finurlig måte presterer å belyse mye av de heller dystre resultatene til vestens industrialisering.