Jeg har skrevet referat og en anmeldelse av boken ”Fugledansen”. Den er på 227 sider og den er skrevet av forfatteren Ingvar Ambjørnsen. Den ble første gang utgitt av J.W. Cappelens Forlag as i 1995. Boken er en frittstående påbygning av boka ”Utsikt til Paradiset” som ble utgitt i 1993. Ingvar Ambjørnsen ble født 20.05.1956, i Larvik.

 

Ingvar Ambjørnsen

 

Bokens hovedperson heter Elling og er en mann i 30-årene fra Oslo. Han har en ”livlig” fantasi og ett bestemt syn på alt mulig rart. Hele sitt liv har han bodd sammen med sin mor i en blokkleilighet i Oslo. Da hans mor plutselig dør, og Elling må klare seg på egenhånd, får han et mentalt sammenbrudd og blir sendt på en psykiatrisk institusjon. Elling er ellers en sprek kar, som på noen måter har rett i mange av sine meninger. Han har ett ekstremt godt øye for detaljer, og er ikke redd for å ytre sine meninger om ting, verken i form av direkte tale til den det vedgår eller i form av leserinnlegg. Ellings drøm har opp igjennom mange år vært å bli forfatter.

 

Bokas andre hovedperson er Ellings romkamerat på den psykiatriske institusjonen, Kjell Bjarne. Kjell Bjarne er en meget utadvendt person på 33 år, som har en ekstrem appetitt, og som leser pornoblader på senga. Han store drøm gjennom livet er ”å få pult”, som han selv sier, og å få seg et ekte armbåndsur! Sistnevnte får han av Elling i julepresang!

 

Karen er Ellings høyt elskede mor. Hun har hatt eneansvaret for Elling, da hans far døde allerede før han ble født. Som mødre flest er hun svært glad i sin sønn, og gjør det hun kan for å unngå konflikter med ham. Allikevel forsøker hun som best mulig å få lurt Elling med på nye ting.

 

Gunn er ansatt på den psykiatriske institusjonen Elling legges inn på, og er den av de ansatte Elling opparbeider det desidert beste forholdet til. Hun er gift og har to barn, og er selv i 30-års alderen.

 

Jeg synes at disse personene er meget godt og troverdig skildret i boka, og jeg har ingen problemer med å tro at det faktisk finnes folk som Elling, Kjell Bjarne og Gunn!

 

Boken ”Fugledansen” er delt inn i tre kapitler og starter da Elling våkner opp på en psykiatrisk institusjon. Han er svært forvirret og skjønner ikke hvor han er og hvordan han har havnet der. Og som med så mange andre ting som Elling ikke helt forstår så begynner han selvfølgelig også om fantasere om dette. Han kommer til slutt fram til den konklusjonen at han har vært utsatt for en ulykke og nå ligger på sykehus.. Etter en stund møter Elling Gunn, en vennlig dame som er ansatt på institusjonen. Elling får straks sansen for Gunn, og utvikler sterke følelser for henne. Elling flytter etter hvert inn på ett nytt rom, sammen med Kjell Bjarne. I starten var dette noe verken Elling eller Kjell Bjarne ønsket og det sannsynligvis fordi de begge er ekstreme vanemennesker.

 

Elling har aldri har bodd sammen med andre enn sin egen mor, og trivdes nå alene, men Kjell Bjarne ville ha tilbake sin gamle romkamerat, Petter. Etter enkelte feiltolkninger og livlige fantasier av Kjell Bjarne som person, utviklet det seg etter hvert ett ganske nært vennskap mellom de to hovedpersonene! Etter hvert som tilliten dem imellom bygger seg opp, har de stadig diskusjoner og samtaler om sine egne drømmer og fantasier. Og mens dette vennskapet bygges, utvikler også Elling et, i hvertfall i hans øyne, svært nært forhold til Gunn.

 

Andre kapittel er et plutselig hopp bakover i tiden til en høst hvor Ellings mor, Karen, fortsatt var i live. De sitter hjemme i blokkleiligheten sin da moren forteller Elling at hun har bestilt to billetter for en uke i Benidorm. Elling er i utgangspunktet langt fra begeistret, men for ikke å såre sin kjære mor, har han allikevel takket ja til å bli med på denne lange reisen. Grunnen til at Elling ikke har lyst til å dra, er at han har lest om episoder, og ut ifra det dannet seg et eget bilde av hvordan verden ”der nede” er, hvor ille det er og fly, og selvfølgelig det at han måtte greie seg i en hel uke uten ”Arbeiderbladet”, som han er vant med å lese til frokost hver dag!

 

Da moren og Elling hadde sjekket inn bagasjen sin, spiste de på en liten kafeteria hvor den møtte Ernst Bugge-Høvig, som viser seg å komme igjen senere i kapitlet.

 

Da Elling og moren ankom hotellrommet ble han svært misfornøyd med at det var dobbeltseng der, og at den hadde utsikt rett inn i en murvegg.

 

Senere den dagen gikk de to en tur i byen, og moren viser Elling blokken hvor hans mormor og morfar hadde hatt leilighet.

 

Mens de var i Benidorm fikk Elling en ny venn, katten Erna. Han dannet et sterkt bånd til den, mente han selv! Men på slutten av kapitlet skjedde det noe helt forferdelig med katten! Noen hadde kjørt over den og Elling ble helt fra seg! Han ble helt vill og knuste alt rundt seg inne på hotellet! Dagen etter satt både Elling og moren på flyet hjem til Norge.

 

Siste kapittel er det korteste. I dette skriver Elling flere leserinnlegg og han synes han kommer nærmere sin drøm som forfatter!

 

Boken ”Fugledansen” er skrevet i jeg-form. Språket i boken er derfor ikke spesielt formelt, heller mer hverdagslig.

 

Ved at den er skrevet i første person, og ikke tredje person, gjør at man får innsikt i Ellings tanker og meninger. Jeg følte at jeg ikke var bare en som var tilstede under bokens hendelser, men at det var jeg selv som utførte handlingene! Dette gjorde at det ble lettere å karakterisere seg med Elling, men jeg følte ikke at jeg kunne gjenkjenne meg selv i ham. Men det er mye lettere å gjenkjenne seg med hovedpersonen når boken er skrevet i første person. Dette virkemidlet var jeg meget positiv til. Jeg er ikke sikker på hva navnet på virkemidlet er, men måten den er skrevet på er det jeg likte!

 

Men det er ikke bare Ellings tanker som man leser i boken, det er også mange dialoger. De fleste dialoger er mellom Elling og moren, Kjell Bjarne og Gunn. Det er også selvfølgelig flere personer som Elling snakker med, men det er hovedsakelig disse tre! Det er jo en selvfølge i en roman. Å lese en hel bok, uansett om den er i første eller tredje person, uten noen form for dialoger blir litt vanskelig synes jeg. Jeg synes dialogen bryter opp tekstene litt og man får med seg ganske mye på noen få setninger!

 

Det siste kapittelet starter med et leserinnlegg fra Elling. Dette leserinnlegget kan i seg selv fortelle hva slags person Elling egentlig er! Du trenger faktisk ikke lese stort mer av boken! Et utdrag fra dette leserinnlegget er: ”Bagateller, vil kanskje enkelte si. Men er det ikke slik, at det er bagatellene, de små detaljene, som til sammen utgjør hverdagen vår?”(side 203).

 

Ved å lese disse to linjene kan man raskt forstå at Elling har et øye for detaljer, og jeg synes det er bra at forfatteren greier å skjule det på denne måten i to korte setninger! Dette virkemiddelet synes jeg var helt spesielt. Jeg har lest en del bøker, men ingen bøker har gått så mye i detalj som denne, og at Ingvar Ambjørnsen greier å vise det med disse to korte setningene er rett og slett utrolig! Fra det sekundet jeg leste de to setningene merket jeg meg sidetallet og sa til meg selv: ”Disse to linjene må simpelthen bare være med!” Jeg ble så positivt overrasket over hvor mye som kunne presses inn i så få ord! For det er så sant, så sant! Elling har i mine øyne rett i mye og at bagateller er de små detaljene som utgjør livet er helt riktig etter min mening!

 

Jeg likte boken meget godt. Jeg har tidligere sett både filmen ”Elling” og ”Mors Elling”, og boken går minst like dypt! Den forklarer miljøet og situasjonen så godt at etter å ha sett filmen og lest boken gjenkjenner du deg og skjønner hva de to filmene er basert på! Etter det jeg hvertfall husker fra filmene er det små forskjeller fra boken etter min personlige mening!

 

Jeg likte boken også på grunn av språket i den. Det var hverdagslig og detaljert og det er mye adjektiv i teksten. Ambjørnsen har skrevet ned akkurat det han så for seg da han skrev boken og utelot ingen detaljer. Det forteller hva slags miljø det er på den psykiatriske institusjonen og hvordan forholdet mellom Elling og Kjell Bjarne går fra å være iskaldt til å bli nære venner! Den forteller også hvordan det er i Benidorm. Der også starter det med at alt ved den byen er negativt, men utarter seg til å allikevel være en svært hyggelig by (selv om turen ender meget trist!).

 

Jeg synes og boken var meget bra på grunn av at den rett og slett har en bra fortelling! Jeg kommer igjen inn på at detaljene gjør at den blir så bra! Den får deg til å føle at du er der! Som nevnt tidligere føler du ikke at du er en tilskuer som på for eksempel en film. Jeg, hvertfall, følte heller at jeg var Elling for du går som sagt inn å hans tanker!

 

Til slutt vil jeg si at boken i sin helhet er meget bra! Jeg anbefaler på det sterkeste til alle som liker å lese, å lese ”Fugledansen”! Den er humoristisk, men samtidig dramatisk! Ingvar Ambjørnsen har virkelig laget en bra fortelling! Men det er en bitte liten ting som trekker ned; faktisk synes jeg den er litt for kort! Noen vil kanskje synes det er en akkurat passe lengde på den, men på grunn av dens avslutning skulle jeg gjerne lest en bok som var nesten dobbelt så lang som denne for å finne ut hva som skjer videre i Ellings og Kjell Bjarnes liv! (Dette er kanskje fordi jeg fra før leser Ringenes Herre-trilogien hvor det er enda mer detaljert og en mer fordelt historie enn i ”Fugledansen!)

 

Dessverre manglet den det lille som skilte den fra å få status helt på toppen, men alt i alt gir jeg ”Fugledansen” et sterkt terningkast fem!