«Garman og Worse» var Kiellands første roman, og den ble utgitt i 1880. Den er sterkt preget av samfunnskritikk, og handler hovedsakelig om menneskers moralske forhold til hverandre. Handlingen er hentet fra Stavanger, og romanen er en mesterlig skildring av Kiellans hjemby. «Garman og Worse» blir av mange betraktet som en av Kiellands beste romaner. Kielland strevde veldig med komposisjonen og innholdet, men brukte til tross for dette bare fem måneder på å gjøre den ferdig. Da boka kom ut var Kielland ikke særlig fornøyd med resultatet, spesielt fordi personene ikke ble som han hadde håpet. Kielland hadde egentlig tenkt å kalle boka «De misfornøiede», men personene ble ikke misfornøyde nok. I et brev til Bjørnson skriver han følgende om personene: «De Satans mennesker er saa kistefornøiede, at det er til at græde over». Som midtpunkt i romanen har han lagt handelshuset Sandsgaard, og han har brukt slektens eget handelshus, «Jacob Kielland & søn», som modell. Kielland bruker mange momenter fra sin egen familie i boka, og mange av personene kan sammenlignes med Kiellands forfedre. Hovedtemaene i romanen er konflikten gammel/ny vitenskap, skolevesenet, kirken, sosiale problemer og kvinnesak.

I «Garman og Worse» er Kiellands overgang fra novelleformen ganske tydelig. Romanen mangler en markert hovedperson, og kan best beskrives som en rekke mindre historier om forskjellige mennesker, som alle har ulik bakgrunn og historier med seg.

Christian Fredrik Garman, eller unge-konsulen som han også kalles, er en sentral skikkelse. Han driver firmaet i farens fotspor, og er på mange måter den «korrekte» forretningsmann. Han legger stor vekt på å beholde gamle tradisjoner, som han er en stor beundrer av. Jacob Worse sier blant annet om unge-konsulen at «hele hans liv var en innestengt kamp mellom det gamle og det nye». Allikevel så han på det nye med forståelse. Til tross for dette , var det «umodne, stormende, ukorrekte i den nyere tid ham aldeles motbydelig» for å sitere Jacob Worse igjen. Unge- konsulen hadde i sin ungdom ett forhold til hushjelpen, jomfru Cordsen, men p.g.a klasseskillet kunne det aldri bli noe av forholdet.

Mye av dette umodne og stormende, finner C.F Garman, til sin store fortvilelse, i sin egen sønn, «grossereren» Morten. Han er en moderne forretningsmann, som hverken Kielland eller konsulen har særlig mye til overs for. Han ønsker å erstatte de gammeldagse seilskutene med moderne dampskip, noe som hans konservative far ikke setter særlig pris på. At CF Garman ikke liker sønnens holdninger, illustreres glimrende med en replikk han har: «Og så var det andre folk den gang, den gang gikk man langsomt og sindig fremad, og forspilte ikke sin kredit ved å være blant allslags spekulanter i alsken tvilsomme foretagender». Han er dessuten gift med Fanny, men forholdet deres er kaldt og følelsesløst.

Jacob Worse er en radikal venstremann, med et enormt temperament, noe som faller unge-kosulen svært dårlig. Han er kort sagt en nytenker, og brenner særlig for kvinnesaken. Han støtter Rachel i hennes kamp for rettigheter, før han sender henne til Paris for at hun skal få selvrealisert seg selv. Han er meget glad i Rachel, og gjør alt han kan for henne. Worses far tapt i sin tid sin del av firmaet «Garman og Worse», og Jacob er bitter p.g.a dette. Han føler fremdeles at han har rett på sin del av firmaet.

Richard Garman er den yngre, litt viltre broren til Unge-konsulen. Men selv om det er store motsetninger mellom brødrene, har de et forståelsesfullt og varmt forhold mellom seg. Dette vises f.eks når brødrene er nede i vinkjelleren på Sandsgaard og smaker vin sammen. «Det var strengt forbudt å møte dem når de kom opp fra vinkjelleren», skriver Kielland. Richard levde i ungdommen livets glade dager, men er med årene blitt heller mer seriøs og stille, men kanskje litt uhøytidelig. Han er et stemningsfullt, mennesket, har ett lett sinn og lever i nuet. Han er nok litt passiv av natur, og bøyer av når han møter problemer. Kielland beskriver ham på en måte slik at men får medfølelse med ham, men lite respekt. Han har bodd en lengre periode i Paris, og når han kom hjem, ble han fyrforvalter på Bratvold, noe som bryter sterkt med familietradisjonene.

Hjem fra Paris har Richard med seg datteren Madeleine. Hun er vel det nærmeste en hovedperson vi kommer i romanen. Fra første til siste kapittel følge vi hennes utvikling, som ikke er annet enn tragisk. Hun bor sammen med faren Richard ute på Bratvold, hvor hun er ei livsglad og munter jente. Kielland beskriver sinnet hennes som «lyst og lett solskinn». Hun elsker dessuten havet. Etter å ha bodd på Bratvold noen år, forelsker hun seg i en lokal fiskergutt, vente-Per. Forholdet deres utvikles med tiden, men når faren til Madeleine finner ut av dette, sender han henne til Sandsgaard for å la henne få bedre vaner. Dette faller Madeleine tungt, og hun trives ikke i det hele tatt. Hun har ingen erfaringer med bylivet, og kan ikke verge seg når verken Delphin kurtiserer henne, eller når Fanny holder henne for narr. Madeleine blir etterhvert psykisk nedbrutt. Presten Martens klarer å utnytte dette og lurer henne inn i et ekteskap. Madeleine er på ingen måte glad i ham, og vi skjønner at dette kommer til å bli ett ulykkelig ekteskap.

Rachel Garman er datter av konsulen, og spiller en sentral rolle i romanen. Hun er sterk og uavhengig, men får ikke brukt kreftene på noe viktig. Hun er veldig opptatt av at andre skal ha meninger og si ifra om dem, men har selv liten tro på seg selv, inntil Jacob hjelper henne. Hun klarer å overtale den unge teolog Johnsen til å presentere hennes Kierkegaardske sannhetssyn fremfor menigheten, men det kommer vi tilbake til. Kielland bruker som sagt Rachel først og fremst sammen med Jacob Worse, som talerør for kvinnesaken. Rachel reiser til Paris, hvor hun etterhvert overtar hele korrespondansen med Norge for firmaet hun jobber i, og fikk en selvstendig lederstilling hvor hun endelig kan selvrealisere seg selv.

Fanny Garman er både vakker og skjønn, noe hun forøvrig baserer livet etter. Hun utnytter sin kvinnelighet og skjønnhet og får det som regel som hun vil. Inntil hun ble glad i Delphin, trodde hun ikke på kjærlighet, og hun er kald og kynisk. Hun brukte Madeleine og forkastet henne når det passe seg. De tre kvinnene som er med i romanen er alle helt forskjellige, og settes opp i kontrast med hverandre.

Prosten Sparre var dominerende og hadde stor innflytelse. Han var selve kjernen i det Kielland ville til livs. Han blir stadig omtalt rosende, men vi får et helhetstinntrykk om at han er falsk tvers igjennom. Han manipulerer folk til å gjøre som han selv vil. Han er full av bibelsitater, og unngår vanskelige spørsmål. Dette gjør ham umulig å diskutere med. Han pakker alt inn i vatt, og omtaler tordentalen til kandidat Johnsen som mindre betenkte ord. Man kan like så vel prøve å slå gnister av filt som å hisse opp Sparre.

Pastor Martens er en trofast disippel av Sparre. Dette gjør at de to sammen er uangripelige. Utover i romanen bli Martens stadig mer lik sitt idol, og blir til slutt selv en «Sparre». Dette kommer ikke minst tydelig frem når han lurer Madeleine inn i ett ekteskap, som bare han er fornøyd med.

Kandidat Johnsen er en ung teolog, som på oppfordring fra Rachel holder en tordentale om sitt syn på kirken. Han har «sterke betenkeligheter med vielsesritualet, ved absolusjonen og mange andre ting», men talen dreier seg stort sett om personlig sannhet. Men igjen kommer Sparre inn i bilde. Han spør Johnsen om det han sier er noe han virkelig mener, eller om han bare sier det fordi han er forelsket i Rachel og vil imponere henne. Etter noen dager med Sparre, kommer Johnsen frem til at Sparre har rett, og at Rachel rett og slett prøvet å lede ham på avveier. Utover romanen blir også Johnsen til en «Sparre», og det lille opprør han prøvet på, blir elegant dempet ned av nettopp Sparre.

Om det var store motsetninger i det finere miljøet på Sandsgaard, var der og store tumulter i det fattigere strøket West End. vi kan f.eks se på Anders Bekmann som tilhører dette miljøet. Han er takknemlig ovenfor handelshuset, for hos Garman og Worse har både han og hans far hatt sikkert og fast arbeid. Hans sønnesønn Martin derimot, bærer et sterkt hat ovenfor handelshuset og overklassen generelt, og kan ikke fordra de urettferdige klasseskillene. Martin blir enda mer hatfull når Morten Garman legger seg etter søsteren hans. Han velger å ta hevn, og setter fyr på handelshusets nye stolthet, nemlig det nye skipet.

Når vi leser «Garman og Worse», får vi ingen direkte indre psykologisk karakteristikk av personene, og det var nok heller ikke Kiellands store mål da han skrev boken. Han har ikke forespeilt oss noen sjeleanalyse, og det er helt klart at personene presenteres som grupper, og ikke spesielt som enkeltpersoner. Dette passer bra inn litteraturhistorisk, hvor 1880-årene ofte presenterte grupper. Ofte fattig mot rik. I 1890-årene derimot var derimot individualitet viktigst. Det er handlingen til personene i romanen som gir dem identiteten, på samme måte som om Kielland skulle gitt en dypere analyse av dem.

Flere samfunnsproblemer bli tatt opp i romanen, og Kielland bruker de forskjellige personene som talerør. Han er ikke nådig i sin kritikk, og det kommer veldig tydelig frem hva han er misfornøyd med.

En av de aller første problemene vi blir konfrontert med er konflikten mellom gammel og ny vitenskap. Motpartene bli her altså representert av Morten og unge-konsulen. C.F Garman bygger en nydelig seilskute, som er essensen i «det gamle», men som ikke på langt nær er så lønnsom som ett dampskip ville vært. Det virket som om Kielland foretrekker den gode gammeldagse måten å drive handel på. Han skriver at for hver oppdagelse og undersøkelse gjør livet blir vanskeligere å leve. «Den ærverdige grunnmurende sikkerhet faller over ende, og de gamle flokkes fortvilet om de råtne stillaser - støttende, bevarende, forskremte - bannende ungdommen og verdens undergang» skriver Kielland. Han mente helt klart at den vitenskapelige fremgang var begynnelsen på slutten.

Kielland kritisere måten kvinner ble behandlet på. Dette kommer som sagt først og fremst frem gjennom Rachel og Jacob Worse. Rachel brenner for mange ting, men tidens kvinnerolle tvinger henne til å la være. Helt til Jacob gir henne pågangsmot til å reise til Paris, for å skaffe seg en karriere. I Frankrike overtar hun hele korrespondansen med Norge for firmaet hun jobber i, en stilling hvor hun endelig får bruk for sine evner. Med dette viser Kielland at det også er håp for kvinner, bare de tar initiativ og får litt drahjelp. Jacob er ikke nådig når han taler med de andre på Sandsgaard om kvinnesaken. Han reagerer sterkt på alt snakket om hvordan kvinnen skal oppdras, og er veldig misfornøyd med hvor mange tusen utslitte hustruer som gikk til grunne p.g.a dette. Han mener at verdifulle evner og kraft forsvinner til ingenting. Skulle mannen har rett til å vite alt, og har rett i alt, mens kvinnen ikke skulle har rett til å vite noe som helst. Disse talene ble ikke godt mottatt av forsamlingen som hørte på Worses taler. Under ett av selskapene spør amtmann Hiort om Jacob Worse tror at han ville være tjent med en emansipert hustru. Til dette svarer Worse «...nå var det ikke tale om hva mannen var tjent med, men om hva der var rettferdig mot kvinnen». Rachel er og forbannet over at disse viktige mannfolk behandlet henne og hennes stilling, som om hun var et fraværende dyr, og at det ikke falt en eneste inn å spørre om hennes mening. Også i de teologiske kretser finner vi eksempler på hvordan kvinnen blir sett på. Presten Martens kaller kvinneforeninger, basarer og bibellesninger for annenrangs arbeid. Madeleine blir og et eksempel på urettferdig behandling. Martens utnytter at hun er syk, og gifter seg med henne.

Kielland er nokså lite fornøyd med den måten kirken opptrer. Dette blir først og fremst formidlet gjennom prosten Sparre. Han setter og pekefingeren på folks forhold til kristendommen, noe som forøvrig kommer frem gjennom Johnsens tale. Kielland mener helt klart at kirken har alt for stor makt, og Sparre gjør nesten som han vil. Han vrir seg unna vanskelige spørsmål, bruker stillingen sin slik at han kan komme i alle fine selskaper og lurer folk til å gjøre som han vil. Det groveste eksempelet er nok når han drar uskyldige Madeleine inn i ett ekteskap bare han ønsker. Kandidat Johnsen kommer som sagt med en krass kritikk på mange ting. Vielsesritualet, konfirmasjonen og personlig sannhet er de viktigste. Når han holdt talen i kirken, ble folk mildt sagt forbauset. Noen ville til og med si at det var en komplett skandale. Noen koner gråt til og med. Folk kunne ikke akseptere hans krav, om at folk skulle bekjenne at de var tvilere som ham selv. Han var lei av bortforklaringer og ville påvirke folks samvittighet. Det er og helt klart at Kielland er veldig misfornøyd med prestenes holdninger til personene med lik status som dem selv, men kanskje i høyere grad ovenfor dem av lavere klasser. Det er det to eksempler som spesielt godt viser. Det første er nåe Sparre er i West End. Han ser noen barn som sleper en død katt etter seg. Hans reaksjon er å holde et lommetørkle foran ansiktet. Han var nemlig redd for at denne lukten kunne være skadelig for hans helbred. Det andre eksempelet er i begravelsen til den velstående unge-konsulen C.F Garman og fattigjenta Marianne. Konsulen får en lang og vakker begravelse. Etter denne lange talen lemper presten rakt tre skuffer jord ned på Mariannes kiste. «Presten skrevet så videre over gravene. Det var enda ett par fattiglik som skulle begraves, og klokken var mange».

Når vi først er kommet inn på sosiale forskjeller, er det og noe Kielland er meget lite fornøyd med. Han tilhørte selv overklassen, og familiehuset Ledaal er nok modellen for Sandsgaard. Til tross for har han lite til overs for både prester og amtmenn. En av de viktigste personene som her blir brukt, er Martin fra West End. Han er forbannet på overklassen som lever et overdådig liv, selv om det er arbeiderne som har skaffet hele rikdommen. Han kaller dem for blodsugere og krever at handelshuset skal dele rikdommen. I protest mot dette «tyranniet», setter han fyr på skipet som Garman og Worse har under bygging. Men det er ikke bare gjennom fattigfolk vi mottar holdninger. Også gjennom overklassen kommer det ting opp i lyset. Når Delphin og Madeleine møter på noen fiskere, sier Delphin følgende: «Puh!...den fiskelukt kan jeg aldeles ikke tåle». Ett annet eksempel er når moren til Jacob Worse, som ikke eier nålen i veggen, kommer kjørende med to hester gjennom byen. Det er nesten ikke mulig å beskrive den forargelse dette vakte blant byens finere folk. Det er og helt klart at Kielland mener at det negativt at kjærligheten kan ødelegges p.g.a klasseforskjeller. Vi har her tre gode eksempler. Madeleine blir sendt til Sandsgaard når faren finner ut at hun har et forhold til fiskegutten Per. Hushjelpen på Sandsgaard, jomfru Cordsen, har i sin ungdom hatt ett forhold til unge-konsulen, men de kunne ikke få hverandre p.g.a klasseforskjellen, og sist har Morten Garman hatt ett barn med fattigjenta Marianne. Dette har for all del måtte holdes skjult, for ikke å skape skandale, og Morten ble nok litt lettet når barnet døde. For å ekstra illustrere forskjellene mellom klassene, har Kielland vært nøye med måten de forskjellige snakker på. På Sandsgaard, og dem som ellers hører til overklassen snakker pent, og ikke noe dialekt. I West End derimot finner vi ett bredt utvalg av dialekter, som på langt nær er så «dannet» som handelshusets.

Skolevesenet var også noe som Kielland fant helt fordervet. Her er det særlig Gabriel Garman, den yngste sønn av firmaet, som får gjennomgå. Når han ikke kan bøye avoir riktig, blir han kalt for en kamel av læreren. Men det er ikke bare gjennom skildringer fra skolen forfatteren fremhever sitt syn. I en diskusjon på Sandsgaard, møter vi adjunkt Aalbom som legger ut om sin læremåte. Han sier at elevene trenger bank for å tilegne seg virkelige kunnskaper, og dermed få en høyere utdannelse. Det kommer også frem under samtalen, at hjemmet og skolen bør gå hånd i hånd, noe som ikke blir praktisert.

Naturskildringene spiller en veldig viktig rolle i «Garman og Worse». Allerede i første avsnitt finner vi en storslagen beskrivelse av havet. Det blir fremstilt som «det siste sunde i en syk veden». Dette gir oss en stemnings- og symbolbakgrunn som følger oss gjennom hele romanen, og havet er med i de fleste kapitlene. Som eksempel kan vi se på når Delphin finner ut at Madeleine, hun han elsker, er forlovet med Martens. Han rir ut til havet der han har ett oppgjør med seg selv. Mens han ligger på stranden kommer tåken, og visker ut konturene hans. Han blir forandret etter dette, og den «gamle» Delphin forsvinner. Vær, vind og andre lignende beskrivelse følger også hendelsene, og fungerer som forvarsel eller en illustrasjon på det som skjer mellom personene i romanen. Libellenes paringslek som beskrives, illustrerer Fannys og Delphins forhold. Dette gjør at Kielland kan skrive mye dristigere enn hva han kunne gjort om mennesker direkte. Disse skildringene, gjør også boka fargerik og morsom å lese. Selve innholdet i romanen blir presentert i kronologisk orden, og handlingen begynner om våren, og ender forsommeren året etter. Vi kan innimellom finne tilbakeblikk i handlingen, men romanen må likevel kalles kronologisk. Dette gjør den lett å lese, uten at man til enhver tid skal måtte lure på hvor i tiden man befinner seg. Kontrastene er veldig viktige i boka, og vi finner flere eksempler på dette. Romanen åpner med en rolig innledning, og vi blir sakte trukket inn i handlingen. Handlingen topper seg flere ganger i romanen, men det tar litt tid før dette skjer. Spenningen tar seg først opp ett stykke ut i romanen, når alle personene er presentert, og forholdene dem i mellom begynner å utvikle seg. Det desiderte høydepunkt er når skipet brenner. En annen ting som er viktig å ta med er at romanen begynner og slutter på samme sted. Vi husker at romanen begynte på Bratvold, og her slutter den og. Madeleine treffer igjen sin gamle flamme, vente-Per, og vi blir ledet gjennom en naturskildring som minner om den boka åpnet med. Disse to momentene skaper en rammefortelling rundt romanen, og gir uttrykk for hvordan Madeleine har forandret seg bor fra sitt «virkelige jeg».

Kielland skriver i en autoral, allvitende synsvinkel. Vi får se inn i personene, og forfatteren kommer selv med kommentarer. Dette gjør det lettere å få frem de tingene Kielland ville sette pekefingen på. Han kan gjennom følelsene uttrykke misnøye, ergrelse og andre ting som fremhever hans syn.

Som en oppsummering vil kan vi si at dette nok var sterk kost i begynnelsen av 1880-årene. Bokens budskap ble nok ikke vel mottatt i de høyere klasser, noe som nok Kielland hadde regnet med på forhånd. Men en ting var helt klart, at dette var nødvendig. Det var mye han ikke var fornøyd med, og så på det nesten som en plikt i å gjøre noe med dette. Det er forsåvidt noe som går igjen hos alle realistene. Kielland var selv en meget velstående mann, som til og med var borgermester, og det vakte nok litt oppsikt at han kunne gi ut en slik bok. Men til tross for sin høye stilling så Kielland urettferdigheten som rådet, og var fast innstilt på å hjelpe de fattige.