Et dukkehjem er det første norske verk som omhandler borgerskapet i en tragedie. Tidligere hadde kvinnene i det borgerlige samfunn vært tilsidesatt, umyndiggjort og hemmet av vaner og vedtekter. I Ibsens stykke kommer det til en håpløs konflikt mellom kvinnen og det bestående mannssamfunn.

Nora er utad idealhustruen etter datidens normer. Hennes oppfatning av samfunnet med dets lover og regler er umoden og har lite grunnlag i virkeligheten . Faren og ektemannen har begge behandlet henne som et ikke tenkende barn.

Torvald Helmers moralske prinsipper faller til gjegjeld helt sammen med samfunnets lover. Nora har enorm tillit og forventning til Torvald. Hun drømmer om at han av kjærlighet til henne vil ta på seg all skyld for hva hun har gjort. Et offer hun ikke kan ta imot. For å renvaske ham vil hun gjøre det forferdeligste til gjengjeld for at han vil gjøre det vidunderligste for henne.

Krogstad forpurrer Noras drømmer og åpner med sitt brev en avgrunn mellom Nora og Torvald. Illusjonene om ekteskapet raser sammen. Torvald er ingen romantisk ridder, men en sneversynt samfunnsborger helt avhengig av andres dom. Nora kaster mot slutten maskeradedrakten og retter bitre anklager mot faren og Torvald for at de har behandlet henne som en ting, et leketøy osv. Samtidig blir de synboler på at hun har tatt feil av Helmer og forbrutt seg mot sitt eget menskeverd. Samlivet har bestått på feil premisser. Skal ekteskapet kunne fungere igjen, må det bli i et forhold uten forstillelse og rollespill mellom frie, jevnbyrdige partnere.

Trageiden ender ikke i undergang, men i oppbrudd. Verdier går til grunne. Noras Verden raser fordi hun endelig er trofast mot det beste i seg selv. Hun seirer i nederlaget. Hun er nå på vei til å bli seg selv, viser framover mot en friere, sannere menskelighet i et sunnere samfunn.

Nora svinger gjennom hele stykket mellom ytterligheter i håp/angst, lykke/fortivlelse, drøm om det vindunderligste og skarp virkelighetssand. Hele tiden på vei mot den nye Nora. Hun vokser seg helstøpt fra scene til scene.

Helmer sees ofte som en lite verdig motpol til Nora. Hva ser hun i ham, den småskårne samfunnsstøtten? Men han har mange positive trekk så lenge han ikke blir stilt på prøve. Også han er et offer i sin begrensing og indre fattigdom. Et offer for manssamfunnet. Undertrykelse slår tilbake på den som er plassert i undertrykkerens rolle.

Ibsen tar i dette stykket for alvor i bruk teaterknepene; 1. Den overhengende trussel 2.Den knappe frist(brevet).

Samtidig utvikles den for ham ganske "nye" dramaturgiske teknikken med retrospektive scener. De avgjørende handlinger har foregått for lenge siden, men avsløres på nåtidsplanet. Avsløringen skjer gradvis og driver utviklingen framover. Opptrevlingen av den personlige forhistorien blir samtidig avsløringen av samfunnsurett og løgn.

Stedets enhet blir gjennoført, hele handlingen foregår i den samme stuen (dramatisk økonomiks). Tidsrammen er noe videre, men handlingen går over bare et par dager. Handlings-gangen er svært konsentrert.

Scenegangen har en sterk rytmisk fremdrift hvor spenningne stadig stiger fra intime virkelighetsnære hverdagsglint, til brå avbryutleters i 1. akt, til desperat tarantelle i slutten av annen. Gjennom stille før stormen i begynnelsen av tredje, til avsløring og oppgjør i siste.

Persongaleriet er begrenset til fem. De fire stiller hovedpersonen i relieff. Krogstad/Kristine er motsetninger og paralllerller til Nora. Deres forhold blir belysende konrtrast til Noras ekteskap. Dr. Rank har både virkelige og stemningsskapende funksjoner. Han og Nora har hammelighetsfull kontakt.

For første gang bruker forfatteren her synelige effekter på scenen som skal ha dypere, illustrerende eller symbolsk betydning i tillegg til sin realistiske funksjon. Juletreet er et eksemple på dette. I første akt forbereder det oss på e glad familefest mens det i begynnelsen av anne akt står pjusketem ribbet og med nedbrente lys. Noras gjemmespill med barna i første akt og maskeraden i annen er et annent eksempel. Spesielt tydelig kommer den symbolske effekten fram i Noras bruk av maskeradedrakt og hverdagsklær, farger og svart.

Også dialogen er preget av dobbelhet. Samtidig som den i sin form ligger nært opp til dagligtalen hever de aller fleste replikkene seg over den i ordvalg og bildebruk. Virkningen av replikkene knytter seg ofte til nøkkelord -"det vidunderlige" -ord og vendinger som blir gjentatt fra scene til scene eller til vendinger eller klisjeer som brått blir flertydige. Dr. Rank takker Nora for ilden, og Torvald bemerker at hun danser tarantelle som om det skulle gå på livet løs, mens Nora svarer at det er det det gjør.

Da stykket ble skrevet, var avslutningen med Nora som forlot mann og barn en rystende opplevelse for publikum. Det var en "umulig" løsning. Da stykket skulle spilles i Tyskland, blie slutten forandret slik at Nora valgte å bli. Dette fikk Ibsen til å skrive en alternativ slutt til bruk i nødsfall, for å hundre verre forfalskninger. Dete angret han etterpå. Senere sa han at nettop på grunn av sluttscenen var hele stykket skrevet.